Innledning, avskrift og memoarer.

Alt i kursiv og fete typer er avskrift fra dagbok.

Vanlig skrift er refleksjoner, memo og kommentarer fra eget og andres «Huskearkiv»

Dette kan igjen medføre at jeg enkelte ganger foregriper begivenhetene slik at de kommer igjen noe senere i original utgave i dagboka. Kan vel også ha snublet litt i noen datoer og hendelser men i grove trekke er det hele autentiske opplevelser og minner.

- Kom her sa den tøffeste gutten bak Knotten, som vi kalte uthuset på nedsida av blokka vi bodde i på Slitu.

- I dag skal vi leike ordentlig Cowboy og indianer sa han, og når den tøffeste gutten med rødt hår og piggsveis kommanderte noe, så bare gjorde du det, for som tiåring i 1961 hadde jeg ikke mye å stille opp med.

- Still deg opp og skrev ut med beina så mye du klarer, sa han.

Der stod jeg da bak «Knotten» og skreva, mens de andre leikekammeratene mine stod som nysgjerrige kattunger og så på.

Tøffingen spente buen så langt den hjemmelagde pila tillot, sikta inn mellom beina mine og slapp.

Rart hvor mange tanker som du kan tenke på et sekund, men pila fra et armbrøst som engang traff meg i det venstre øyet, suste nå liksom mot meg igjen. Jeg kjente det isa nedover ryggen og Jeg fornemmet liksom hvordan den pila som nå kom ville borre seg inn i magen min.

Jeg var helt stiv i kroppen og nesten som en refleksbevegelse la jeg begge hendene foran øynene.

Der hørte jeg plutselig det umiskjennelige spjonget fra buestrengen og tenkte på mamma og pappa og morfar og mormor, ja, hele familien stod de der for mitt indre.

Om jeg tenkte at jeg skulle bli en snill og høflig gutt som alltid gjorde leksene sine og aldri fant på noen rampestreker, husker jeg ikke, men at jeg hørte lyden av pila som slo inn i bakken mellom beina mine det husker jeg.  Det var et øyeblikk helt stille, så slapp jeg ned henda og så på pila som stod der godt planta inn i ei tuste bortved det venstre beinet.

- Nå er du´ blitt en ordentlig Indianer sa tøffingen, er det flere som vil prøve?

De andre som hadde stått og sett på så nå bare rett ned i bakken og var dørgende stille.

- Nei vel sa han, men da kan de som har lyst bli med ned i havna på Sletner så tar vi og indianer-rir på hestene til han Erling, det har jeg fått lov til, og hulaga henger på le.

Det ble en tre fire stykker av oss som heiv oss på syklene og tråkka ned til Slitu stasjon og inn til venstre bort over jernbanebrua til Døsen Hagan og videre opp til havna ved husmannsplassen Steinbråtan.

Helt ubeskrivelig morsom og spennende var det å Indianer-ri, uten sadel med bare tømmene og mana på hesten å holde seg fast i. Beina klemte du inntil hestemagen som best du kunne, men med ei sommerrund hestevom og korte barnebein så ble det ikke så mye hjelp i det.

Vi hylte og skreik akkurat som vi hadde sett og hørt at indianerne gjorde på kino. Vi datt av og slo oss gule og blå men hoppa på igjen så snart vi hadde fått lokka til oss hesten med en bunt grønn havre, og vi blei etter hvert kjempegode til å holde oss på hesteryggen.

Det ble alltid mye skrik og skrål og det hente ofte at Bonden sjøl, han Erling kom bort og snakka til oss.

- De få ta det lett pent nå guttær, di kan jo skade dår og da er det jæ som får skylda, sa Erling

 På denne måten var det jeg ble kjent med Erling Grini og hans bror Hans. To Brødre som satt på hver sin gård på Slitu. Gårdene Slitu og Sletner nedre, som var slektsgården.

Erling bodde på Slitu Gård med sin husholderske Arnhild Skonnord fra Snertingdal. Gården hadde han arvet etter deres nabo Gunerius lund.

- Han Gunerius hadde skrevet på en lapp at jeg skulle ha gården, fortalte Erling meg i et intervju som jeg gjorde med han mange år seinere. (Dette har jeg digitalt)

Hans, bodde på slektsgården Sletner sammen med deres mor Lovise Grini og husholderske Nora Kristiansen fra Gjøvik, som han også senere giftet seg med.

På Sletner var også fru Bråtnes som bodde i Døsen Hagen, som vi kalte plassen.

Døsen Hagen, som nå hørte nedre Sletner til lå bare noen hundre meter fra gårdstunet på Sletner, rett på andre siden av jernbanelinja. Navnet hadde stedet fått etter tidligere eier oberst løytnant Døsen.

En gedigen bygning med to fløyer, 90´på hverandre, som også ble benyttet som pikeskole engang tidlig på nittenhundre tallet.  (Jfr. Eidsberg gårdshistorie) 

Fru Bråtnes, ei trinn og trivelig kjerring fungerte som håndgangen medhjelper i onner og ved tilstelninger der det var behov for flere hender.   

Deres yngre Søster Mina og far Ernst var på nå gått bort.

De første jobbene jeg hadde på disse gårdene var potetopptaking, og det på riktig gammeldags vis.

Hesten dro opptakeren, denne slavedriveren av en maskin som spruta poteter over halve jordet.

Denne maskinen ble for øvrig modifisert til å ha to gamle kaffe- jutesekker hengende ned for å fange potetene så de ikke spruta så langt.

Tico dro opptakeren og Blesa møkkakjærra med tipp som nå blei brukt til poteter.

Det kunne være to eller tre kjerrer plassert rundt på jordet og den som kjørte inn potetene til potetkjelleren sørga for til enhver tid å hente den kjerra som var full.

jordet/ potetranda ble delt opp i røfter hvorav to eller tre plukkere fikk ansvar for å plukke reint på hvert sitt røfte.

Vi plukka i bøtter og tømma i kjerra til den blei full.

Det var en slitsom jobb, men ikke verre enn at vi unger fikk tid til en potetkrig når bonden med opptakeren var i motsatt ende av jordet.

Ti kroner dagen for unger og tredve for voksne, pluss tre måltider var standard i min tid.

Vi unger hadde mye glede av bekjentskapet med Erling og Hans og vi ble alltid godt mottatt på kjøkkenet av både husholdersker og gamle mor.

Ikke sjelden vanka det både mjølk og julekake og noen ganger litt «kongen av Danmark» drops også.

Hjemme hadde søstera mi, Inger Lise, og jeg fått lære oss å ta del i det daglige arbeidet og mamma hadde innført turnusordning for oppvask, så det kunne jeg godt. Vaske, skylle og tørke annenhver uke etter middag. Ingen vask=Ingen ukelønn, og det måtte jeg jo ha skulle jeg komme meg på kino på Mysen på søndag.

