Folk i silo.

Kornsiloen.

Bestemor, «Belle» hva er det?
Vi kom med bussen fra Gangflått, forbi Kirkegården der oldefar og oldemor lå.
Vi passerte trollet i Spinneridalen og på toppen av bakken, hva var det jeg så?
Svære og runde var døm. Nesten så nakken knakk da bussen jeg satt i passerte linna, og jeg glana opp mot himmelen, for det var nesten dit de rakk.

Å sa ho Belle, det er kornsiloen det, der bonden leverer sitt korn.
Jeg så og tenkte på bibelhistoria, der Josef ble Faraos øverstemann som sku samle til dårlige år.
Jeg håper n´ er tom, for sju år går fort selv, om siloen er ille stor.
Det blei som ho «Belle» sa hver høst, at nå kan vi glede oss til vår, og når våren kom sa ho alltid.
Snart er det høst, fælt så fort tida går.

Siloen var tom den og åra gikk, hele sekstisju for meg, ikke sju som vår herre sa.
Og siloen i Mysen vårt´ Eiffeltårn, ble fylt til randen av gode år. En tid til å være stolte av.
I gode år har vi har levet, fra krig og til denne dag.
Men nå forsvinner snart vår kommune, i smeltedigel av et kommunalt hav.

Stort og størst, flest og mest, rart å tenke at det er best, når sånn litt passe er akkurat bra.
At vi samler korn i silo det kan jeg lett forstå, men at det samme er bra for folk, det skjønner jeg rett og slett ikke.
For i byen bor´ folk i «silo», men veit ikke hvem naboen er før det begynner lukte ille.
De daua for åtte uker siden, men først når postkassa var full og stanken i gangen ble dårlig.
Da skjønte naboene, det de helst ikke ville.

Måtte sentraliseringa gi oss det samme som kornsiloen på Mysen gav.
Trygghet, samhold og plass til alle. Ikke den vonde lukta.
Lukta av mennesker i eksos og ensomhet blant de mange.
La oss ses og kjennes blant de få, i det lune lille samfunn, for de som trives på landet.
La oss leve i symbiose med by og land, Biovac og kildesortering, Erna og Trygve hand i hand.
Men, det blir nok vanskelig å fylle Siloen med det.

OKSS.