Pappa

Hvor var du hen du pappaen min, den gang da jeg var liten og full av energi.

Hvor var du hen du pappan min den gang da jeg ikke fikk sove og trengte handa di og holde i.

Jeg husker at du reiste og jeg  husker at du kom, men mest av alt så husker jeg, at senga di var tom.

Han kommer snart hjem sa mamma, Pappa er reisende handelsmann.

Men nabo Brodal sa jeg, han reiser jo ikke, han sykler til jobben sin han.

Pappa må reise å å selge sa mamma, Brodal har jobben sin her.

Pappa kom hjem! mamma gråter om kvelden. Du vet jo hvor vi er.

Pina dø, det sa du ofte, og det sier også jeg.

Du skrubba mitt kinn med skjegget ditt. Kisse kos kalte du meg.

Og Jeg kroa meg på fanget ditt. Du kilte, jeg ropte på mor.

Det var din måte å si det på. De få små vanskelige ord.

Du behøver ikke si det pappa, du sa det med skjegget ditt.

Dine milde øyne og kilende fingre ditt kroppsspråk og din mimikk.

Jeg spilte som på vaskebrett i den skrukkete panna di.

Med den lille pekefingeren,  på den lille hånda mi.

Vi elsker og klemmer og kysser og klapper, men sier sjelden, jeg elsker deg.

de magiske ord fra hjertet, ditt eget. Som leppene ikke vil gi fra seg.

Det er nok fordi at de blottlegger alt, og viser fram sjela di.

Budskapet fra ditt innerste inne, som du selv av alt, ønsker å bli.

Jeg blander deg inn i ordflommen nå, du min kjære og salige far.

Men jeg har ikke glemt ditt varme fang og den «Mikkel Rev» du var.

Fant ikke hus, ikke her ikke der, men der som det kilte som mest.

Der fant dine lekne fingre en plass, og jeg skratta og lo som best.

Dette var den gang det, straks etter ufred og krig.

Med Prøysen og Karlsson på taket, i stoppesoppens tid.

Slik kan jeg huske min barndom, fredfull med far og mor,

Og Jeg husker hvor stolt jeg var av deg, da du på lengdeløpsskøyter for´.

Over” Hæljetjønns” blanke is, du danset som sommerfugl i eng.

Vi unger stirra med kulerunde øyne, og fikla med skruskøyter, og neglespreng.

Nå husker jeg mere og mere, og til og med sykkellåsen din.

Der knottene var til å trekke ut, eller å skyve inn.

Koden var: ut, inn, la være, la være, ut og inn.

Klikk sa det, og låsen skvatt opp, og da var sykkelen liksom, min.

Kan huske Jeg ble litt sår i skrittet, for ramma var altfor stor.

Der jeg satt og vrikka på stanga, for å følge i pedalens spor.

Men problemet var størst når jeg skulle stoppe.

For beina var altfor korte, og det var mye lengre ned.

Da var det om å gjøre og finne, ei mjølkerampe et sted.

Ei mjølkerampe i livet. Ei mjølkerampe å hvile ved.

Vente til” i morra” sa du, da jeg satt der på potta og skreik.

Nå er jeg ferdig pappa! du må komme å tørke meg.

Jeg tenker ofte på disse ord, som jeg husker i fra deg.

For disse, i morra,  ble siste ord, som du fikk høre av meg.

Vi ses i morra sa jeg, men jeg så noe dypt i ditt blikk.

Da du nikket og vinket farvel.

Du følte det nok langt der inne.

At nå, var det siste reisen som gikk.

Jeg så deg aldri i morra, men i dag er du hjertelig med,

Og jeg tenker med fryd tilbake på, alle de fine stundene.

På knatter og berg ut mot havet, ved” Verdens ende” et sted,

Der sommersola stekte oss brune, til lukta av blæretang og alle krabbene.

Du pappa kanskje det blir et i morra, på andre sida, hvem vet?

Men enn så lenge så får vi vel bare, smøre oss med tålmodighet.

Adressen din vet jeg, den er vel som mammas, Jeg finner dere på nett.

Og har jeg bare litt flaks her nede så får jeg kan hende samme billett.

                                                                                                                      Kissen

                                                                                                                      20.10.12