Så en dag hjemme hos Hans og Nora på Sletner når jeg kom på besøk straks etter middagen og Nora stod og vaska opp, tok jeg helt automatisk håndkleet og begynte å tørke.

Skal si det vakte oppsikt og stor bravur.

Ingen trær vokser inn i himmelen, selv om granbuskene i storskauen nedafor Busgård-jordet på Sletner hadde prøvd i hundre år, så heders plassen i Noras hjerte beholdt jeg ikke lengere enn til den dag det sto en ny liten prins på kjøkkenet på Sletner.

Knut het han, En liten beskjeden gutt som kom flyttende med sin familie ifra Nygård vokterbolig på Bergensbanen til Slitu Stasjon.

Bare ved tanken på Nygård vokterbolig ser jeg for meg Jan Guillou s´ Lauritz Lauritzen i Brobyggerne, på tunge hikkory-ski i full snøstorm over Ustevann på vei mot, akkurat den boligen, for å gjennomføre sitt pliktoppdrag for stiftelsen, Den Gode Hensikt, i Bergen.      Bygging av Bergensbanen.

Far Halvard hadde fått ansettelse som assisterende banemester på Mysen og de skulle bo i annen etasje i stasjonsbygningen på Slitu stasjon.

Alt tegna til å kunne bli en fin tid for lille Knut på stasjonen, men skjebnen ville det annerledes og mor ble syk og døde bare to år etter de var kommet til Slitu.

Tiden leger alle sår heter det, men noen sår er dypere og må gro innenfra og ut og det tar tid.

http://www.diktoggodt.com/437641527

Vi måka i stallen og fora´, og til gjengjeld så fikk vi låne hestene til å både ri og kjøre med.

Stor stas kan jeg huske en gang i jula 1963. Snøen hadde lava ned i dagevis og dekka både gjorder og veier. Det var romjul og julebukktid, og vi fikk låne spisslaen og merra Blesa å kjøre julebukk.

Utkledde med det vi fant i skuffer og skap, kledde vi oss ut som best vi kunne, og med Dombjeller og stearinlykter dro vi bygdelags og tagg småkaker og godterier.

Lommene blei fullere og fullere helt vi ringte på dørklokka til en av legene i bygda.

Leger reiste den gang rundt på hjemmebesøk og ble godt kjent med både voksne og barn i grendene. Akkurat den legen som vi ringte på hos nå var det ikke så lenge siden jeg hadde hilst på og det første han sa når han fikk se meg var: Å nei du deg kjenner jeg igjen for den underkjolen har jeg sett før sa han, og pekte på blondekanten som hang ned under den fillete striesekken.

Jeg titta opp på doktoren gjennom julebukk-maska mi og skjønte ingen ting, og det gjorde ikke faren min heller når jeg kom hjem og fortalte hva doktoren hadde sagt. Men mora mi derimot slo henda sammen og lo så ho gråt. Ja, det gjorde han nok, for den henger jo ute på tørkesnora og vifter i vinden hver gang jeg har vaska den, hiksta ho. Men far min lo ikke like godt.

Vi gjorde gagn og ugagn og dagen blei aldri lang når vi holdt på rundt på Slitu og Sletner.

I våronna var det ekstra travelt. Alle gjorder skulle gjøres ferdig og sæden skulle i jorda, og det var her jeg etter hvert kom inn i bildet.

Såmaskinen, en eldre utgave av en Dan Maskin med enogtredve sålabber og nesten fire meter brei ble benyttet. Denne hadde et ståbrett bak hvor labbeløfteren/ne kunne betjene hendelen for heising av alle labbene samtidig. Dette var det behov for ved alle vendeteiger når det skulle snus, og ved rygging. I tillegg så hadde labbeløfteren her også tilgang til å løfte enkeltlabber når kveka subba som verst og løfta sålabben opp av jorda så ikke kornet kom ned.

Klipp fra boka «Den siste førstereis»

Detta var i den tid da kveka hadde makta som verste ugras på jordene, og den lå som et fandens brudeslør over Bu og Smiejordet. Noen ganger var det så jævlig at vi spente hesten foran rakariva og raka i svære hauger som vi brant så røyken trua med å kvele både folk og fe i mils omkrets.

Rakariva, som var en hesteredskap på to hjul med massevis av lange krumma tenner som før ble brukt til å rake sammen høy med. Denne stod nå bare bortslengt bortmed kjelleren´ og var nå for tiden ikke i bruk til annet enn å raka kveke med.

Labbeløfteren hadde også en annen viktig oppgave, og det var å heise alle labbene opp med en spak som var anordnet midt bak på såmaskinen, på signal fra Erling som kjørte traktoren. Signalet ble gitt ved at han løftet armen hver gang såmaskinen nådde vendeteigen, som var stedet på jordet der vi snudde for så å slippe alle labbene ned igjen og fortsette å så den motsatte vei. Denne måten å så på blei benytta der det ikke egna seg å kjøre rundt hele jordet. Klipp slutt

Gårdsarbeid var vel og bra det, men lønna var skral og det som her er beskrevet skjedde i min ungdoms fagreste vår, med skole og fokus mye annet enn kveke og poteter.

Blåmyra ble min neste prøvelse, men da ikke helt på alvor det heller.

Det ble SSS Sørlandets Seilende Skoleskip og fordundre meg så hadde far min søkt meg inn på Kalnes Jordbruksskole, og slik ble det.

Tre heile år til ende. Først ett år på Lærlingekurs i Traktor og vedlikeholdsarbeid og så to år på Agronomen. I praksisperiodene hospiterte som gårdsgutt hos Erling Grini, men hadde også noen måneder med såing og prikling, setting og høsting, på Søndre Ås gård på Jeløya.

Dagbok for gårdene Slitu og Sletner

Våren – Sommeren – og høsten

1970/71

Mandag 4/4- 1970

Har i dag begynt i fast praksis på Slitu og Sletner.

Det var 5´C kl. 12 på formiddagen, overskyet og lett bris.

Dagens arbeid besto i å kjøre planker i fra saga bortved stasjonen og til Sletner.

Plankene skulle brukes til å legg e nytt låvegulv.

Når plankene var stablet var det å hente bacon veden, som blei ca. 5 favner.

Nå som jeg har begynt fast hos Erling har jeg også fått eget rom, eller hel leilighet er vel riktigere å si.

I andre etasje i sidebygningen på Slitu hvor jeg nå sitter og skriver i denna forbarkade dagboka

Som vi må skrive hver dag fra praksisoppholdet.

Jeg avslutta dagen med en fin ridetur på Rauen, elle Chasmir som vallaken het, og stella deretter i stallen for TICO og Taumi før jeg tok kvelden.

