Korttenkt tanke langreist mat

Korttenkt tanke, langreist mat.
Korttenkte tanke og langreist mat står på menyen i dag.
Forretten er "ego-kanape" med narrisme gele, de passer godt i lag.
For begge har en felles nevner som ikke fører frem,
til noe bærekraftig for deg og meg, når vi hele tida glemmer dem.

Hvem er dem som vi egentlig glemmer? Jo, alle de andre og faktisk oss selv. Den korttenkte tanke tenker ikke, at det langt der borte, er her i kveld.
Du store verden, hvor kort er tanken, som ikke evner å se.
Vi bruker for mye, og deler for lite, med de som trenger det.

Den korttenkte tanke sier, men vi har da vannkraft nok. Vi klarer oss selv i disse tider, da Nox og Co2 vil kvele oss.
Det ække så nøye med de andre, bare det går bra med meg.
Men smog og skyer har ingen grenser, de kommer forbanne meg, også til deg.

Å nei da, ikke tenk tanken ut, som nå måtte falle deg inn. At de andre får jaggu bremse, vi kjører på med vann og vind.
Også selger vi oljen og gassen, til de som betaler best.
Lukker våre øyne og håper på, at dritten blåser mot syd og vest.

Der henter vi vår langreiste mat og dekker så fatene bugner.
Vårt eget mangfold er for snevert, vi må ha eksotiske frukter og burgunder.
Det korn som vi lager er for dårlig, vi gir det til ku og gris.
og henter fra fjerne himmelstrøk, Durum, Papaya og Basmati ris.

Når det er sakt må det også sies, vår velferd er langreist og kjennes god,
men bismaken er der også, når vi vet at de´ jobber for ikke noe.
Klart vi kan handle billig, og leve under kunnskapens tre.
Når de som vi handler med langt der borte, kun får lommerusk for det.

Vi sniker rundt i butikker og skriker for dyrt, for dyrt.
Vi gnir oss i henda, kjøper og kaster, 3 for en hundrings, hvilken fryd! At lille Mambo på 8 år måtte bære vår bomull til bords. Det enser vi ikke en tanke, når Mammon står til rors.

Han styrer skuta med sikker hånd til Caligulas drømme land. Det heter visst Norge mitt Norge nå, og gata er Carl Johan. Men akk, det var ikke alltid slik, den gang skuta het Restaurationen.  Da reiste vi fra lensmann og fut, til Apachenes land, og ladet kanon.

Der delte de ut av annen manns grunn, de bød og vi tok imot.
Nå stritter vi selv imot alt vi kan, for å verne det landet vi engang forlot.
For dette er landet mitt og vårt, kom bare ikke her.
Vi lever i dag og glemmer så fort. For bare noen år siden, var vi´ der.

Hurra for 17. mai toget. Som et vitnesbyrd ruller det igjennom vårt land. Der er alle vognene like, og barn med flagg i sin barnehand.
Flagg i fra alle nasjoner, og klær i fra alle land.
Måtte toget bli som en lenke av barn, som favner vår klode hand i hand.                           

Men, det går nok ikke, for da har det jo blitt Guds himmel på jord. Da har vi ingen kort tenkt tanke, og ingen langreist mat på vårt bord. Nei, det blir jo rent som i Edens hage, og det er vel ikke det vi vil ha? For da hadde vi vel ikke latt oss friste, og pakket og reist der ifra.

Ole Kristian Syversen
19.11.2011