Vestfjorden hviler.

Vestfjorden hviler i midtsommervær
stryker sig kjælent mot holmer og skjær
Sjøfuglen leker og svermer mot natt
helt av livet og lyset betatt.
Solstraaler kysser hver smaabølgetopp
som rekker sin mund i mot soldisen opp.
Fjorden og alting som lever og er  
ligger i gyllent midtsommer skjær,
men når vinterstormen herjer frem
og havets tunge hær
med krummet rygg og skumhvit brem
står inn i vestavær.
da så du aldri så mektig syn
når havet rynker de hvite bryn
og brenning bryter i hvite lyn
og knuser holmer og skjær.

Midtvinterstide slår snekavet inn
 stønner sig frem imot kjempernes rad
drukner og kvæler hver himmelhøy tind
i det lodne drivhvite bad,
Advents-skyer i brølende jag
dynger sig ned i sitt stormtunge væld,
og i den skytunge nattsvarte dag
svinder Lofotens hvitbårne flell,
men i midnatsol , i jonsok vær
i guld og sommer`em
hver kjæmpetind om panden bær
et gyldent diadem.
Da gynger solvind fjernt og nær
da drypper guld over fjell og rær
og solens lanser mot fjellene står
så har det da gåt enda et aar

Ole Kristian Strøm. Skrevet ca. 1920
 
Noe uklar avslutning fritt lagt til av
Ole Kristian Syversen