Slitu Gård:

Slitu er en gård med et samlet areal på 1133 dekar.

Gården drives med ensidig korndrift samt at her avles opp traverhester og det produseres høy til disse.

Gårdens dyrkede areal er på 465 dekar hvor det hovedsakelig dyrkes bygg, havre og noe hvete.

Til gården hører også en del skog, og summen av dette arealet er på 483 dekar.

Arealet utmark som havn og annet utgjør til sammen 66 dekar.

I tillegg til de her nevnte arealer hører også med et grustak på 34 dekar som ligger på Mona.

Beliggenhet i terreng:

Gården ligger syd for Slitu stasjon mellom Askim og Mysen.

Jordene er forholdsvis flate og ligger gunstig til om en ser bort ifra jernbaneovergang og bro til enkelte av de mindre jordene.

Jorda består av mye leire, men også en del raudmjøl.

Noe kveke finnes, men det er fint lite.

Gårdens hus er i fin stand og ligger pent med en stor gårdsplass og have på til sammen 7,7 dekar.

Gårdene Slitu og Sletner blir dels drevet sammen og maskinene blir da brukt omhverandre på begge gårdene og eies også dels i fellesskap.

Sletner:

Sletner gård har et samlet areal på 1800 dekar, hvorav dette er ca.500 dekar dyrket jord.

Av totalarealet er 114dekar havn og en gårdsplass med have på 7,5 dekar

Skogsarealet utgjør ca.1200 dekar.

Beliggenhet – terreng – oa.

Gården ligger øst for Slitu stasjon.

Det dyrkede arealet er stort sett flatt, med havner og bakker ned mot delebekken til Slitu gård på vestsida og mot skog og ravinedaler og furuskog i øst.

Jordstrukturen er leire og leirmold, der enkelte jorder er fulle av kveke.

Husene på gården er i bra stand.

Uthusene er bygget i 1880 og stabburet i 1888. Vognskjulet i 1920 og hovedbygningen i 1843 og restaurert i 1930. Sidebygningen er bygget i 1907.

Maskinparken på gårdene.

Til gårdene hører følgende redskaper og maskiner:

·5 Traktorer, hvorav 3 av disse er Volvo T-31 parafintraktorer

·1 Nuffild 460 med lesseapparat

·1Fordson «stega major»

·1 stk 1925 modell Fordson USA. Med jernhjul (i kjørbar stand)

·2 Clas selvgående treskere. 8,5 og 10 fot

·1 stk.Terminus slepetresker seks fot

·1 stk. såmaskin, Dan 31 labber med såbredde på 3,77 m.

·1 stk. Comic 19 labber.

·1 stk. kunstgjødselspreder, Champion 12 skåler 4,5m.

·1 stk. kunstgjødselspreder Kverneland 7 skåler

·2 stk. rørploger Kverneland tre skjærs 14 tommer

·1 stk. rørplog, Kverneland to skjærs 14 tommer

·1 stk.hjulplog, Kverneland to skjærs 14 tommer

·2 stk. 28 tenner smulder harver

·2 stk. valseharver 4m. tre felt

·2 stk. 4,5m slådder

·1 stk. 4,5m kultisvans                                          

·1 stk. kvekeharv «Lilla Harry»

·1 stk. Skålharv, 24 skåler

·1 stk. Piggharv. 4 deler ca. 4,5m total bredde. (Fin på leirekonk)

·1 stk. 4m. Ringtrommel

·1 stk. 6m. Bjørnerud åkersprøyte

·1 stk. Sandvik tømmervinsj

·1 stk JoBu motorsag

·Ett komplett sagbruk ( etablert ved jernbanelinna på Sletner)

·1 stk. Volvo rundsnute lastebil LV 122 E 1953

·1 stk. Volvo Brage Lastebil L360 modell 1960

·1stk. Chevrolet lastebil (Ikke i drift)

·Diverse plenklippere

·El og Autogen sveiseapparat

·Diverse elektrisk håndverktøy

Tirsdag 5/5

Temperaturen i dag kl.12.00 var 8´C. Været var overskyet med enkelte solgløtt.

Har tatt ut maskiner og begynt å smøre og forberede dem til våronna.

Fortsettelse 1 følger.

Har ellers montert sammen en 45 tenners kultivator og avsluttet dagen med en ridetur på Rauen, en traver-vallak etter merra Taumi som han Erling har på stallen. Avslutta med en liten mosjonstur på Tico, en av de gamle (12 år) kaldblods hestene som blei brukt i arbeid tidligere, men som nå stort sett bare er der fordi de engang var. 

Onsdag 6/5

Det har i dag vært varmt pent vær og temperaturen kl.12.00 var 15´C Vi har kjørt korn i sekker fra Slitu og Sletner til Mysen kornsilo.

Vi kjørte 3 lass a 36 sekker med den gamle rundsnute Volvo-en og fikk med 2 lass såkorn tilbake. Etter dette foret jeg hestene, som i alt er 9 stykker:

Svarten – Tico – Blesa – Soria – Mira – Taumi – Chasmir – ??????? og føllet

Deretter tok jeg meg en ridetur på Rauen, som vi kalte Chasmir og så var dagen slutt. 

Torsdag 7/5 (Kr.Himmelfart)

Samma vær i dag som i går med temperatur kl.12.00 på 15´C.

Montert inn siderute i den gamle LV 122 lastebilen, den som vi kjørte korn med i går. Erling hadde vært hos skraphandler Ivansson i Sverige og fått tak i «ny»

Deretter ble det en ridetur før jeg fyra opp min 1951 modell Citroen Berline 11 normal, på ettermiddagen og tok en tur hjem til mine foreldre i Askim.

Rusla her litt rundt i skauen på sank etter blomster til det hersens herbariet.

Det ble ikke mere enn en hestehov og en hvitveis ut av det i dag så nå er det bare 98 planter igjen å plukke og presse.

Resten av dagen slappet jeg av med en god pjolter eller 5 på verandaen sammen med far min.

Detta herbarium greiene var noe kjedelige greier å holde på med, men heldig vis, på denne tida hadde jeg følge med ei dame fra Skiptvedt og ho var glad i blomster. Ho plukka og pressa mere enn gjerne, også så pent som ho skreiv da gitt.

Jeg nevnte ingen ting for lærer Thoresen, som hadde oppgaven med å godkjenne arbeidet, om at det egentlig var henne som hadde laget hele herbariet.

Karakteren ble M+ og vel gjennomført oppgave med utførlige beskrivelser.

Fredag 8/5

Godt vær i dag med noe vind og 12´C kl.12.00

Begynte i dag for fullt med våronna, og det ble slådding for full maskin.

