Brev fra syd.

            Tore har vært borti veien og henta posten. Innimellom regninger og avis ser han at det er et brev fra slektningene sørpå, i den nye kommunen, Indre Østfold Kommune.

Sola skinner og han setter seg ned på stubben etter storgrana, som han måtte felle, inntil veien. Han kaster et blikk på avisa, men så blir han nysgjerrig på hva de har å fortelle sørfra nå i disse koronatider. Han er i ferd med å sprette konvolutten med pekefingeren, men så kommer han på hvor irritert Mahgda, som samler på alle brev, blir på de fillete konvoluttene. Han trekker opp Morakniven og spretter konvolutten med et rett fin snitt.

 Faksimile fra lokalavisa Smaalenene 03.04.2020

For 75 år siden

1945

For dem som var hjemme, og det var vel størsteparten av Askimbyens befolkning, gjaldt det å utnytte de par godværsdager til spaserturer i Askimbygda – og da går vegen sedvanligvis til det hyggelige og vakre eldoradoterreng omkring Torkildsrudåsen. Særlig annendag var det flere hundre og så ...

Tore kan huske at han har vært med fetteren sin flere ganger opp i denne åsen, som fetteren er så stolt av. Tore syntes også det er fin utsikt, fra fjellhylla utover breibygdene, men var vel ikke like imponert over høyder og brattfjell. Han kommenterte det aldri med å hovere over naturen hjemme på Buddhalfoss, men tenkte sitt.

- I dag er det flere folk i Torkildsrudåsen enn jeg noen gang har sett sto det et stykke ned i brevet.

Det nærmer seg påske og så godt som all påskeutfart er stengt av myndighetene på grunn av pandemien som herjer, skriver fetteren. Tore senker armene å blir sittende å se tomt ut i lufta.

            Covi 19 heter visst viruset som med rakettfart har spredt seg over hele kloden, nær som til Buddhalfoss, tenker Tore. Han har så langt ikke hørt om noen nede i bygda heller som er smittet, men i storbyen Trondheim er det til og med noen som har dødd av viruset

Tore har opplevd mye i sitt liv, men aldri noe som har gjort han så betenkt som nå.

Det begynte i China for tre uker siden, og nå er det over hele verden. Dette er mer skremmende enn at fastlandsisen i Antarktis smelter. Det går skremmende fort med isen, men det er ingen ting imot det her, tenker han. Tore er verken religiøs eller overtroisk. Han er en svoren realist og han kjenner nå at det murrer tanker i hjernebarken som helst ikke bør tenkes høyt, og det slipper han også.

            Tsju, tsju, suset fra hans baktenker TB (Tore Bak) er til å ta feil av. TB, som alltid dukker opp når han selv, Tore, kommer til kort i sin tankeverden og filosofering. Til kort med rasjonell og human tankegang. Vel er han realist, men har allikevel, og i strid med sin overbevisning, tro på at vi mennesker kommer til å finne ut av at: Nok er nok.

            - «Stubbetenker» Tore ser jeg, åpner TB dialogen med.  Kjenner jeg deg rett lurer du vel på om det går lukt til hælvete med, «Hele vårt ha det så bra» nå. TB tenker på ei vending i ett av disse evinnelig lange diktene til Tore. 

            - Da kjenner du meg ikke rett og det forundrer meg, svarer Tore. Du som henger i hæla på meg hele tida burde jammen ha fått med deg at jeg, Tore Buddhalfoss, prøver å tenke positivt og se løsninger i enhver sammenheng

            - Ikke tenk så mye på det nå, dette løser seg sjøl, svarer TB.

Vi er altfor mye folk på denne kloden allerede, smertegrensa nådde vi for flere år siden.

At det «rusler» noen millioner er bare en fordel. Forresten prata du om det sjøl forrige gang vi satt sammen på utedassen og «skeit i eget rede» som du sa

            - Nei nå får du jaggu gi deg, dette egopratet ditt gidder jeg ikke høre på.

            - Ego-prat? Jeg skjønner jo såpass at jeg kan risikere å daue av det sjøl, og da er det vel ikke mye egotenkning i det? Og forresten så kan jo myndighetene avlyse denna eldrebølgen som de har masa om nå i flere tiår.

            - Hva mener du med det, de eldre er jo der og enda flere blir det, sier Tore.

For øvrig, når jeg sist snakka om å skite i eget rede, mente jeg, i overført betydning at vi måtte slutte og over-forbruke og forsøple kloden. Denne gangen, her på stubben, tenker jeg at det som skjer nå faktisk er et resultat av overforbruk og forsøpling.   

            - Å du, detta mantraet ditt setter griller i hue på deg: Mennesker, vann, sukker og salt. For mye for lite, bederver alt.

