Tore og det store (rytmisk)

Middelskole, sa far min, storbonden i Buddhalen. Middelskole må du ha gutten min, ellers blir henda dine som mine. Han viste fram noen grove «bjønnelabber» av noen hender som minnet mer om det slitte sælatøyet til gamle Svarten enn henda til en mann.
Slik blir døm, sprøkne og harde, og det blir sjela di au tel slutt om du ikke gjør noe med det, og det kan du nå.
Mor og jeg har bestemt oss for å tilby deg å gå videre på skole, og det skal du vite at er slett ingen lett avgjørelse. Nei, vi trenger deg her hjemme på gården, både mor di og jeg, men vi har sammen blitt enige om at dette fortjener du, så vi får vri det til på ett eller annet vis.
Jeg tenkte lenge på det far min hadde sagt. Egentlig så trivdes jeg med tungarbeidet på gården, men jeg så jo også hvordan det tæret og sleit på de gamle. Både mor og far min var sindige og kloke mennesker med glimt i øyet og en kjapp replikk, men fysisk var de både krøket og slitne, og det allerede i en alder av bare midt oppi de femti.
Middelskole førte til Gymnasium og deretter ble det handelsskole i Oslo, og så var det hele i gang.
Makro økonomi, vekst, debet og kredit, utvikling og samspill. Interessante ord det her og sånn hver for seg så er de jo nesten til å forstå.
Logikken i at jo mere du produserer med minst mulig ressurser, til lavest mulige kostnader gir mest mulig i kassa, er jo ikke så vanskelig å få til å henge på greip, men så begynner hjernen min å blande alle begrepene sammen, og da ble det fort mye mere komplisert det hele og det går til slutt helt i stå.

Mange år har gått siden mine foreldre, som nå er borte, la fram sitt generøse tilbud om skolegang, og det er jeg som hadde tatt over drifta på Buddahlfoss nå.

Jeg setter meg ned på ei rotvelte borti skaukanten og tenker og filosoferer over livssituasjonen.
Det virker jo ganske så forståelig, at tanker, og handlinger som følge av disse, får en konsekvens.
De griper i hverandre og blir et produkt som vi som oftest ikke reflekterer noe særlig over men som allikevel gjør noe med det liv vi lever, og hva vi får ut av det.                                                 Noen ganger bare blir det sånn, mens andre ganger planlegger og utfører vi både lure og dumme ting, og da begynner det mer konkrete og innfløkte skje, og vår tanke går over fra bare det å være til det, å bli.

Huff nei tenker jeg, nå får jeg jaggu egne meg til enklere tanker og gjøremål skal det bli noe matnyttig i dag. Jeg tar med potetgreip og bøtte bortpå jordet.

Jeg krafser i randa og rister i riset så potetene drøsser og blir liggende å titte opp på meg med øynene sine.
Jada, jeg skal plukke dere opp, og koke dere skal jeg au, og da blir dere mat til
ungene mine, mumler jeg for med sjøl der jeg holder på.

Trosten som hopper fra rand til rand, skakker på hue lytter og tenker, de samme tanker, om unger og mat, som han.

Poteta var en gang bondens gull. Den ga og mat og arbeid til fattige og slitne mennesker som knapt nok kunne se stort lengre enn en dag fremfor seg.

Husmenn og koner, drenger, piker og barn, arbeidet, utover åker og eng.
Fra lenge før duggslipp og sol oppgang, til langt utpå seine kveld.
Da var det poteta som gjorde at de kunne fylle sin mage, legge seg mette og slitne i den lusete sengehalmen og drømme om en dag i morra, med samme slit som i går, men med fulle mager og et håp om at. Vi klarer det nok likevel.

Om de hakket og hyppa, svetta og sleit, så hadde de arbeid alle, og
klarte seg stort sett med det vesle de fikk utav husmannsåker og fjøs. De tenkte lite på gods og gull, men mest på fremtida i morra, og på de mange der hjemme som skulle ha både mat og klær, og helst et par votter, av reinaste hjemmestrikka ull.

Så en dag stilnet Ljåens svitsj, gjennom doggvått gras i morgensol. Ingen slåttekar svingte lenger sitt orv, der nå, maskinenes kniver ljog. Som ei grashoppe lyder en sensommer kveld, låt det fra slåmaskin. Tsjip, tsjip, sang kniven i trekant dans, der både korn og gras, ble lagt ned for svans. Men hvor var nekene blitt av?