Arbeidet gikk radig unna med den todelte slådden på 4,5 m. så i løpet av dagen kjørte jeg over det meste av de store og lettkjørte jordene på Slitu. 

Lørdag 9/5

Temp. kl.12.00 var 16´C pent vær med noe vind.

Fortsatte fra morgenen av med slådding på Sletner.  Her rakk vi ikke fullt så mye som i går, da slådda vi 350 mål på Slitu. Grunn til at det ikke ble like mye i dag var at jeg nå kjørte aleine, og også på små og kronglete gjorder.

Erling og Hans jobba med å demontere lesseapparatet på Nuffilden og dette brukte de over halve dagen på.

Jeg avslutta sloddinga ved åttetida på kvelden, for da var det andre ting som stod på programmet: Ut glide citroen og se på livet.

Citroën-en var nyvasket både utvendig og innvendig, håret Cheseline-kjemma og skoa nypussa. Nå var det bare å komme seg innom «Pepperen» i sveiserstua på Hjelmark og få med seg ei ølflaske «lang murer» med patentkork og dårlig HB, så var det i gang.

Søndag 10/5

Det var onnetid og jobb sju dager i uka nå, så det fikk ikke hjelpe at skallen verka og kroppen skalv. Nei, her måtte det jobbes.

Været var pent og temperaturen 18´C kl. 12.00

Jeg kom ikke i gang før ved ti tida og da var det ikke noe enklere arbeid enn å lesse 50 kilos sekker med kunstgjødsel, fullgjødsel C, opp på lastebilen.

Disse sekkene stod lagra i fjøset, dit hadde vi trilla dem inn høsten i forveien, og satt dem på voksa papir som vi hadde henta i svære ruller på ei fylling i Svinndal. Dette var ruller med feil på som kom fra Peterson papirfabrikk i Moss, og som var beregnet på produksjon av melkekartonger. Denne pappen var fin å ha under både kunstgjødsel og kornsekker som ble lagret på betonggulvet i fjøset. Det forhindret at fuktighet slo opp i sekkene.

Lastebilen var høy og vi måtte rigge oss til med trille lem, så dette var ikke noe frøkenarbeid, men frøkna var allikevel med.

Husholderske Arnhild ble brukt til alt, nesten da. Ho var ei fantastisk kokke og ei drivande dame med godt humør. Ho Arnhild heiv seg i om det var ute eller innearbeid, og jeg har ikke telling på hvor mange både middager og eftasverd ho har servert oss ute på jordet.

Onna va travel og det gikk for mye tid til å dra hjem på gården og spise, og det var da ho Arnhild kom. Kurver og kjørel hadde ho på sykkelen og rød og hvitrutet duk må vite. Det ble dandert på stubber tuster i jordekanten og var rett så trivelig. Ja endog til hente det at tidligere Agronom på Sletner, Hans Raasok som nå i sin pensjonisttilværelse hadde bosatt seg med sin kone Randi i sidebygningen på Sletner, kom med en klonk.  

- Se her karer, sa Hans med myndig stemme, dere må ha litt og styrke dere på.

Det ble med en lille og jeg ser han fremdeles for mitt indre øye, Hans med brettet, ja for det hadde han.

Det ble servert fra brett med hvit serviett under glassene. Langt utpå jordet eller i skaukanten mot jordet der vi måtte befinne oss. Treska vi så hadde han hvit serviett over glassene også, for støv i klonken måtte vi ikke få, det var jo nettopp derfor vi fikk den. Ja, for å renske strupen for støv og bakterier som han sa.

Hans Raasok hadde de seinere åra, fram til han ble pensjonist, jobba i vakta på Hansa Bryggerier i Bergen, så han visste hva han snakka om.

Vi lasta opp så mye som bilen tålte, to fingre mellom lasteplanet og bakhjulet var indikasjon på fullt lass. Deretter kjørte Hans bilen bort på Steinbråtan der Erling skulle begynne å så ut kunst på Storjordet. Jeg fortsatte å slodde på Ahlmark-løkka, det nordre jordet på Sletner. Etter eftasverd begynte Hans og jeg og Harve på Storjordet der Erling hadde gjødsla.

Mandag 11/5

Været er nå blitt rent sommerlig med solskinn og 20´C kl.12.00

Starta dagen med å lesse opp et lass sekker med bygg, såkorn, som skulle til rensing på Brattfoss Mølle før det kunne brukes.

Slådda i dag ferdig resten på Sletner, smiejordet og Nyjordet.

Smørte så opp traktoren og klargjorde såmaskinen ved å skifte ut en del defekte sålabber, smøre og sjekke opp at alle rør var åpne og tannhjul i riktig stilling for såing av havre på Slitu.

Hans og jeg fortsatte med å harve på Slitu, og da vi hadde harva ferdig ca. 75 mål begynte Erling å så, og da var Leif Bråtnes med bak på såmaskinen for å løfte labber.

Tirsdag 12/5

Fortsatte i dag med harving på Slitu, og dette holdt jeg på med fram til dugurdsleitet ved ett tida. Deretter klatra jeg opp på «Stegamajoren», som nå ringtrommelen var kobla til, og tromla ca. 70mål som han Erling, og nå Hans Raasok bak på såmaskinen, hadde sådd ferdig. Denne hans er en sprek 70åring som bor i sidebygningen på Sletner med sin også pensjonerte Jordmor Randi.

Videre i dag så har vi kjørt ut to lass a 60 sekker med Fullgjødsel C. Disse har vil stablet rundt på de forskjellige jordene på Sletner der de skal brukes.

Leietaker i sidebygningen på Slitu, hvor jeg har rom i annen etasje, Artur Gustavsen, skal spre ut disse i morra.

Været i dag har vært pent med noe vind og temperatur kl. 12.00 på 20´C

Klipp fra boka «Den siste førstereis»

Erling var stor og sterk, men ingen lessa sekker som han Artur Gustavsen. Gustavsen hadde de grøvste henda og det luneste smilet som jeg kan huske på noen gubbe. Han jobba skift på Gummien i Askim og bodde i sidebygningen på Slitu gård med hele familien, eller det vil si, nær som de store sønnene Reidar og Jan, som var dratt til sjøs. Artur var alltid blid og hadde en saftig replikk, så det var bestandig lystig rundt Artur Gustavsen.  Klipp slutt 

Fortsettelse 2 følger:

Onsdag 13/5

Litt overskyet med noe vind i dag men god vårtemperatur på 18´C kl. 12.00 eller der omkring.

Etter en blings med morramat ved halvseks tida starta jeg opp med å tromle på Tenorjordet.

Dette holdt jeg på med fram til frokost eller åbit som ho Arnhild sa.

Tenor jordet lå inntil kirkeruinene med samme navn som opprinnelig het Thenol eller noe sånt.

