Som små propeller flyr de med vinden, de vet ikke til hvor hen.
De kastes ut i en verden, de har ikke vært der før, men kjenner seg likevel igjen.
Eller gjør de egentlig det? Kjenner de noen ting?
Nei de gjør ikke det, og ingen gjør det, før dagen da de ble til.

Mindre enn det minste og større enn det største det er slik det begynner, tro meg.
Som hånd med rubin i Havanna, åpner hun hele handa, og fanger pollen i seg.
Han og hun, til forveksling like men alene et intet og ikke noe mere,
Om vinden da ikke vil det slik at de finner hverandre og blir til flere.

Men akk så enkelt er det nok ikke, når man er dame på grein.
Der din sambo og make også venter, på varme og vind til sitt regn.
Gyllengult regn på din vakre blomst, det er fullbrakt, et under på ny.
I din svangre kongle du har dine spyd, i april vil du skyte dem ut.

Buen spennes, pilregnet sendes, ut i verden, vet ikke hvor.
Der truer sjø og stein din eksistens, på svev mot mose og jord.
Noen faller på stengrunn, mange i hav og sand.
De heldige finner grobunn og blir ei gedigen gran.

Ole Kristian Syversen