Dag 6   05.10.22

Jeg hadde hjemme gnålt om kloakk og renseanlegg, for det lurte jeg fælt på hvordan de ordnet i verdens største by. Dagen for Robin, Tone og meg, var følgelig planlagt å skulle gå ut på «Søppeløya» En hel stor bydel av Tokyo som var anlagt på ei kunstig øy av søppel, og selvfølgelig, der lå jo også Sewage museeumet, Rainbow Town i bydelen som heter Odaiba.

                                      

Etter fire dager med sommervarme var det nå seget inn gråvær over byen.  17´ og regn men hva gjorde vel det, vi skulle jo til Rainbow Town. Vi tok oss inn til Shimbasi stasjon i Ginza området og derfra geleidet skiltene oss mot Monorail, som slett ikke var noen monorail, men et førerløst tog på gummihjul. Siden vi skulle ut i et byområde, med det klingende navnet, Odaiba Seaside Park, som var anlagt på tidligere søppeldynger, var det ikke mulig å anlegge T-bane ut hit. Foregriper fortellingen om dette området, med å si at det hele var som et milevis gigantisk parkanlegg.  «Monorailen» som var anordnet på et brosystem høyt over landskapet satt seg i bevegelse og det gjorde den fort. Vi formelig svevde rett ut i havet og kunne der, på panoramaplass fremst i toget, la oss overvelde av ingeniørkunst der «Railen» snodde seg gjennom den 360´ regnbuesvingen som hadde satt sitt navn på området.

          

Rainbow Town Museet, var til alt overmål en hypermoderne bygning. Den minnet ikke mye om et museum og langt mindre om kloakk.  Hele museet var i utgangspunktet innrettet mot barn, og det passet fint for meg. Her fikk du det inn med «teskjeer» Et flott anlegg der vi på alle måter kunne danne oss et helhetlig bilde av byens sinnrike vann og kloakk system. Her gikk intet til spille. Morsomt var det da en av de Japanske vertene la merke til vår interesse. Det var nok ikke hver dag at de hadde tre Skandinavere på besøk, og spesielt ikke tre voksne som satt på små barnestoler og titta og pekte på små skjermer. Ydmykt og forsiktig kom han bort til oss og spurte om vi ville se en film med engelsk undertekst. Klart vi ville det. Verten viste oss da inn i et stort auditorium med sikkert plass til 100 mennesker. Så satt vi da der mo spik alene tre Nordmenn og så en halvtimes film om Tokyos vannsystemer, så nå vet vi noe om det også.

Vi hadde senere på dagen avtalt å møte Chisako, som hadde vært av gårde hos frisør for å forberede håret til den store dagen. Vi avsluttet derfor besøket ute i denne, en av Tokyos laguner, med en spasertur langs parkene hvor vi hilste på både Robo-cop og Frihetsgudinnen før vi gikk på T-banen, til avtalt møtepunkt, Asakusa stasjon.

CHR. Ville vise oss Senso-Ji tempelet. Tokyos eldste Buddhist tempel fra ca. år 645 ek. Fra stasjonen til tempelet måtte vi ta oss til fots gjennom ei trivelig gågate, Nakamise. Boder på to sider av gata, som ikke var mere enn maks. 5m. bred, ga et intimt og koselig inntrykk. Det ble solgt Japanske spesialiteter av fingermat i alle variasjoner. Vi havnet ut med noen små eggekrem-boller fra et bakeri med opprinnelse tilbake til attenhundre tallet.

I enden av gata tronet det gigantiske Tempelet i all sin velde og prakt. Det er å si, at rundt alle disse templene og helligdommene lå det en atmosfære av ærefrykt og respekt, troende eller ikke troende. Her fyltes luften av duft av røkelse fra flere små alter. Folk gikk frem til offerplassen, hvor de sto stille. De gjorde seg sikkert noen tanker om livet nå og da, det gjorde i hvert fall jeg, og kasta i noen slanter og ba om at vi snart måtte finne oss et sted å spise, og det gjorde vi. Kafe´ Fuglen fant vi. Norsk som noe, med respateks bord, rørstoler og vafler med brunostiskrem på menyen, kunne vel ikke bli mere norsk, eller dvs. Radiokabinett og 60 talls skjenk lagde den fullkomne rammen. Jeg var hjemme i blokka på Slitu med en gang.   http://www.diktoggodt.com/437721185

Området her var for øvrig interessant på mange måter, og veldig i min stil. Gatelangs lå det dusinvis av telt-puber. Det vil si at selve puben var forlenget med gjennomsiktige plasttelt ut i gata.  Teltene var fulle av folk og summet av godt humør og velvære. Om det hølja ned på utsida og dryppa litt på bordene gjorde ingen ting.

                - Vi stikker ned her, sa Robin, og tok et steg ut av gata og ned ei trang trapp. Og vipps så havna CHR, Tone og jeg på Ninja Bar i «undergrunnen» dvs. under gata i ei helt annen og særegen gate. The Underground Mall of Tokyo.

 

Passelig rotete og passelig rufsete til at det ble akkurat passelig trivelig, og varmt som i en bakerovn. Det virket som varmen fra alle airconditionanleggene i butikkene over gateplan, ble pumpa inn her.