Kirkeruiner fra 1200- tallet. https://no.wikipedia.org/wiki/Tenor_kirkeruin

En madonnafigur og nøkkelen til kapellet/kjerka hadde Erling stående på peishylla inne i spisestua på Slitu gård.

Det var alltid litt spennende å drive jordbearbeiding her. Kikka alltid litt ekstra etter i plogføra og harvdraget i håp om at det skulle dukke opp noe verdifullt av jorda.

Ho Arnhild var som jeg sa ei duganes kokke, men lever fik jeg ikke trua ned om det var aldri så mye fløtesaus. Dette skjønte Arnhild ganske fort, men han Erling var veldig glad i lever.

Takk jeg har ikke lyst på, hadde jeg lært hjemme at det het, men ho Arnhild var fra Snertingdal og der sa døm: Jeg vil helst sleppe, og det kom ho meg alltid i forkjøpet med.

- Du vil vel helst sleppe du sa ho og sendte bollen videre uten noen flere kommentarer til det.

Jeg spiste saus og poteter og tok heller to porsjoner med semulepudding og rød saus, for dessert var det alltid.

Dernest kjørte jeg over til Sletner og kobla på ei 28 tenner smulderharv. Jeg brukte da en av Volvo parafintraktorene, 1951 modell, og harva var nok i største laget for jeg kjørte ikke lenge før det røyk som fra en dampmaskin og jeg måtte gi meg.

Han Hans, Bror til Erling holdt på å harve på jordet ved siden av og så hva som skjedde, og da fikk jeg en liten skjennepreken for at jeg kjørte for hardt.

Vi fortsatte begge to å harve frem til middag vet to tida.

Da maten var spist og Hans hadde vilt litt så gikk vi i gang med å skifte tannspissene i de to første rekkene på smulderharva som Hans brukte. Så klemte vi på med harving videre til kl.20 og deretter tromla jeg til kl.22

Torsdag 14/5

Overskyet med lokale regnbyger i dag. Temperatur kl.12.00 var 20´C

Startet arbeidsdagen kl. 07.00 med å lesse og kjøre ut 152 sekker med kunstgjødsel. Deretter fortsatte jeg med tromlinga på Bujordet der jeg slapp i går, for så å fortsette på Tenorstykket fram til dugurd, eller middag kl. 13.00

Erling la seg som vanlig ned på divan og snorka en halvtimes tid.

På ettermiddagen var jeg med et par timer på såmaskinen og løfta labber, før han Hans Raasok, eller Aron som han også ble kalt, kom og tok over. Aron klarte ikke så mange timer i strekk før han fikk vondt i knollen, som han sa.                               Det jeg syntes var rart var at han alltid blei i så godt humør av den hvilinga.

Jeg fortsatte å tromle på Sletner og tok ikke kvelden før i ellevetida.

Antall timer som jeg arbeider fører jeg på egen timeliste som jeg leverer ved oppgjør en gang i uka.

Vi er nå ca. halvferdig med våronna og det gjenstår da ca. 350 mål.

Hans Raasok, med tilnavnet Aron som jeg tror det var Erling som satte på han, muligens fordi han tedde seg som en yppersteprest. Myndig og bestemt.

Uansett, Hans hadde også vært agronom på storgården Huseby i bygda og her hadde han fått rykte på seg for en ordentlig jentefut.

Huff da, sa ho bestemor Klara da jeg fortalte at jeg jobba sammen med Hans. Bestemor og farfar Kristian hadde vært husfolk under Huseby, så Raasok kjente de vel til begge to. 

Resten av dagen brukte vi på å montere om kunstgjødselsprederen slik at hjulgangen kom på tvers av kassa så det ble mulig å transportere den langs vei og over jernbanebrua mot Døsen, hvor Steinbråtan, Storjordet og Almark løkka lå.

Da vi endelig hadde fått den over skrudde vi faenskapet sammen igjen og klargjorde til bruk neste dag.

Fredag 15/5

Været i dag er grått og overskyet. Temperaturen kl.12.00 18´C

Startet dagen med å smøre og sjekke redskap.

Jeg måtte sveise på noen fester for så-rørene på såmaskinen.

Da det var gjort begynte vi å så på smiejordet på Sletner. Dette jordet var et av de verste med kveke så her måtte både Aron og jeg trå til samtidig.

Da vi var ferdige der fortsatte jeg med tromling på Busgård og Haugerjordet. Ca.80 mål til sammen disse to.

Mens jeg holdt på med dette kom det plutselig en fin rev luskende og den la seg ned på gjordekanten og lå der og studerte meg og traktoren en halv times tid før den sikkert ble lei av traktorduren og rusla inn i skauen.

Etter eftasverd fortsatte jeg med tromling på langjordet fram til draget på den fremre tommelen røyk, og da tok jeg kvelden for klokka var blitt borti åtte.

Lørdag 16/5

Gråvær i dag, litt surt med noen regnbyger en gang i blant.

Temperatur 14´C kl 12.00

Det første som ble gjort i dag var at Erling og jeg reiste til smeden på Momarken og fikk sveiset draget på ringtrommelen. Deretter dro vi hjem og skrudde sammen de tre tromlene, og jeg fortsatte og tromle. Senere på dagen måtte jeg hjelpe Aron å løfte labber.

Avsluttet dagen kl.19.30 og da reiste jeg på fest i Bøndenes Hus i Hærland.

Bøndenes hus i Hærland stifta jeg for første gang kontakt med i et «Nacht Spiel» etter bryllupet til tanta mi.

Jeg kan vel ha vært en ni, ti år gammel, og gikk fremdeles i matrosdress i festlige lag.

Husker faktisk godt at jeg var brudesvenn i dette bryllupet og kast ris på dem på trappa i Trømborg kirke, men det er ikke bare det jeg husker fra dette bryllupet.

Selve laget stod ikke i Hemsedal et sted, men et sted på Mysen, i huset til brudgommens familie.

Min nye onkel som var tantes utkårede var den mellomste av tre livsglade brødre, og den festen var ikke slutt når gjestene gikk.

Slik hadde det seg at jeg var kjent med bøndenes hus i Hærland lenge før min egen debut som festløve, eller rettere sagt, reserve på benken. Ja, nettopp festløve, ikke danse, for det ble det lite av med meg.

Riktig nok hadde mine foreldrene, i mine sene barneår, kosta på meg Svaes danseskole i Festiviteten på Mysen. Den skolen skulka jeg og gikk i svømmehallen som lå underetasjen i stedet, og der ble jeg god til å svømme både over og under vann. Femti meter under gikk greit.

Disse bygdefestene der vi unge den tid reiste rundt og brusa med fjæra, utvikla seg ofte til hanekamp med blodsutgytelse, men sjelden eller aldri til lemlestelse og varig men´.

