Saga Hotel Trollheimen

Planlegging er halve jobben, men hvor blir da overraskelsene av?
Uten et snev av planlegging datt vi i sommer inn i en Eventyr Saga: Saga Trollheimen Hotel. Tones ansiktsuttrykk minna om "Skriket" da ho skritta inn i resepsjonen.
Hovedbygningen, var gedigen og lafta i to etasjer. Den bar preg av elde men satt opp i nyere tid. Hele fasaden var dekket av epletre som snodde seg som villvin utenpå de grove tømmerstokkene. Hvordan det gikk an å få et epletre, dynga med epler til å vokse slik, glemte jeg å spørre om.
Glemte gjorde jeg fordi hele etablissementet, Saga Hotel Trollheimen var spekka med overraskelser.
Vi ble vi tatt imot av en stillferdig mann, men allikevel interessant, mann. Det var noe ved ham som fortalte at dette ikke var en A4 person. Han spurte hvordan vi hadde funnet fram dit, og om vi hadde noe kjennskap til hotellet fra før. Svaret fra meg ble internett og nei. Jeg så at han blitt spørrende i blikket, og det hadde han vel all grunn til der han så ei vettaskremt dame og nysgjerrig gubbe foran seg. Jeg, og jeg presiserer jeg, ble enig med verten, han jeg her snakker om, om at vi skulle få en full omvisning av både hus og tun neste dag. Ja, for her var mange mål med tun hvor stuer, redskaps hus, hus for overnatting, smie stall og festsal var dandert i fin kombinasjon med hovedhuset.
Vi hadde tatt oss ganske mange mil sørover fra overnatting i Saltdalen og dagen ebba ut.
På forhånd, over telefon, hadde vi blitt enig med verten om at vi ville ha middag kl.19
Vi ble anvist et koselig dekket bord i «vinterhaven» hvor to bord var dekket, og kun vi var til middag. Utsøkt er bare fornavnet: Kveite med havens bær og frukter, og for ikke å snakke om atmosfæren. Legg merke til det gule spannet bak Tone når dere ser på bildene. Det var et dropsspann fra, hold dere fast: Anton Korterud på Mysen
Rommet vårt som var klargjort i et av husene, var nok en opptur, og Tone var nå adskillig lysere til sinns. Her var all komfort vi kunne ønske oss. Til og med uten TV var det og Jon Blund kom ganske raskt.

Etter dusj og pakking skulle vi innta frokost som var dekket i spisesalen på langt grovt heltre spisebord, som det for øvrig var 6 stykker av. Dernest kom «høydaren» omvisning.
Det startet med en svær urtehage som var dekket av presenning, slik at urter som ikke hørte hjemme i den omliggende biotop ikke skulle spre seg. Alle husene på tunet var plukket ned fra ett annet sted og satt opp her. Kan for øvrig leses om på https://sagatrollheimenhotel.no/ Det mest imponerende var nok festhallen. Det var for øvrig den som fanget blikket mitt på nettet da jeg spana etter overnattingssted. Det jeg så minna meg om ei stavkirke uten spir. For øvrig ikke så rart, for hele etablissementet var kledd med staver, både tak og vegger utvendig. Morten Gaasvand, som verten og eieren het, kunne fortelle at det hadde vært et tidligere verksted for anleggsmaskiner, som han hadde Redesignet til foredragssal/ festlokale og atelier. Han var fotograf den godeste Gaasvand og hadde her en utstilling av sine arbeider som kunne ta pusten fra de best kondisjonerte, i overført betydning.
Hele Tunet var skjult av et langt to meter høyt plankegjerde ut mot jordet og riksveien på baksiden.
- Har dere sett bak her da? Sier Gaasvand, og peker mot baksiden av plankegjerdet.
Selvfølgelig hadde vi ikke sett bak der, vi hadde jo aldri vært her før.
Han skjønte jo at vi ikke hadde det og ledet oss an bak plankegjerdet.
Der hang de på rekke. Laminerte fotografier fra alle verdensdeler, byer og lansbygd, også begynte dagens Quiz. Hvem, Hva, Hvor. Ganske artig men også litt nedslående hvor lite jeg egentlig visste. Havnebyene spottet jeg ganske greit, men utover det var jeg ofte på bærtur.

Vel, dette var bare et lite stikk inn i en verden av mye som er vel verd å få med seg om dere skulle komme på de kanter av vårt mangfoldige land.

Hilsen
Ferievenner av vårt land.