Det går så fort

Den gang da ørene dine var myke som Silicon.
Og Jeg følte livet og hjertet ditt, hvert eneste slag det slo.
Jeg kjente små dunk og så dem, i fontanellen din.
Jeg kjente varmen fra din lille kropp, og du kjente også min.

Da du var bare to hender fulle og jeg, far din, så vidt var blitt en mann.
Mor som ikke var mor i går, var nå blitt hun som skal hold din hand.
Den gang da tenkte jeg ikke på, at i morgen er du dobbelt så gammel.
Du var jo liksom blitt vår nå, og vi skulle leve resten av livet sammen.

En dag, to dager, ett år og to. Det er tiden som flyr av sted.
Som morgendisen forsvinner for sol, tar den barneårene med.
Først nå når livets storm har lagt seg, og jeg lenser i minnes bris.
Da ser jeg for meg de lune stunder. Du og jeg i vårt paradis.

En Legokloss, en barnehånd med smilehull på knokene.
Den gode lyden fra gurgle hals og øynene som du forførte med.
Den snille gråt, den sinte gråt. Ja, til og med den irriterende.
Men mest av alt ditt lille du. Vårt barn, ditt liv, så levende.

Levende liten som nå er blitt voksen, ta fram speilet og se.
Da ser du deg selv og det som er bak deg, og at tiden tar deg med.
På en reise som starter uten mål og stopper der den må.
Verdien er deg og ditt liv, og det må du ta vare på.

Men, hold det ikke for deg selv, da blir du aldri ordentlig glad.
Det er først når noen andre får del i det, at det virkelig er noe å ha.
For da kan du gi av hjertens lyst og får tilbake i tusen fold.
Det vesle-voksne, å glede andre. Å dele gleder og dele sorg.

Ønsker deg et fint liv videre og et godt nytt år.
Hilsen pappaen din.