Fra Momon i nord til Rakkestad i sør og Fra Ørje i øst til Knapstad i vest, stod slagene om akkurat de samme gevinstene da som for tusen år siden. Damer, respekt og anseelse var premien. Sprukne lepper, såre knoker og blåveiser var innsatsen, og ikke rent sjelden en vraka bil, et førerkort og ei dame du aldri fikk.

Lykken står den vise bi mens uflaksen slår til to sider med kvass egg den dumme, eller noe sånt må det vel bli. I dagboka som her i hovedsak forholder seg til Slitu sokn, så kan jeg vanskelig forbigå å nevne at mange sønner og døtre av Slitu hadde uflaks.

Slitu, dette forjettede Zululandet som det også ble kalt kan minnes på mange vis og en måte vises i sangen nedenunder her og på: www.zulukongen.com

Landet er ganske kjent fra høvding før så stor
Shaka Zulu er død men landet lever og har nå sin konge Thor
Zulu, stedet er Slitu. Fra Fusk og til Mona i øst. (Refrenget i Anna Lovinda)

Sønner av Zulu har kommet og sønner har gått bort.
Gunnar og Tor, to Arner og Arnfinn og Reidar han har da fått nok.
Zulu, stedet er Slitu. Fra stasjonen til Kongerud nord. (Refrenget i Anna Lovinda)

Døtre har landet fostret men aldri noen så stor.
Som Vibeke kronet til dronning den gang, hun nevnte vårt Zulu med ord.
Zulu, dronning av Zulu. OL gull det har vi og. (Refrenget i Anna Lovinda)

Et sted i vårt lille land, lever en stor, liten mann.
Landet er Zulu og Ansten er han. Vår mann i det lille land.
Ansten, borte på Måsan. Det runger i studio i natt. (Refrenget i Anna Lovinda)

Finnbek og Fia vi hadde, og Asbjørn og Anna et sted.
Der vi feira St.Hans på jordet døms, både voksne og unger var med.
Anna Sandbekk var navnet. Ei drivanes kjerring var du. (Refrenget i Anna Lovinda)

Så vokste det lille land og en bauta det måtte det ha.
Det fiksa Hans Trollerud, Blokka blei til, en Kaba på Slitusletta.
Zulu, Kabaen på Zulu. Vi vandrer som pilgrimmer rundt. (Refrenget i Anna Lovinda)

Et mekka må å sitt ha hotell, og Saga ho lå jo der.
Med sagbenk på ruller og damer på rygg, det mangla jo ingenting her.
Zulu, Saga hotellet, der kløyva vi mang en et «tre». (Refrenget i Anna Lovinda)

Vi hadde jo også kafe´ hvor vår landsmoder vernet oss.
Aslaug var moder n´ vår den gang som nå, fra kafeen din kasta vi loss.
Zulu, Zulu kafeen. Med flipper og jukeboks i kveld. (Refrenget i Anna Lovinda)

Vi hyller oss selv i dag og minnes det gamle hus.
Vårt elskovsrede som brant ned i grus der de dansa og sloss i rus.
Zulu, i huset på Zulu var aldri kurtisen for lang. (Refrenget i Anna Lovinda)

Vi hyller vårt nye hus, vår nye festingspøl.
Patinaen kommer når årene går, la oss seile på minnenes kjøl.
Patinaen kommer når årene går, la oss seile på minnenes kjøl.
OKSS 21.07.2012
Rev.07.01.2019

Søndag 17/5

Fint vær og tem. kl. 12.00 19´C

Har i dag hatt fri og hvilt ut etter en heller tung lørdag.

Tok meg en tur hjem til de «gamle» i Askim og fikk meg en bedre middag med kålruletter og mandelkjernepudding med rød saus til dessert.

Fortsettelse 3 følger:

Mandag 18/5

Reiste til Slitu kl.07.30 og satt i gang med tromling. Deretter ble det noen timer med den inn-kjedelige labbeløftinga. Vi hadde nå igjen bare gjordene, øvre og nedre Dalbu og Vegarudvollen på Slitu.

Begge disse jordene hadde en vanskelig adkomst.

For å komme til Vegarudvollen måtte en åpne grinder og kjøre over jernbanen. Her kom vi ikke over med den store såmaskinen, for den kunne en ikke snu akslingen på.

Dette problemet hadde Erling løst ved at han hadde alliert seg med en bonde lengere nordøst i bygda som hadde en smalere såmaskin.

Hans Brødremoen het bonden, og var en trivelig og snakkesalig gubbe, så tida blei ikke så altfor lang bak på såmaskinen sammen med han, for Hans var med sjøl da Aron hadde vondt i knollen, som han sa.

Vi sådde ca. 120 mål fram til klokka 23 da det begynte å slå seg og jorda blei rå og klinte seg på sålabbene, men da var vi ferdige au, og godt var det. Onna var nå så godt som ferdige på Slitu og vi skulle fortsette med de gjenstående 100 mål på Sletner i morgen. Været i dag har vært overskyet og 17´C kl 12.00

Tirsdag 19/5

dag har det vært overskyet og surt med en temperatur på ikke mere enn 12´C kl.12.00

Vi har i dag blitt hefta mye på grunn av at det som er igjen og så bare er noen små gjorder som ligger kronglete til. For å komme til disse smågjordene så må kunstgjødselsprederen, som tidligere nevnt, er for brei til å komme fram med, monteres om så den kan dras på langs.

Denne om-monteringen måtte vi foreta tre ganger i løpet av dagen, og det tar tid.

Utpå ettermiddagen begynte Hans og jeg og harve på nedre Dalbu jordet som er ca. 30mål, deretter harva vi Storingsvollen. Da det var gjort måtte jeg være med på såmaskinen.

Vi hadde håpet å bli ferdige i dag, men på grunn av dagens plunder og heft så ble det 30 mål igjen å så, og disse har vi planlagt å ta i morgen tidlig. Deretter skal visst jeg tromle ferdig de 200målene som gjenstår å tromle

Denne onna har stort sett gått greit unna, og når det gjelder såkorn og kunstgjødsel så er det så godt som tomt. Antall kilo av de forskjellige sortene kommer jeg tilbake til.

For å orientere seg i forhold til de forskjellige gjordene som jeg har beskrevet med navn så er det greit å bruke jordprøvekartet som jeg lager og leverer til høsten.

Onsdag 20/05

Nå øyner vi slutten på denne våronna, og det gjenstår bare 50mål å tromle som jeg fort kjører over i morgen.

Under tromlinga i dag ble jeg litt hefta av at jeg måtte flytte et Vibe rede med seks egg som mor Vibe hadde klart å rigge seg til med utpå jordet. De skreik og stupte fælt både herr og fru Vibe mens jeg holdt på, men de var nok glade til etterpå. De burde de i hvert fall være.