Klarte vel ikke å fri meg fra tanken på at all energien, som skulle til for drifte de enorme mengdene av alt i Japan, kommer fra kjernekraft.

Magene begynte nå så smått å melde ifra at det kunne være bra med litt fast føde, og vi visste at hjemme «i huset med de mange rom» stod det ferdig ei Karrigryte som Chisako hadde laget. Den kvelden ble det fellesmiddag hjemme med Happy Hoppy, for meg, og planlegging av neste dag.               

 

Dag 7.   06.10.22

National Museum of Nature and Science (Etablert I 1871) Nasjonalmuseet for natur og vitenskap, Tokyo (kahaku.go.jp)             

 

                                   

 

Nå var «klanen» samlet igjen, bortsett fra CHR, de skulle på noen bryllupsforberedelser.

De unge var nå klare for shopping og de voksne for nye inntrykk, inklusive spising og drikking. 

Regn, regn, og skikkelig regn, ga oss voksne en veldig god unnskyldning. Vi ville på naturhistorisk museum i Ueno Park, og da gjorde det jo ikke så mye om de hølja ned. Museet er Japans mest innholdsrike når det kommer til historien om Japan fra A til X.  Å mangler. Tror for øvrig at det bare er R, O og Y som ikke finnes i det Japanske lydbildet.

Kort oppsummert: veldig interessant, visuelt, og stemningsfullt. Først så du helheten i hvert tema og ble nysgjerrig, dernest kunne du trekker ut små skuffer og få detaljene. Et sted for minst en hel dag, og for ikke å snakke om Ueno parken for øvrig. Den fordrer nok en hel ferie, om det holder.

        I løpet av museumsbesøket hadde det verste regnet gitt seg og vi møtte CHR, som nå hadde gjort unna bryllupsforberedelsene og var klarer for å ta oss med på en Hibashi restaurant.

 

Mat er så mangt i Japan.

Kobe biff, er som navnet tilsier, Japansk biffkjøtt fra Kobe. Det er et marmorert kjøtt fra kvegrasen Wagyu, som enkelt nok betyr Biff. Innenfor denne rasen finnes flere arter/stammer, og den fineste og eneste som blir og er godkjent som råvare til ekte Kobebiff er Tajima, og ikke nok med det. Dyrene må være født og oppdrettet i Hygo fylket der Kobe er hovedstaden. Prosessen fram en topp klassifisert Kobebiff er lang og omfattende, og prisen på restaurant også der etter.

Sushi, viser seg, å være en slektning av Rakfisk. Opprinnelig rå fisk, i fermentert ris som ikke ble spist. Fermentering ble opprinnelig brukt for at fisken skulle bli holdbar. Retten har ikke sin opprinnelse fra Japan, som mange tror, men fra Sørøst Asia. I dag gjæres ikke risen, men tilsettes eddik i stedet slik at den kan spises.

Rámen. Jeg tillater meg å legge til en m og det blir Rammen, hvilket jeg etter egen oppfatning mener at rámen representerer for den Japanske Cuisine. Mer kraft i kraften skal du lete lenge etter. Nudler, kjøtt i skiver, fisk i stykker, bønner og grønnsaker i skåler og på fat. Proteiner, karbohydrater og fett toppet med mineraler og vitaminer fra hele alfabetet. Ække rart at Japanere blir gamle.  

Utover disse tre spesialitetene bugner det av andre mer elle mindre Japansk inspirerte retter. Japanere spiser alt. Her går intet til spille. Ordtaket, med nebb og klør, spises i ordenes rette forstand. Frityrstekte kyllingknokler, lever og høne-eggstokker, føtter og «sokker». Ikke sure sokker, men noe som ligna fikk jeg også.  Alt meget delikat anrettet og servert, om enn ikke like pirrende for, i hvertfall, mine smaksløker, men det meste gikk ned. Noe svelga jeg helt mens andre ting tutta jeg på, som en speunge på smukk. Felles for alle måltider var at det bugnet av bønner og grønt i et hav av småskåler, som også mange av hovedretten ble servert i.  Hvordan de forskjellige rettene ble tilberedt, var et skue i seg selv, men i dag hadde CHR funnet ut at vi fikk gjøra det sjøl. Vi skulle på Hibachi.

Hibachi er opprinnelig en Japansk grillpotte av leire, som ble brukt i de tusen hjem. I dag er den å finne som en nedfelt bordgrill, i stål og gass, på mange restauranter. En av disse restaurantene skulle vi besøke. Helt «utsulta» som vi var etter lang shopping og bare et enkelt restaurantbesøk, der jeg nøt en fortreffelig Sirlon steak av tidligere nevnte Wagyu.  Sistnevnte kun for å holde magevolumet oppe til det som jeg visste venta oss. En Japansk grillgastronomia de lux.

