Tore møter "Lykke Per"

Det er ikke ofte at familien Buddhalfoss er samla, som i gamle dager da de alle bodde på gården.

Tore ser på familien sin, som nå faktisk også er i ferd med å vokse på seg et nytt familiemedlem.
Det er ikke synlig utenpå, men datter Nirva har fortalt at hun er i omstendigheter, som Tore pleier å kalle det.
- Ja, hva synes dere om det her da? Sier Tore og snur hodet fra side til side.
Sola ruller på bølgekammen i horisonten og klokka er halv ett på natta.

Tore har i det seinere tenkt mye på episoden borti skauen, der han ble liggendebevistløs over rydningssaga. Han hadde fremdeles ikke nevnt noe for Magdha, og heller ikke barna Gaute og Nirva, men han hadde tatt seg en tur til doktoren. Etter mye dunking og lytting kunne han konstatere en ulyd, eller uregelmessighet med hjertet, som han karakteriserte det som.
- Jeg burde nok egentlig rekvirere en tur til CR, men siden blodtrykk og alt annet ser ut til å være over normalt bra for alderen, vil jeg at du nå prøver å ta det litt med ro en stund. Ja, hva med for eksempel en ferie. Tore kjenner at det strammer seg i magen.
- Ferie, hva mener du med det?
Ferie var noe som Tore aldri hadde praktisert, og knapt nok hadde i sitt vokabular.
- Nettopp det jeg sier, ferie. Doktoren titter opp fra skriveriene som han holder på med.
Ta med deg hele familien og dra på ferie. Tore ble helt målløs. Skulle han reise på ferie med den familien som han i alle år hadde prøvd å innprente, at ferie var noe man dreiv med når en ikke hadde annet å gjøre.
- Det veit jeg ikke åssen en gjør, svarte Tore.
- Hva da «åssen» gjør? Sier doktoren, som nå har retta seg opp og sitter der på andre sida av skrivebordet å ser Tore rett inn i øynene.
- Ferierer vel, svarer Tore litt forfjamsa.
- Jo, det skal jeg fortelle deg, sier doktoren. Hør nå bare godt etter.
Egentlig var ikke doktoren sjøl heller veldig bevandret ut i det der med ferie, men han hadde mange pasienter som var nesten profesjonelle, ja bort imot heltidsferierende. Han hadde hørt mye om det og tok nå mål av seg til å kunne lede sin pasient inn på tanker i den retning.
- På veien hjem nå, så kjører du innom reisebyrået som ligger bak torget, og der bringer du ditt´ ærend til torgs, da vil du sikkert få mange gode tips og anbefalinger.
Doktoren fikk absolutt rett, det mangla ikke på forslag og anbefalinger hos Per, som reisekonsulenten het. Han blekka opp brosjyrer med strender og solstoler der parasollene sto tettere enn fluesoppen borti skakka bak storgran på Buddhalfoss. Tore kjente plutselig en usigelig trang, til noe han aldri tidligere hadde følt for. Han ønsket at TB skulle innfinne seg. TB kjente Tore så inderlig vel og visste at alt dette som denne Per satt her og babla om, ja, for i Tores øre var dette bare babbel. Nei, babbel var et altfor mildt uttrykk, det var miljøblasfemi av høyeste rang. Han hadde ikke reflektert så mye over det doktoren sa, annet enn at ordet ferie ga dårlige vibber.
- Er det detta som er ferie så blir jeg hjemme, sier Tore bryskt, å reiser seg. Etter en halvtime i stolen foran den kastanjebrune «Lykke Per», som Tore så for seg i sitt indre, var han mer en indignert, han var skikkelig forbanna. Han visste med sikkerhet at TB ikke ville komme ham til unnsetning, for TB kom aldri når det var andre til stede. Denne gangen måtte han selv ta ordet, og i den sinnsstemningen han var i nå, kunne det komme hva som helst.
-Jeg skal vel for Svartedauden ikke på noen Sydenferie, det er jo verre enn barkebiller for miljø og klima. Salmon Rusty blir jo bare smågutten i forhold til deg og din disipler når det gjelder forakt og blasfemi.
- Det var jaggu litt av ei breiside sier «Lykke Per» som for lengst har forstått at han har sikta feil. Ikke for høyt, for han vet hvem Tore er. Alle i bygda vet det og de vet også at han er god for det meste både av viten og jordisk gods og gull.
Egentlig så forstår jeg ikke hvorfor du er her i det hele tatt.
- Det kan du jaggu si, men det får du spørre distriktslegen om, for det var han som anbefalte meg å stikke innom her på hjemveien.
- Der kan du se, svarer «Lykke Per», kan hende er det ikke feil med en ferie allikevel. Distriktslegen har jo anbefalt det skjønner jeg. For øvrig glemte jeg at det ikke er nødvendig å gå over bekken etter vann.
- Å, sier Tore, det kommer vel an på hvor du har tenkt deg hen med den vassbøtta. Spytt ut med hva du mener å si før jeg forsvinner ut den døra der, for da kommer jeg aldri tilbake.
Tore ser at «Lykke Per» har senka skuldrene litt, også har han tørka av seg fårefliret.
- Hva blir det til?
- Jo, det har seg nå slik da at det er ikke mer enn en snau times kjøring herfra til der Hurtigruta legger til kai, og det kunne vel være noe for dere?
Tore løfter i bryna og går tilbake til stolen han har sittet på.
- Det der er i hvert fall det beste forslaget du har kommet opp med til meg i dag, svarer han.
Mener du at vi skal ta den fra Røyrvik da?
- Eksakt svarer «Lykke Per». Fra Røyrvik til Kirkenes, og om du vil kan dere ta den helt tilbake til Bergen.
- Dette må jeg tenke på, svarer Tore, og får med seg brosjyrer og prislister. Sistnevnte la han fra seg på lykke Pers pult med kommentaren: - De der kan du beholde.
Doktor, helse, CR, parasoller og Hurtigrute surrer rundt i bevisstheten til Tore, som en graut av agner og sagflis. Begge biprodukter av det han produserer, og som han i flere år funderte på hva han kunne bruke det til utover strø til dyra. Nå lå det gigantiske hauger med kompostjord på Buddhalfoss.