Da jeg var ferdig med tromlinga måtte jeg om-montere trommelen for transport.

I kveld har vi ommøblert litt i stallen pga. at Mira, den ene merra, ventes å følle i løpet av 24 timer.

Temperaturen var i dag bare 12´C kl.- 12.00 overskyet og frisk bris.

Mira var ei lunefull besk merr, men ho gav fine avkom som han Erling ala opp og solgte.

Erling hadde bare en kamerat som jeg kan huske. Anton Østreng het han og var også veldig hesteinteressert og alltid tilstede når bedekking skulle finne sted.

Ungkarer var de begge, både Erling og Anton og det showet det var hver gang ei merr skulle bedekkes lot til å pirre deres fantasier litt utover bare det å lage nye føll.

Hvorfor jeg tenker det er deres kommentarer som jeg overhørte fra lysthuset om sommeren.

Med pjolter på bordet gikk praten løst og jeg så at de skulte bort i ripskjerra på husholdersken som sto bøyd å plukka bær. Kommentarene holder jeg for meg sjøl da de passer best på travbanen.

Torsdag 21/5

Grått vær med enkelte regnbyger og 14´C kl.12.00.

Var igjen noen smålapper og tromle og jeg spente Stega-majoren føre og rulla over siste rest.

På ettermiddagen ble jeg satt til å rake og plukke stein på plassen foran bua på Slitu. Her skal det anlegges plen, så det blir ett halvt mål til å klippe.

Jeg kasta på litt kunst og pussa litt over med harva før han Erling kom med frøvifta og sveiva over.

Tromlinga var unnagjort på noen minutter og deretter koble jeg tromlene på rekke og dro dem bort på kjelleren på Sletner.

Etter utskei, som vi sa til sjøs, som jeg også hadde prøvd litt, dro jeg hjem til Askim for å kjøre mor mi til Oslo.

Til Oslo dro vi med moderens 1961 Ford Anglia, fordi min gamle Mormor «Fruen» bodde der.

Tilnavnet hadde jeg gitt henne fordi ho var litt drittfin.

Hun var av kjøpmannsslekten Aagaard i Hammerfest og hadde aner med både teft og forretningssans, så kanskje ikke så rart at hun gikk i minkpels og stor hatt. Dama hadde en skarp tunge som piska skikkelig i min barndom, men som jeg nå bare hadde moro av.

- Nei, nei min datter har bil svarte Fruen ekspeditrisa på Glassmagasinet da hun lurte på om hun skulle hjelpe til med varene ut på trikken.

Fredag 22/5

Skikkelig drittvær i dag. Grått og regn med 10´C kl. 12.00 Det er forøvrig ikke bare været som er dritt i dag, jobben også.

Sæla på Tico på morran og spente han føre møkkakjerra, for å kjøre hestemøkk på kjøkkenhagen på Slitu og stasjonsjordet på Sletner. På sistnevnte jorde skulle det settes poteter.

Det var en ganske stri jobb å håndlesse med møkkagreip 14 lass med tung hestemøkk, som hadde pakka seg så ho var både varm og grå inni haugen.

Møkkakjerra hadde tippanordning så jeg tippa i hauger rundt på jordet. Til slutt tok jeg en traktor og harva ned møkka på kryss og tvers, og da var det klart til setting.

Da jeg kom bort på gården hadde det kommet noen med en hingst som skulle torpedere en av merrene.

Taumi, ei annen merr, føllet i går natt kl.02.30 og det ble som ønsket ei merr, så nå er det altså 10 hester på gården og om ikke så altfor lenge er det vel 11 eller 12. Jeg avslutta dagen med å spyle av møkkakjerra og vaske lastebilen.

Hvordan har du det egentlig Erling? Det spørsmålet funderte jeg på hver gang han hadde hatt ett av sine raseriutbrudd.

Ikke var han tålmodig og heller ikke spesielt fingernem. Når så da disse to ikke-egenskapene fra tid til annen møtte hverandre, da ble det månelyst.

Hans lystige favoritt regle om: Bekken som renner der uti engen og pekken reiser seg opp på drengen. Når gjøken galer i treets topp og jenta ligge med dåsa. Da er det vår i Norge. Den regla, eller stevet som han Erling fremførte den som, endra nå karakter til den reneste djevelinndrivelse. Det være seg såmaskin, harv eller traktor som hadde sin opprinnelse fra ett granneland, og som for øyeblikket ikke fungerte opp til forventningene. Eller en gårdsgutt som henta papirsekker i stedet for striesekker, som fikk passet sitt påskrevet. Bra jeg ikke er Svensk eller Dansk nå, tenkte jeg. Det holder lenge med å være gårdsgutt.

Skolelærer Ingolf Trømborg var god til å synge salmevers, og gadd vite om ikke han hadde vært Erlings læremester i samme kunst, bare det at teksten nå var en helt annen.

Melodien kunne du nok saktens dra kjensel på når Erling sang ut sin vrede, men at det var en helt annen han påkalte enn vår Herre kunne du tydelig høre på «mils» avstand. Så var det over for denne´ gang, for han var aldri langsint.

Helt aleine på en storgård som Slitu, uten at noen egentlig bryr seg om hva du tenker, bare hva du har. Ja, bare det kan nok skape innvendige konflikter i et menneskesinn. Det å føle at folk ikke bryr seg om deg, det gjør nok noe med hvordan du sjøl også tenker om andre også, men hvordan ble det slik?

Alt har sitt arnested tenkte jeg.

Mor Louise virket for meg som et omsorgsfullt og snilt menneske mens far Ernst visste jeg ingen ting om, da han var død da jeg kom til Slitu og Sletner. Men en ting jeg både visste og så, var at det var noe imellom storebror Hans og Erling som skurra.

Jeg likte det aldri, men når jeg var aleine med Hans falt det alltid noen ukvemsord om Erling, aldri andre veien fra Erling om Hans, utenom noe mumling innimellom. Faen heller, han skal bestemme alt.

Misunnelse kanskje?

Erling hadde fritt arvet Gården sin Slitu etter slektning og nabo Gunerius Lund, som hadde skrevet på en lapp, som han Erling sa, at han skulle ha Slitu gård.

Hans ble etter foreldrenes bortgang sittende i uskiftet bo på Sletner til han døde, og dette kan vel sikkert ha gjort noe med han også.

Foruten husholdersken Arnhild så var det nok ikke mange som så det på innsida den ytre fasaden. Ikke det at han ikke kunne te seg, neida, han hadde både middelskole og landbruksskole med handelsskole på toppen, og manerene hadde han med hjemmefra, men det var usikkerheten og sinnet som plaget han, og til tider andre også.