Nei, tiden for nek og rauk og herser, var svunnen som dugg for sol. Ingen Ljå, ingen spade i grøftemanns hand, ingen potethakke, ingen farende fant. Ingen jordmor og prest og fut, og snart ingen bestemor i gyngestol, og heller ingen sommerkåt stut. Men budeia tenkte, maskin eller ei, stuten han blir nok der. For verken hun eller jeg kunne vel vite, at allerede «i morra» var stuten bytta ut, med sæddunk og veterinær.

Årene gikk, som dagene for Jacob i det gamle testamentet da han ble lurt av sin morbror Laban.
Sol stod opp og sol gikk ned, både arbeidsdager og helg. Sjøl spankulerte jeg med vippende snadde, som en Linderlestjert om våren, rundt på tunet og beskuet maskinparken som nå hadde vokst til en anselig gårdsfabrikk.
Jeg hørte det klirra i kassa når grøden ga klingende mynt, men jeg fikk ikke fred i sjela, for penger i bank kan vi ikke leve av, de må skape arbeid skal det gå rundt.

Men, plutselig kom det drivende inn, noen mørke skyer fra Øst.
De la seg foran pannelappen, og jeg kjente at det stramma bak øra.
Furene mellom øynene drog seg sammen og heldigvis, akkurat da, kom min kjære kone forbi.
Hun så det betenkte draget som lå over ansiktet mitt og stoppet opp og spurte.
Hva er det mannen min grubler så fælt på nå da?
Det er hvordan ting skal bli, og det skal du få høre nå, du kjære kona mi.

For se bare på alle disse flotte maskinene og alt hva vi kan få gjort med dem.
Ja tenk deg det svarte hun, så lettvint alt blir.
Ja det gjør det svarte jeg, men hva skal jeg bruke alle folka våre til?
Vi trenger jo verken mann eller ljå, hest eller slåmaskin, og det er nettopp det jeg går rundt her og grubler på. Da så ho meg dypt inn i øya og sa. Du må ikke gruble så fælt på alle ting.
Men vi produserer jo mange ganger mere nå enn før, og sånn sett så kan jeg jo fø på dem alle, uten at de behøvde å slå et eneste slag, eller bære ei eneste bør.

Furene mellom øynene mine, ble om mulig enda mer markerte da jeg så for meg alle de arbeidsomme hender, til kvinner og menn, som bare hang rett ned, som snøtunge kvister på storgrana borti skauen ved juletider.
Dette går ikke, folka må gjøra no.

For ingen vill kunne tåle, og bare stå der å få, uten å gjøre et arbeidsslag. Nei, da vill de med sikkerhet snart miste, både sin styrke og sin moral.
For tilfreds vil du ikke være uten å kunne se, at det blir noe av det arbeid og slit, som du fra morgen til kveld legger ned.

Storgrana borti skauen ja! Vi har da slike store skoger på eiendommen, og til alt overmål så har vi en stor foss, så her må det da kunne gå an å skape en hel masse arbeidsplasser, slik at vi i stedet for bare å høgge og levere tømmeret til store fabrikker så kan jeg vel sette opp et sagbruk på gården også kan mannfolka jobbe der. Samtidig som det nå også er blitt så enkelt med berging av fòr så kan vi jo bygge og utvide fjøset slik at mjølkeproduksjonen vil kunne øke og bli minst dobbelt så stor.

Kjerringer og unger, kan jobbe fra tidlig morra til seine kveld, og tjene så mye til slutt, at de kan ta søndagsfri og be til sin gud og hedre sin far og sin mor, og ellers klare seg selv.
- Dette var tanker som kverna rundt i hue mitt nå. Dag og natt funderte jeg på hvordan jeg skulle kunne få til dette, og til slutt bestemte jeg meg for å gå til en forretningsmann som jeg kjente godt fra tidligere, og vellykkede prosjekter som vi hadde hatt sammen. ST. Frideru.