 

    

Chisako, hadde som alltid, booket oss inn på en førsteklasses restaurant. Ikke fisefin og snobbete, men straight med god japansk atmosfære. To langbord og et «Ung-bord» var klargjort, og vi inntok plassene, ferdig gå. Ferdig gå, sier jeg for slik var alt her i Japan. Bestilte du så fikk du. Ikke om tjue minutter, men om 3. Menyen skjønte jeg ikke noe av, og kasta et blikk opp på plakaten på veggen mellom Hedda og Hermann. Der så jeg et par røslige okser og skjønte at her var det kjøtt som gjaldt. Jeg og de andre pekte i vei og serveringspersonalet memorerte og skrev. Var det noe vi lurte på konfronterte vi bare CHR med spørsmålene, og alt ordnet seg.

 

Dag 8   07.10.22

 

                                                     

 

            Ny dag og nye opplevelser. Familie Anders, Rune, og Terjene, tre fjerdedeler av reisefølget, skulle i dag av gårde på tur med innslag av bad i varme kilder, og aktivitetsdag med gløtt mot Mount Fuji. 

De fire gjenværende i huset, Bente, Hans, Tone og OK, nøt en stille frokost før de tok av sted til Regnbueparken.  Chisako og Robin hadde nå tatt inn på hotell i sentrum nær Shio-dome hvor selve bryllupseremonien skulle finne sted.

Været var adskillig bedre i dag og OK. Som mente han ikke hadde fått med seg nok ute i parkanleggene langs sjøen, foreslo at vi skulle ta en tur ut med «monorailen» og nyte litt mere av ypperste Japanske ingeniørkunst. Monorailanlegget og det kunstige landskapet.

Det ble vel egentlig ikke en «Walk in the park» dag men heller en «walk on the park». Parkanleggene var naturlig nok anlagt langs sjø og kanaler i gateplan, mens vi for det meste bevegde oss et plan høyere opp.

Det ble nok´ et besøk bortom Frihetsgudinnen, eller rettere sagt frihetsstatuen, for noen gudinne har aldri denne statuen vært. Vi nøt tilværelsen og bestemte oss, eller rettere sagt magen fortalte oss at det kanskje hadde vært bra med litt mat og drikke. Hva valget falt på denne gangen velger vi å holde for oss selv. En forøvrig ikke helt ubetydelig detalj som, her og alle andre plasser, i dette til de grader serviceinnstilte landet, vederfarte oss. Ingen dricks. Det var en befriende følelse å vite at når en Japaner hadde fått betalt for det som stod på regningen, ja da var han/hun mer enn fornøyd. De viste en oppriktig takknemlighet som du skal lete lenge etter ellers i verden. I grunnen litt pussig, tenkte jeg, da de er veldig USA pro i så mangt. Og hvorfor er de nå det?

Japan innledet selv krigen med USA. De ble slått og ydmyket, men Amerikaneren, Douglas Mac Arthur, som fikk ordre av president Truman om å bygge opp igjen japan til et fungerende demokrati, ydmyket aldri en Japaner. Mac Arthur fikk klar beskjed: Din autoritet er suveren. Alle, fra keiser Hirohito til gatefeieren, ble behandlet med den største respekt. Japanere var vant til å være lydig, høflige og respektfulle. Det var de da også, under gjenoppbygningen og det er de nå. I dag har USA mye å lære av Japan.            

 

 

 Dag 9 08.09.22

     

Syk på formiddagen.

Mat og mage hører sammen, men i dag ble det litt som dørvakta i sketsjen til Øyvind Blunk.

Straks etter at den glade meksikaneren, Tequila, entra magen, tømte dørvakta lokalet (magen)

Hva jeg hadde fått i meg som magen ikke tålte, vites ikke, men slik gikk det da, og følgelig ble det til at jeg tok det litt rolig med mat og drikke på formiddagen.

Men, men, når hukommelsen er omtrent like kort som formiddagen når du står opp ved 10 tida, ja da sier det seg jo selv. Down town kallet på flokken og flokken lot seg ikke be to ganger.

                Shopping, var vel ikke akkurat musikk i øra på Rune Hans og meg men vi slang med en liten stund. Rune måtte selvfølgelig innom «His masters voice» eller hva det nå hette, mens Hans, Bente, Tone og jeg havnet i en «Clas Ohlsson» butikk. Det ble koffert på Bente og omformer 110-230V på meg. Terjene hadde nå også ankommet og det bespisning igjen. «Dørvakta» i magen, slapp inn både Sirlonsteak og Panacotta, og fordundre meg sildra det ikke ned en Kirin også i «festlokalet»                        

                Patriot som vi er de fleste, meg selv intet unntak, så måtte det jo bli en Kirin, og hvorfor det?

Jo nettopp fordi Kirin bryggeriet har sitt utspring fra nordmannen Johan Martinius Thoresen, som emigrerte til Japan i 1864.

 https://olportalen.no/2014/02/11/historien-om-nordmannen-som-startet-japans-forste-bryggeri/  

Vi ble nå enige om en splitt av gjengen, hvorpå Rune, Hans, og  Jeg bestemte oss for finne et koselig «vannhøl»  mens de andre fortsatte shoppingen.

Apporopos vannhøl så var hele gatene som det´ akkurat nå, for når det virkelig regner i Tokyo, så flommer det skikkelig. Plastikkparaplyene vrengte seg og vi løp til nærmeste pub vi fant, og hva fant vi?

