Minner

Aleine er du aldri, men ensom kan du bli.
Minner kan ikke ristes av, bare fortrenges i tid.
Som jernspon på magnet henger de alltid ved.
De dukker opp som fugl Fønix, fra noe inni deg et sted.

Vi lever med dem og på dem, om vi vil eller ei.
Som et Janusansikt ser de, alt du har gjort på din vei.
Det de ikke kan se, er hva som kommer der fremme.
Takk og lov at vi ikke vet hva som kommer til å hende.

Triste, vonde og såre, som kniver i hjertet kan de være.
Du kjenner deg maktesløs og fortvilet, du har mistet et barn, en venn, din kjære.
Men også triste minner må leves ut av ditt sinn.
Lever du aldri ut det triste vil sorgen gjøre deg blind.

Ja, selv når vi sover er de med, og spiller oss rare puss.
Da stables de sammen i hytt og vær, og lager bare kluss.
Men sammen med sin følgesvenn - tanken, så er de faktisk deg.
Tanken og gjerningen bygger broen, til minnenes landevei.

Minnene ljuger ikke, det vet vi for sikkert og visst.
Gjør de det er det kun en sannhet, som du har forledet med list.
Det gjør du bare fordi, ditt indre plager deg.
Brett opp ermet og møt din hverdag, selv når den er både vond og lei.

Da skal du se de dukker opp, de glade og gode som deles med venner.
Sinnet lysner, blikket stråler, og latteren i oss de tenner.
Delt glede blir dobbelt stor, og halvparten vondt det vonde.
Som blekes sakte av tidens tann, og stundene blir ikke lik tunge.

Men årene tar deg, tida går, og en dag er du gammel og grå.
Det skranter med syn og hørsel, men på tur med minnene kan du gå.
Du lukker ditt øye de tar deg med, på en reise du kjenner fra før,
Fra den knugende stund ved moders bryst, til du står ved den siste dør.

Da gjelder det å ha feiet og ryddet opp på sin sti,
slik at de som kommer bak deg, kan glede seg å si.
De var nok ordensfolk mor og far, for her er det lett å gå.
Der vil vi bygge og der vil vi bo, og der skal vi høste og så.

                 
                                                                                                                        
Ole Kristian Strøm-Syversen