- Frideru kom fra små kår innerst i Namdalen der store skoger og fjell preget menneskene dit hen at holdningen alltid ble: itjnå kjæm tå sæ seg sjøl, Nei bætterø her får´n stå på ska det bli te no, var Friderus´ mantra. En artig skrue denna Frideru. Jeg får ta en prat med han for å høre hans meninger om planene mine og om han endog til kunne tenke seg å være med å investere noen av pengene sine.
Frideru tente på alle pluggene og prosjektet så raskt dagens lys. Det ble både sagbruk, mølle og utbygging av fjøs, og ettersom åra gikk så utvikla den tungdrevne gården oppunder Nirvafjellet seg til å bli et veldrevet mønsterbruk med klare trekk av både stordrift og fabrikk.
Den tekniske revolusjonen var i full fremmarsj, og «stega Majorer» og parafin traktorer ble avløst av John Deere med 4 hjuls drift og selvgående skurtreskere med skjærebord snart like breie som sjølveste Buddhalfossen.
Det ble helautomatisk mjølking og foring av ku. Det ble møkkakjeller og gjødsel trekk, og det ble musikk i fjøs og mjølke bu.
På sagbruket tørka dem høvla panel som til slutt ble malt eller beisa i malingsautomat og klar til å spikres på vegg med spikerpistol, På reisverk av halvannen tom/tre. Det var spedt til reisverk synes jeg, men byggningsnemda mente, at det fikk klare seg med det.

Summene i hovedboka pekte bare oppover og fortjeneste og omsetning økte fra år til år, men nå var maks kapasiteten nådd for hva vi kunne klare å høste, utav Buddhalfoss, så hva gjør jeg nå, tenkte jeg og skuet utover skaperverket.
Nå arbeidet det bare en brøkdel så mange mennesker der, mot hva det gjorde før. De produserte 10 ganger så mye og hadde både ferier og 7 ½ times arbeidsdag. Penger til overs og bar ikke lenger fattigmanns bør.

Ja, nå har vi det godt alle sammen, men så var det de fordømte talla i hovedboka, også penga i banken da, hva skulle jeg gjøre med dem. Det var lite monn i å la de stå der på konto og liksom bare vokse av renter, det gav jo ingen tilfredsstillelse, nei jeg får ta en titt på Børsen tenkte jeg. Aksjer og kurser hadde jeg lest mye om i det siste, og om hvilke muligheter til vekst og velstand det kunne bringe med seg.
     Tore forsto nok, at om noen fikk låne en slant av han i form av pengene som han kjøpte aksjer for, også at de, for de pengene, kjøpte seg en lastebåt eller to, så ville jo disse båtene kunne innbringe mye mer kapital på å frakte ting og tang, til alle de som nå tjente så mye penger at de hadde råd til å kjøpe en masse greier som er kjekt å ha, men som vi ikke trenger.

Når vi da så til slutt har kjøpt på oss alt vi kan, for egne penger og lånte penger med pant i både hus og jord, ja da er karusellen i gang og vi må visst bruke enda mer, for ellers blir det ikke vekst, og da går det utover mange flere.

Og de flere må ha de også, og da er det bare en ting som gjelder, for nå er det vekst og profitt som teller.

Du må spare gutt, sa far min, men kan jeg spare meg til vekst da tenkte jeg og begynte å filosofere over verbet, å spare, sparer, sparte, ville ha spart, og til slutt skulle ha spart i andre kondisjonalis, som grammatikkboka fortalte meg på skolen.

Det lyner og tordner i skallen nå. Spare det er jo noe som er mulig først når du har mer enn du trenger. Nei det går ikke, du må låne deg til vekst og satse på at vekst skaper vekst, da først vil jeg se at pengebingen min vokser fortere og
Fortere, og da har jeg grepet på dem.
Han får investere det han har, av kontanter og arven fra mor og far, og resten får banken bidra med. Først da vil vi klare å opprettholde, vår egen levestandard.

Levestandard, søren og, der dukka det opp ett nytt ord å reflektere over. Hva innebærer nå egentlig den setningen: Å opprettholde levestandarden?
Er denne Levestandarden noe vi har, får, eller har fått?
Nei, detta er noe labile greier skjønner jeg for vi er jo egentlig aldri fornøyde med tingenes tilstand og det vi har.
Vi kaver jo hele tiden etter mer og mer og en høyere Levestandard.

Altså er opprettholdelse av Levestandard ikke det samme som at jeg skal ha det bra, og nok av mat og varme, og husrom til meg selv og min familie?
Nei det holder ikke det, vi må jo også ha, alle de ting som vi ikke er nødvendige. Og de må ikke være dyrere enn at vi har rå til det, og da må vi lage dem et sted der det er billigere.