Jo, en brun pub med en åtte ti kupéer, på den ene veggen og en bardisk i midten mot kjøkken og kokk.

 

                            

          

                            

 

Kupéene var ikke lukket med dører som på gamle NSB vogner. De var åpne rundt hele med superkort vei for servitrisen fra disk til bord. Det gikk ganske fort opp for oss at vi hadde havna på en «Grillbar» for på bordene lå menyen og bak disken jobba kokken så svettepærlene pipla i panna. Nå hadde vi egentlig ikke tenkt å spise, men når vi så hvordan kokken svinga grillspydene og menyene gliste mot oss med Energi spyd ( Energy Skewer ) og sprøstekt kyllingskinn, ja da holdt det ikke med Whisky Yamazaki og Sapporro. De blei full pakke og vel så det.

            Alle glass har en bunn og øyeblikket sin stund, og så var denne stunden over. Gå´ «hjem» hadde vi ingen tanker om så vi spurte pubdama om hun kunne fikse ei drosje til oss, og ut ho for´ i sprutregnet.

Det tok to, det tok fem og det tok hele ti minutter før ho var tilbake, og da med drosja hakk i hæl.

Vi bokka, og nikka, og takka etter beste evne og heiv oss inn i drosja. Fram med telefon og presentere adressen for sjåføren også bar det ivei.

Her er gata vår, nei her er gata vår, der er gata vår. Det hørtes nesten ut som Rune var blitt stam av all serveringen. Sjåføren fant gata vår og jeg fant senga. Etter en tre fire night cuper med Anders og Bente da.

 

                 

 

B-Dagen. Dag 10  09.10.22

 

Nå var endelig den´ dagen kommet. Bryllupsdagen som var den primære årsaken til at vi var her i Tokyo.

Sikkert var brudeparet spente, men det var jammen vi andre også, og ikke minst ungjentene. Også Adrian da.

Klokka 04.00 ringte det ei «vekkeklokke», jentene skulle pynte seg, og det tok tid. De lina seg opp foran sminkebordet de hadde rigga inne på rommet som Chisako og Robin hadde brukt. Vi andre stilte ikke i Casual vi heller. Ganske så stivpynta som vi var hadde vi planlagt og ta drosje inn til Shidome hvor bryllupet skulle stå.  I og med at vi bodde litt ute i provinsene måtte disse drosjene bestilles på forhånd og det hadde Chisako fått ordnet, med megen møye og stort besvær. 4 drosjer til kl. 09.30 Sharp, var visstnok ingen enkel sak og få til, men den dama gir seg aldri.

I god tid før halv ti rygget tre drosjer inn i sidegata vår der, faktisk alle var klare. Men, hva nå? Jo, Japansk orden og lovlydighet tok her et jerngrep og sjåførene begynte å telle. Maks 4 passasjerer i hver bil, ikke tale om å ha noen på fanget her. 4x3=12 og vi var 13 pers. Klokka tikket og gikk. 09.25 - 09.26 -  09.27. Drosjesjåførene hadde tatt oppstilling ute i gata for å få kapra ei drosje til, fra samme selskap selvfølgelig. Ikke noe Yellow Cab her i gården nei. Klokka 09.30 rullet den lille kortesjen av gårde til Shiodme, hvor vi skulle møte Toastmaster Ulv fra Trondhjem.

Litt om Ulv: Urban trønder fra Trondhjem. 1981 modell studiekamerat med Robin fra Blinderen og Sapporo. Gift med Unnih fra Korea. Begge bosatt utenfor Tokyo og arbeider på hvert sitt universitet. Han underviser japanere i bilaterale forhold mellom japan og Korea. Han snakker flytende japansk, hvilket han fikk vist til det fulle da jeg holdt bryllupstalen på norsk og Ulv oversatte avsnitt for avsnitt til Japansk.

Shiodome, en ikke helt beskjeden skyskraper i Shiodome området, ikke langt fra Shimbasi stasjon. I 42 etasje, høyt over Tokyo by, lå Shiodome Wedding Chapel hvor vi var invitert til bryllup.

Vi ble geleidet av Ulv inn i heisen og tatt opp til 42. etasje, og nå først til mottakelse og mingling i et lokale ved siden av selve bryllupskapellet. De aller fleste Japanere og Nordmenn var selvfølgelig nok fremmed for hverandre så her var det bare å «fingle» i vei. Ingen av oss kunne hverandres språk, men vi prøvde så godt vi kunne. Brother, mother, sister, father også videre med pekefinger, navn og bukk. Høflige og blide var vi alle sammen, og sikkert like forventningsfulle til det som skulle skje.

Etter ca. en halv time med mye latter og fotografering, brøt Toastmaster Ulv inn:

                - Bryllupseremonien begynner om ti minutter følg meg.