- Det var ei skikkelig breiside du ga han stakkars reiselivsagenten.
TB. Hadde forberedt seg, og satt allerede i bilen da Tore kom ut.
- Trur du ikke han satt der for å gjøre sin jobb på best mulig måte, akkurat som du hele tida holder på med?
- Han gjorde sikkert det, men han så bare så usannsynlig vellykka og selvsikker ut.
- TB begynner å gapskratte. Akkurat som deg det jo, hikster han fram. Han tar seg for øvrig i det, og parerer med: Bortsett fra at du ikke hoverer da.
- Å, takk for den, sa Tore og mente først og fremst den siste kommentaren.
Han hadde ikke fått tid til å tenke seg så mye om etter møtet med «Lykke Per» men nå begynte det å sige på tanker om overforbruk, miljøbelastning, mer og mer, fler og fler.
- Åssen trur du livet på Buddhalfoss hadde vært om alle tenkte som deg? Bare utvide og produsere mer og mer til fler og fler og ingen kjøpte noen ting.
- Nei nå får du jaggu gi deg, på Buddhalfoss lager og produserer vi jo bare nyttige og livsnødvendige ting. Ingen må komme å fortelle meg at det er nødvendig å dra til denna Syden flere ganger i året.
- Du er jaggu en luring du. Det er jo innlysende at det ikke er nødvendig, men de har jo som deg, mulighet og anledning til å gjøre det, selv om det ikke er nødvendig, og hvorfor har de det? spør TB
Tore skjønner nå at han har vikla seg inn i sitt eget garn. Hans egne argument og begrunnelse for miljø og klima endringene er jo akkurat det TB nå prøver å få fram og han sitter sjøl i det fordømte glasshuset og fordømmer sydenfarere og hyttebyggere fordi det ikke er nødvendig.
- Du blei stille nå, og det forstår jeg. Det skal svære baller til, å høylytt mene at de som ikke har like mye som deg sjøl, ikke skal ha det heller.
Mer behøvde ikke TB si i dag, det holdt i lange baner, og da Tore stoppa ved postkassa benytta han anledningen og var «vekk som ei sviske»