Vendeteig

Leve, pløye upløyd mark, pløgsle, tungt å gå.
Slodde, jamne på fasaden, kultivator, kultivere. Slett og fint, lett å så´.
Verden der framme og plogfåra bak, slådd harv og vendeteig.
Frø i såbedd, sæd og avling. Barn av vår tid møter deg.

Øyet skuer spirer, tofrøblad som ber.
Gult og trist, tørt og slapt, de klarer ikke mer.
De ber som Middelhavets barn, om næring til sitt liv.
Gudstroen blinder og sluker, som grådig Gjedde i siv

Får ikke de, får ikke vi, da visner tofrøbladet bort.
Tofrøbladet deg og meg, dinosaurer og olje, hva får vi gjort?
Vendeteigen er nådd, den kommer alltid, det er ikke mer.
Alarmklokker ringer for døve ører, det lyner for øyne som ikke ser.

Da livnar det ikkje i lundar meir, da lauvast det ikkje i li.
Vendeteigen er vendt, med halmstubben og torva si.
Moro så lenge det varte, den moroa som var.
En vendeteig er til for å snu på, ikke bare noe du har.

OKSS