Vi ble geleidet fra mottakelses baren til Bryllupskapellet. Mange kirker og kapell har jeg vært i, men aldri noe tilsvarende dette. Stilig, rent, modernistisk, i lys blankpolert marmor. Jeg kjente at en inderlig høytidsstemning fylte brystet da dørene åpnet seg. Vi steg liksom inn i en annen verden. Toner fra fiolin og Cello fløt som sakrale skyer over oss der vi andektig fant fram til våre plasser. Tone og jeg på første rad til høyre, vendt mot «alteret» og resten av den norske familien på radene bak oss. Tilsvarende satt Chisakos familie på venstre side. Vi befant oss som tidligere nevnt i 42. etasje, hvilket Tokyo Tower minnet oss om når vi løftet blikket å så ut av vinduene. Det hele fremsto som en drøm i virkelighetens verden. Nesten umerkelig fadet musikken ut og døren inn til kapellet, som ble lukket etter at alle gjestene hadde satt seg, åpnet seg igjen.

Alle gjestene snudde seg og to små Japanske gutter i norske festdrakter og med norske flagg ble klappet inn. Akito, Chisakos nevø og Aoki, hennes søskenbarns gutt, var dressa opp for anledningen og sprang innover marmorgulvet med viftende flagg mens dørene lukket seg bak dem. Musikken endret nå karakter og dørene gled sakte opp. Først kom presten til syne og dernest steg brudgommen inn med sakte skritt. Vi satt alle som fjetret og så på at, vår sønn Robin, iført elegant glatt merinoull dress med store hvite blomster i jakkeslaget, bøyde seg andektig frem og hilste på alle gjestene. Musikken stemte nå i, og til alt overmål, med: Hvilken venn vi har i Jesus, og «alle» sang med. Litt muntre ble vel vi nordmenn og kvinner som mest forbinder denne med vår salige moromann og Maranta-predikant «Broder Åge Samuelsen»

Der satt vi da, Mor og far, på første benk, og opplevde det vi i 3 år hadde visst at skulle komme til å hende. Like lite som man kan forestille seg smerte og sorg, kan man forestille seg glede og stolthet. Jeg kjente nå at jeg kom til å få bruk for lommetørkle, som jeg ikke hadde. Jeg løfta i stedet Corona-munnbindet litt høyere opp.

I løpet av bare noen få sekunder, mens jeg satt der og så Robin gå forbi opp mot «alteret», passerte hans liv i revy på netthinnen.

«Bakom synger skogene» der ble han født. I Trygve Guldbrandsens verden på Hobøl gård, opplevde han sin første vår og sine tidlige barneår, og nå gifter han seg med sin Chisako i Tokyo. Det er ikke bare herrens veier som er uransakelige, tenkte jeg.

 

 

 

Det går så fort.

Den gang da ørene dine var myke som Silicon.

Og Jeg følte livet og hjertet ditt, hvert eneste slag det slo.

Jeg kjente små dunk og så dem, i fontanellen din.

Jeg kjente varmen fra din lille kropp, og du kjente også min.

 

Da du var bare to hender fulle og jeg, far din, så vidt var blitt en mann.

Mor som ikke var mor i går, var nå blitt hun som skal hold din hand.

Den gang da tenkte jeg ikke på, at i morgen er du dobbelt så gammel.

Du var jo liksom blitt vår nå, og vi skulle leve resten av livet sammen.

 

En dag, to dager, ett år og to, det er tiden som flyr av sted.

Som morgendisen forsvinner for sol, tar den barneårene med.

Først nå når livets storm har lagt seg, og jeg lenser i minnes bris.

Da ser jeg for meg de lune stunder. Du og jeg i vårt paradis.

 

En Legokloss, en barnehånd, med smilehull på knokene.

Den gode lyden fra gurgle hals og øynene som du forførte med.

Den snille gråt, den sinte gråt. Ja, til og med den irriterende.

Men mest av alt ditt lille du. Vårt barn, ditt liv, så levende.

 

Levende liten som nå er blitt voksen, ta fram speilet og se.

Da ser du deg selv og det som er bak deg, og at tiden tar deg med.

På en reise som starter uten mål og stopper der den må.

Verdien er deg og ditt liv, og det må du ta vare på.

 

Men, hold det ikke for deg selv, da blir du aldri ordentlig glad.

Det er først når noen andre får del i det, at det virkelig er noe å ha.

For da kan du gi av hjertens lyst og får tilbake i tusen fold.

Det vesle-voksne, å glede andre. Å dele gleder og dele sorg.  

OKSS 2018 

 

Nå stod han der ved alteret, med ryggen mot oss og ansiktet vendt mot presten, og Tokyo Tower, som stakk opp over det tynne skylaget utenfor vinduene i bakgrunnen. Alt jeg så og opplevde akkurat der og da er umulig å beskrive. Ja, for hvordan beskriver man en blanding av beruselse og nærhet, eventyr og virkelighet? Jeg kan det ikke, men det var akkurat slik det føltes da dørene bak i kapellet åpnet seg og Bruden, geleidet av sin far Seishi, åpenbarte seg, for det var akkurat det hun gjorde. Vakre Chisako i hvit brudekjole med langt slør og faren stilig i sjakett. Straks på innsiden stoppe de opp og far Seishi tok ett steg til siden. Bruden snudde 90´ mot venstre og ble stående ansikt til ansikt med sin mor, som stod på venstre siden av døren da de kom inn. Her ble ritualet, mor dekker datter før overgivelse til brudgommen, utført. Alt ble utført sakte og andektig før bruden trådte tilbake til far, som nå høytidelig førte sin datter frem og overga henne til brudgommen. Alle detaljer var ivaretatt til Japansk presisjon og punktlighet, bare slepet var unntaket. Det ble ivaretatt av brudesvenn Adrian, med Norsk konsentrasjon og presisjon til det ytterste.