Har du ikke en eneste positiv tanke oppi der du eller? sier TB og peker mot tinningen

            Denna Korona kongen sies jo at er farligst for gamlinger og kronisk sjuke med redusert allmenhelse. Dessuten er det jo akkurat det du sier i mantraet. Vi er for mange og da blir det «harapest»

            - Noen ganger er du så jævla dum i kjeften at jeg lurer på om du har noe å tenke med i det hel tatt.

Ja, jeg har skrevet det, sier Tore, men der står det ingen ting om at vi bare skal la de eldre dø, heller tvert imot, og dessuten. Hvorfor og hvordan tror du Covi 19 viruset har klart å spre seg over hele jorda på en måned?

Nei, du behøver ikke å svare, for det skal jeg. Med 100.000 flyavganger i døgnet 365 dager i året kan det ikke være så vanskelig å forstå.

            - Jada, du kan bare fortsette å kverne på at vi sjøl er skyld i det, sier TB, men det må da kunne gå an å se at det kommer noe godt ut av det til slutt.

            - Hvis du mener det gode er at det dør titusenvis av gamle og syke mennesker, er jeg helt uenig med deg, svarer Tore. Tenk deg om, se for deg et samfunn uten gamle og syke mennesker. Satt litt på spissen, er det det samme som et samfunn uten noen som behøver hverandre. Et samfunn uten takknemlighet. Et empatiløst samfunn fullt av egoister, og med det mener jeg mere enn som så.

Tore ser at TB trekker pusten og tar sats, og han fortsetter sjøl, som en politiker som har kommet til ordét.

Begrepet Egoist er et vidt begrep. Du kan være det i egen person, på vegne av familie, bygd og land. Når vi trekker det ut til å gjelde flere og andre har vi lett for å tenke at det er greit. Denne gangen holder det ikke. Viruset reise på 1st. klasse World Wide med oss selv som vugge og grav.

            - Uenig eller ei, svarer TB. Jeg sa jo nettopp at jeg forsto at jeg sjøl kunne daue av detta viruset, også babler du om egoisme og vogge og grav. Nå er det jaggu min tur til å prøve å få litt klarsyn og fornuft inn i hue på deg´. Hør nå. Vi mennesker er og blir en del av naturen uansett om vi prøver å heve oss over den.

Nå prøver naturen på naturlig måte å regulere ubalansen til balanse, og det må vel sånn en «stubbetenker» som deg, også kunne være enig i.

            - Ikke helt ut av det blå det du sier der, svarer Tore. Men da blir det blir liksom som at naturen har en personlighet, og la gå med det. I så fall må den personligheten i dette tilfelle være oss, vi mennesker. Jordskjelv og vulkanutbrudd kan vi lite gjøre noe med, men å bo som sild i tønne og over-forbruke med begge henda kan vi gjøre noe med. Ikke leve livet som bulldosere med antibiotika som drivstoff. Det er virusene som blir resistente, ikke vi.

            - Det var da svært da! Til å være en positiv tenker som ser løsninger i enhver sammenheng, virka detta jævla dystert på meg, svarer TB.

Egentlig så kjenner jeg på meg at det er jeg, av oss to, som har evnen til å se det positive i enhver situasjon, ikke du. Færre mennesker, færre reiser, færre munner å mette, lavere forbruk, osv. Det nye ordtaket mitt´ kommer til å bli: Alt var mye verre før.  Ha det bra og hold deg hjemme til «stormen» er over. Tsju, tsju, og vekk som ei sviske var TB.

            Feiging, han tør aldri stå diskusjonen ut. Tore reiser seg fra stubben og rusler videre hjem til Mahgda med brevet fra sør.

            - Se her jenta mi her er det brev fra slekta sørpå, i den nye storkommunen Indre Østfold, sier Tore.

De forteller om denne Koronasmitten og hvordan folk nå i påska myldrer ut i skog og mark i hjemtraktene. Jeg ser for øvrig at fetter Arne mobber meg for at jeg ikke har anskaffet oss PC. Da kunne vi sett på alle de fine bildene de har tatt, skriver han.

            - Tja, sier Mahgda, han kan jo ikke vite at vi har kjøpt oss PC, som ikke er på nett, som de kaller det.

            - Ungene maser de også. Vi får vel få Gaute til å ordne opp i det der neste gang han kommer hjem, sier Tore. I samme øyeblikk som han tenker på ungene, som slett ikke er unger, kjenner at bekymringsrynkene i panna kryper sammen.  

Nyeste kommentarer

13.05 | 13:28

Flott dikt. Kretsløpet og livet👍

03.05 | 11:45

Utrolig fint

20.04 | 15:28

Jeg ble rent rørt av å lese dette diktet, fint skrevet om gammel og ny tid. Takk!

12.02 | 16:59

Ikke bare bare å være barn og ungdom. Ikke å være lærer heller. Uro og spredde tanker er en utfordring for oss alle Ole K!

Del denne siden