Kina er et land der det er billig å lage alle de ting som vi omgir oss med, og det skaper vekst og velstand hos Kinamann og prisene stiger også der, så snart må de også ut å se om de ikke kan finne et land hvor det er enda billigere - -- Billig meg her og billig meg der, og nå lurer jeg på hva ordet billig egentlig er.
     - Jo, det må vel bety at vi får mye, for lite, og til slutt så mye for så lite at vi ikke enser om vi har bruk for det. Vi handler på oss mye mer enn vi trenger, og kaster på fyllinga alt det vi da ser at vi ikke må ha, for ellers så får vi ikke plass til det vi har tenkt å kjøpe i morra, på handleturen på Storsenteret.

Samvittigheten river i sjela nå, men han kjenner allikevel at han bare må og må, og hva gjør ikke vi mennesker for å rense vår sjel og samvittighet, jo vi finner i hvert fall en konteiner med UFF også stapper vi ned i der. All vår dårlige samvittighet, blanda med nye og brukte klær.
Hva slags levestandard er det vi opprettholder på denne måten mon tro, tenker Tore og klør seg i hue. Han innser ganske raskt at han begynner å miste oversikten over hva som er dårlig levestandard, og hva som er bra.
Det kan da ikke være riktig å opprettholde en levestandard der det viktigste er å fylle opp med ting og tang jeg ikke trenger og må ha, bare for at det skal bli vekst og vekst og tilsynelatende veldig bra.
Nei, det vi trenger nå er stråforkorter, for ellers blir det legde i åkeren og det bare ødelegger hele avlinga.

Tore tar seg en sonderingsrunde over tunet igjen og ser nå at det som kan kalles, mitt skaperverk, har vokst utover alle støvleskaft, så nå renner støvlane fulle av dritt og møkkakjelleren må tømmes.
     Åssen er det egentlig blitt? Vi snakker om flisfyring og vindmøller, vannkraft og varmepumper som om det skulle være redningen for all energiproduksjon her på denne vår eneste klode, men sannheten er vel heller at alle disse flotte innretningene som vi kaller for produsenter av fornybar energi, egentlig bare blir brukt som et påskudd til å kunne skape enda mer vekst, men da med god samvittighet og liksom ærlige hensikter. Han prøver å gjøre seg opp et fornuftig og i hvertfall for meg forståelig resonnement og kommer til at den eneste bærekraftige veien er den som ikke finnes, eller forresten, jeg vet allikevel at den finnes, men jeg glemmer for tiden alltid å svinge av og kjører forbi. Avkjørselen til Buddhalfossen, for det er der DEN GYLLNE MIDDELVEI går, og derav også etternavnet mitt Buddhalfoss, fra Buddha-l gård.
Arvet fra fossen, landet og dalen der far min sin bestefars farfar var.
Han settla seg ned og bygde sin gård, ved veien innover Nirva fjellet mot Nir-vanna, der den forsvinner ut i horisonten som rypesteggen når skuddet går.

Oysann, der tenkte jeg meg visst bort litt, men tar meg fort inn igjen og lar blikket gli over jordet og ser imot fjellet og storskauen, og tenker på alle dyrene. De driver ikke med dette spillet om penger og vekst og vekst, så hva er den største forskjellen på deres tanke og min?

Svaret synes meg ganske innlysende. Jeg som menneske, resonerer og bruker min nådegave, intelligensen til å skape vekst og atter vekst, mens dyrene tenker lite på det. Samtidig så slår det meg at selv dyrene som lever i symbiose og pakt med naturen klarer ikke å balansere sin eksistens, for får de det for bra, og tilgangen på mat er stor, så formerer de seg uhemmet og i hopetall til det blir for mange av dem og de blir redusert tilbake igjen, av pest og predator.

Detta begynner å bli skikkelig vanskelig å forstå. Er det virkelig slik, at det er Naturen som styrer alt, og at vi mennesker allikevel er, som dyr. Vi formerer oss og utvikler oss til at det ikke lenger er levedyktige kår, og da trer naturen inn og avvikler oss på en eller annen måte slik at det at det igjen blir levelige forhold på vår klode, til nye vesener og en ny vår.
Der og da han plutselig ser helheten og samspillet og forstår hvorfor han heter det han heter og er den han er, jo nettopp fordi han nå er blitt en gammal mann, som kan leve på bare brød og vann.

Vår levestandard er basert på en utnytting av andre deler av verden. (Sitat Eva Joly)