You may now kiss the bride. Slør ble løftet og Land of hope and glory, av sangerinnen som for øvrig utførte førsteklasses sang under hele seremonien, strømmet gjennom lokalet der brudeparet gikk arm i arm mot sin nye tid.

Ulv samlet nå «styrkene» og førte oss en etasje opp til selskapslokalet hvor første del av bryllupsfesten skulle finne sted. I et fantastisk flott lokale, med panoramavinduer ut over Tokyo By, var det dekket bord, hvor de forskjellige familiene var samlet, foruten Tone og jeg, som satt sammen med Chisakos foreldre.

Brudeparet var ennå ikke ankommet, og det ble her litt tid til mingling ved bordene. Samme som sist, 5% engelsk og resten fingerspråk, skapte mye latter og moro. Ulv og en Japansk dame orientert oss om hva som kom til å skje videre. Taler er ikke vanlig i Japan, men den kjøpte jeg ikke, og Chisako hadde klart å rydde plass til noen minutter, men det ble først ved neste bordsetning på en annen restaurant.

Plutselig ble summingen av prat og latter brutt av musikk, og det var ikke hvilken som helst melodi som bygde seg opp.  Selveste Queen med I was born to love you, runget gjennom lokalet og dører åpnet seg inn til et glassrépo bak i salen. I all sin prakt gled brudeparet inn og alle gjestene reise seg og fulgte dem med øyne, kamera, beundring og glede, frem til deres bord som var anordnet på et eget podie mot gjestene.

 

Det ble nå servert en aldeles fortreffelig 5 retters middag, bestående av Laks confit med Ricotta espuma og sesongens grønnsaker. Mandelpotetsuppe med grønne flak. Stekt Havabbor med smørsaus og Yuzu frukt og rødvinsmarinert Marmorert biffstek, ala Kobebiff, med bønner. Til dessert Fromage med bær. Alt ble servert fortløpende men allikevel diskret. Kelnerne var liksom ikke der, ting bare skjedde.

Tiden går fort i godt selskap, og det var det virkelig. Alt var helt perfekt, og ble til slutt toppet med ei meterhøy bryllupskake som Chisako formelig spadde inn i munnen på sin ektemann i stående positur. Bilder ble knipset og klemmer ble ikke klemt. Det er ikke tradisjon for det i Japan, og nå i disse Coronatider passet jo det veldig bra for oss nordboere også.

Ulv klappet nå i hendene og informerte om hvor og når det var fremmøte på neste restaurant for mer Casual Party/party. Kan ikke huske at noen andre enn brudeparet skiftet antrekk, foruten kanskje Tanten til Chisako som fikk en liten blackout, men fort kom seg igjen. 

Gjestene tok seg nå fra Chiodome, til restaurant Kintan, i Ebisu området av byen.

Vel fremme, med taxi, geleidet Ulv oss inn i restauranten hvor brudeparet nå hadde skiftet til Kimono og satt, som ved første restaurant i Chiodome, ved eget bord, men denne gangen også nesten på en egen sene. De var så flotte og virket så stolte og glade der de satt og skuet utover forsamlingen av gjester. Japanere til venstre og vi nordboere til høyre for brudeparet. Normalt ville man ha mikset gjestene sammen, men på grunn av «små» språkvariasjoner gjestene imellom var vi plassert i to grupper.

Ulv og Chisakos kusine tok nå mikrofonen og orienterte gjestene om programmet videre. Jeg har tidligere nevnt noe om en tale, og nå har det seg da engang slik at i Japan driver man ikke med slikt, så å få flettet det inn i programmet var en prøvelse for regissør, Chisako.

Husker hun ble rimelig stressa da jeg kom med ønsket. Egon Olsen blir bare smågutten imot Japansk orden og tilrettelegging.

Vel, det kunne visst la seg gjøre under middag nummer to, som vi nå var kommet til og følgelig så slo jeg i glasset.   

 

Tokyo 09.10.2022

Bryllupstale til Chisako og Robin                                   

Kjære brudepar, gratulerer med vel overstått giftemål. Det skjedde jo for over 3 år siden, den 20/5 2019

Kjære foreldre og familie, både i Japan og Norge, Gratulerer med brudeparet, Chisako og Robin, som vi alle er så glade i og stolte av.

I mer enn 3 år har dere, Ja faktisk vi alle sammen, familie på begge sider, mobilisert og demobilisert til denne fantastiske bryllupsfesten, som vi alle her i dag er så heldige å få være med på. Også var det hun da. Hun som ikke kunne komme på grunn av skrantende helse. Hun vi alle i Norge har hørt så mye om. Hun som tenker på de unge og familien hele tiden. Hun som dyrker og sender grønnsaker og søtpoteter til de «Nyforelskede» og sikkert mange andre også. Jeg tillater meg her å si, vår alles Hisako San, som hadde gledet veldig seg til å få overvære denne seremonien. Det satt despot Corona en stopper for. Ikke det at hun ble syk, men tiden krever, den gir og tar, og den spiste av helsen til Hisako San. Mor Tone og jeg er utrolig takknemlige for at vi fikk besøke henne. Det har beriket våre liv for alltid. En Dame, et liv, tre generasjoner. Jeg får gåsehud bare ved tanken på hva hun må ha opplevd. Tusen takk til Hisako San som ville ta imot oss, og tusen takk til gjestfrie Shizue og til mor og far Miyamae  

En gang for lenge, lenge siden, ja faktisk 50 år siden, seilte jeg fast på Japan. Vi gikk med skrapjern i lasta fra USA. Mange byer og havner var vi innom, Yokohama, Fukuyama, Kobe og endog til Osaka, så jeg i overtidsboka mi, som jeg hadde funnet fram, at jeg hadde vært.

Fortiden er historie, den kan vi lese om og minnes, fremtiden vet vi ingen ting om.

At jeg skulle få en sønn, deg Robin med mor Tone, visste jeg selvfølgelig ingen ting om. Og ikke nok med det. At vi skulle få en svigerdatter, deg Chisako, fra Tokyo. Det var like fjernt i mitt hode som Japan fra Norge.

Tusen takk du vår kjære Chisako. Tusen takk for at du, blant alle de millioner av menn rundt deg, valgte Robin. Noen ganger er det nesten så jeg tror på skjebnen. Det kan da ikke bare være tilfeldigheter som styrer livet vårt?

Tusen takk du vår kjære sønn Robin. Du som aldri har voldt oss et eneste problem, bare noen små engstelser. Tusen takk for at du har giftet deg med, vår nå, alles Chisako. Velkommen er hun og velkommen skal hun alltid være i vår familie.

Til deg, Robin og din familie her i Japan, vil jeg nå gjerne utbringe en skål som takk for at de har tatt så godt imot deg og vi gratulerer alle sammen med brudeparet. Skål.

Og likeså vil jeg til deg Chisako, utbringe en skål og de hjerteligste gratulasjoner til dere fra brudeparets familie i Norge. Alle vi som er her og alle de som ikke er her. Skål

Diamanter vokser ikke på trær, men det gjør kirsebærblomster, og en av dem plukket du Robin. Ei dame som i sin Kimono på selveste julaften i vårt hjem, gled rett inn i alles hjerter.

Vi er her i dag, representert med hele 7 familier, så vidt jeg kunne telle ut av Chisakos, for meg, noe uklare slektstre.

Vi fra Norge, har opplevd en helt utenomjordisk bryllupseremoni. Den kommer til å sitte i vårt minne så lenge vi lever. Vi kommer til å skryte av det og fortelle om det til alle våre venner, men tenk, nå er den allerede fortid og historie. Ikke gammel men allikevel noe vi kan skrive om. Noe som har hendt og er helt sant.

Ifra nå og videre er det fremtiden som rår, men allikevel dere som styrer mot den. 

At dere to, Chisako og Robin styrer på rett kurs er vi trygge på, men det blåser sterke vinder for tiden.

Gi mot-ror og hold kursen, da kommer dere dere vel i havn.

Vi alle´ ønsker dere hell og lykke på reisen videre og håper å få se dere ofte i Norge også.

Til Hele Chisakos familie vil vi si: Velkommen til Norge vi har husrom og hjerterom til alle.

Da vil jeg at alle reiser seg og utbringer et 3 ganger Hurra for Brudeparet. Hurra! Hurra! hurra!   Skål.

Beste ønsker fra:

Fra mamma og pappa og alle oss i Norge

 

Det var dekket opp en gigantisk buffet, bestående i all hovedsak av rødt kjøtt i alle varianter.

Glassene fikk påfyll og festen var i gang.

Det ble spist og skålet, Kampai og skål, skål Kampai om hverandre. En forsonende god og varm stemning, som for øvrig preget hele selskapet fra begynnelse til slutt, ble nå om mulig enda bedre. Vi minglet og lo på Japansk, engelsk, norsk og trøndersk. Baren var åpen og livet var godt for både brudepar og gjester. Hovedpersonene, Chisako og Robin, så ut til å storkose seg der de ble tatt på, klappet på, klemt litt på og hyllet av store og små.

«Men akk så ente visa slik det ofte gjør på jorderik» Festen vi hadde sett fram til i 3 år var over.

Tre år i spenning og forventning kronet med 10, for familien, historiske og uforglemmelige timer og like mange dager.  

 

Siste dag i Tokyo.

 

 

Pakket og klare sto nå hele bunchen lina opp utenfor huset hvor vi hadde bodd.

Et skikkelig scoop av Anders, som etter timer med spaning på nett klarte å finne denne muligheten. Hell i uhell. Coronatid var uhell for turister flest men ikke for oss. De andre var ikke der, men det var vi, og det gav oss plass og muligheter. Vi slapp inn fordi vi hadde invitasjon til bryllup og var i slekt med brudgommen. Nå skulle vi, litt tilfeldigvis, komme oss ut av Japan, dagen før Japan åpnet for allmenturisme. Vi hadde knapt nok, under hele oppholdet, sett en eneste europeer eller andre turister. En sannhet, litt utenom sannheten, med henvisning til Nederlenderne som ønska seg ny sykkel.

CHR hadde overnattet bryllupsnatta på hotell i sentrum og vi hadde avtale om å møte dem ved Tokyo Sky Tree. Den egentlig ikke reiseklare gjengen slepte med seg sine dusinvis av kolli med kofferter, vesker, ryggsekker og løse nakkeputer. Den siste skal ikke bli den første, tenkte jeg, og danna baktroppen. Hadde da i hvertfall oversikt over at alle, ikke alt, var med.

At alt var med var opp til hver og en. Det var jo en hel dag til flyet skulle gå, men vi måtte være ute av leiligheten til kl.10.00. Anders opp med bagasjelosji like ved der vi skulle møte CHR.

Neste post på programmet ble der og da bestemt til å bli en «Topptur i Sky Tree» Etter en halvtimes, eminent sjonglør underholdning ved foten av tårnet. I tillegg til at sjongløren var helt utrolig flink både med sine kunster og til å fange publikums oppmerksomhet merket jeg meg at her var det ingen hatt eller skål for donering.

Nåvel, det var jo ikke på grunn av sjongløren at vi stod der. Vi skulle opp i Tokyos høyeste attraksjon. Navn nevnes ikke, men noen tenkte nok mere enn andre der de sto med ansiktet vendt mot himmelen og så den øverste delen av tårnet forsvinne i skylaget. Skal, skal ikke, skal ikke. Kom igjen a dette er vel ikke farlig. Kom igjen, kom igjen, og til slutt kom alle og inn i heisen bar det.  Først 150 meter til utsiktsdekk 1 og dernest nye 100 meter til dekk 2.

Det eneste vi herfra ikke kunne se, var Tokyo Himmel-tre, for nå var vi inni det.  

Inne i sky tree var vi på Ramen

250 meter opp og 250 meter ned, det er langt det og vi var sikkert blitt både slitne og sultne og Jammen var det ikke tid for Rámen. CHR visste råd og plutselig både satt og sto vi i kø til det.

Som tidligere nevnt, sikkert flere ganger, ble logistikk, service og kvalitet alltid prioritert. Her ble bestilling og betaling foretatt mens du sto i kø, slik at når du hadde satt deg ved anvist bord rasa det på med retter umiddelbart.

    

Slurpe, slurpe, her måtte det siklesmekker til, og det var det ikke noen tvil om heller, det kunne du se på smekka da du var ferdig. Slik begynner det og slik slutter det. Jeg så for meg min gode venn Erling på sine gamle dager.

Tja, hva fikk vi å spise mon tro. Jo, vi fikk i hvert fall nudler, grove nudler. 200 eller 400gr etter som hva du bestilte. En halv liter «ribbekraft» med vegetabilier, kjøtt, flesk, linser og bønner, spisepinner og ett hardkokt egg. Vær så god. Ække rart en måtte ha siklasmekk. Helt utrolig godt var det og helt utrolig mett ble jeg, og sikkert alle sammen. Var litt for selvopptatt og fikk dessverre ikke med meg hvordan ungdommene i gjengen takla dette, men det er de frie til å kommentere her: ??????????? 

(De som har lyst kan lese om Erling finner han i «En Gårdsgutts dagbok» på min hjemmeside.Jeg var gårdsgutt og praktikant hos Erling Grini da jeg gikk på landbruksskolen)  https://www.diktoggodt.com/437643875/441301261 

 

En minnenes tur med kultur.

Alt ordnet seg, og som et apropos til denne innledningen må jeg/vi som nå i dagevis har menga oss rundt i verdensmetropolen Tokyo og Kyoto. Ja, til og med Osaka fikk Terjene med seg, få takke og takke.  Vi har sugd inn inntrykk fra det mest spektakulære og velordnede samfunn jeg´ noen gang har opplevd, til noe av verste i verdenshistorien. Terjene fikk med seg Hiroshima. Noen har opplevd Kyoto, noen har sett landsbygda og dagliglivet. Noen har nakenbada i varme kilder og noen har vandret i Bambusskog. Alle har vært i et unikt og gripende bryllup, som vi av naturlige grunner aldri får opplev maken til. En skal aldri si aldri, men denne gange tror jeg, jeg har mine ord i behold: Adrian kommer aldri til å være brudesvenn og bære brudeslør i Tokyo igjen.

Alt dette på grunn av dere.  På grunn av blir små ord, takket være er langt bedre, og ikke nok med det.

Den helt oppriktige, uanfektede hjelpsomheten og service som dere, Chisako og Robin har utvist oss, kan fra mitt´ innerste, og fra alle sammen, bare beskrives med en indre takknemlighet. Tusen ganger tusen takk til CHR.  Vi gleder oss til å se dere igjen både. Here and there and every where.