Erling nevnte ofte ho Mina, søstera som døde i ung alder, og han savner henne, det gir han klart uttrykk for.

Forøvrig er det mere selvmedlidenhet enn empati som omgir han når han kveder sine «viser»

Banner og forbanner uhemmet alt og alle når ting butter, men kan også plystre og tralle litt når det går hans vei.

Vel, tenker jeg, det er nok flere av oss som har den egenskapen, men gir vel kanskje ikke så åpenbart og utpreget, uttrykk for det.

Kan hende ikke så rart at han Erling er som han er, han går jo der som en leilending på egen gård under storebror Hans, på farsgården Sletner. Tar aldri en selvstendig avgjørelse, verken på egen gård eller på farsgården.

Jeg har vanskelig for å kalle det slektsgården da den snaut har vært i slekta i to generasjoner. Jeg får høre med han Hans hørte jeg like ofte som jeg hørte at han gikk der og mumla.

Lørdag 23/5

Pent vær og 17´C kl.12.00

Starta dagen med mere stubbebryting på plassen foran bua på Slitu.

Brukte en sånn anordning med tre bein og en håndvinsj. Det var som tidligere nevnt her det skulle anlegges plen. Erling hadde på forhånd pløya så mye som det lot seg gjøre. Etter stubbebrytinga (3 stubber) plukka jeg mere stein og trilla bort med trillebåra. Deretter kom Erling med såvifta og sådde i frø mens jeg kasta på kunstgjødsel.Til slutt harva jeg over noen ganger og Erling dro over noen drag med trommelen.

På ettermiddagen monterte vi om gjødsel sprederen og kjørte den over til Sletner for vask og lagring.

Vi fortsatte deretter med å sette inn redskap som nå ikke skulle i bruk før neste vår. Såmaskiner, slådder, konkestokk og harver. Bare Rakariva stod igjen ute bortved Bujordet på Sletner. Erling som er svingdommer på Momarken Travbane dro dit og jeg dro på fest.

Fester kunne være så mangt.

Det var hjemme aleine fester, det var campingfester, dansefester, båtfester og alle andre fester. Denne lørdagen var det feriehjemmet til Gummien' på Hemnes som skulle «befestes» og det kunne bli moro, og det kunne bli det motsatte.

Kamerat Hans Morten og jeg hadde stasa oss opp som det passa seg til en utflukt i en litt løssluppen atmosfære, som det ofte var på Hemnes.

Dette feriehjemmet var inndelt i et stort service hus med omkringliggende hytter.                    I servicehuset var det spisesal kjøkken og toaletter og i hyttene var det senger og bord.

Tida går fort i godt selskap og ut i de små timer ble det på tide å bryte opp så vi takket for oss og tok oss pent og pyntelig hjem uten annet problem enn at i en skarp sving like før Skjønhaug dro vi av veien og røska bakstillinga på Citroën-en halvveis av.

Hva gjør vi nå tenkte jeg, der vi stod å kikka på den defekte kjørraten som nå slett ikke var kjørbar.

Jo, jeg haika tilbake til feriehjemmet og fikk låne Kapteinen til Jon Erik, en annen kamerat, som i hvertfall ikke hadde bruk for den før neste kveld.

Dagen derpå taua vi Citroën-en forbi kirka i Trøgstad akkurat da folk kom ut etter gudstjenesten, og skal si de glodde og det med rette.

Citroën-en som etter uhellet hadde fått seg en skikkelig knekk i bakakselen, gikk skeivt som ei harabikkje og skreik som en Lusern støver i full los. Ikke rart at kirkefolket stussa.

Søndag 24/5

Delvis overskyet og 14´C kl. 12.00

Starta dagen med å reparere en skade som hadde oppstått på bilen i går natt

Når dette var gjort kjørte jeg ned til Glomma i Askim og fiska. Fikk ikke noe fisk men fikk da plukka et par planter, Maria nøkleblom, og Bekkeblom, til Herbariet.

En tredje kamerat hadde en defekt bil av nøyaktig samme type og årgang. Han hadde for øvrig kjøpt den av meg. Jeg var stor på gammel Citroën den gang.

Den vippa vi rundt på taket og skrudde av bakakselen. Citroën-en var forhjulsdreven så det var en smal sak.

Vi ser for øvrig her at det var ikke bare dama som plukka blomster til herbariet. Jeg tror jeg kom opp i en åtte ti stykker sjøl også.

Fortsettelse 4 følger:

Mandag 25/5

Startet dagen i strålende solskinn kl.06.30 med en kaffekopp på trappa.Vi skulle i dag kjøre opp potetrenner på kjellerjordet hadde Erling planlagt, men den gang ei.Vi må tømme dassen på Slitugården, sa han Erling da han kom ut og sa at frokosten var klar.

Slitugården er en leiegård på 4 etasjer som ligger rett nord for Slitu Stasjon.Denne leiegården eier Erling og derfor denne dasstømminga.

Etter frokost sæla jeg på Tico igjen og tommekjørte bort til Sletner og henta den nyvaska møkkakjærra, og så var det bare å ta fatt på en ny drittjobb.

Sakset fra egne memoarer.

At møkkadømmer er noe dritt kan jeg gladelig skrive under på, men samtidig så var det også en nødvendighet og faktisk et gode. Det skapte både arbeidsplasser og godt jordsmonn, før i tida. Nå forurenser dem nå.  «Dritten» må tas vare på og konverteres og omplasseres før vi kan få brukt n`, men sånn var det ikke før, da møkkahaugane vokste seg store som eremittuer på utsida stall og fjøs, og du måtte laga deg plankeløype å trille på for å komma ut på enden av haugen med trillebåra. I ytterkant av dømma, var det som oftest en krans av bånnlaus blautgjødsel som du måtte vokte deg væl for ikke å detta uti.

Tross alt, dette var dyremøkk og egentlig gull verd, og derfor også ofte benevnt som, bondens gull.

Vel, nå hadde det seg da engang slik, at denna bonden som jeg var gårdsgutt hos, han hadde også en leiegård, Slitugården, og der dreit døm folkemøkk.                                                     På en svær utedass med små og store høl, for små og store romper.

Der lå, Indre Smaalenene og Nasjonen i hauger som blei brukt både til å sitta på, og å lese i. Papiret var ikke så velegnet til tørke seg med før bearbeiding, men etter mye gnukking og gnikking mellom knokene blei cellulosen i papiret sånn passelig mjuk til at en fikk med seg det grøvste i første drag, også fikk en heller finpusse litt med noen smålapper etterpå.

Illustrert og Hjemmet egna seg dårlig, det var altfor glatt papir. Vi får vel sæla på n` Tico å dra opp å tømme” Slitudassen” i dag, sa n` Erling, og da var vel ikke annet å gjøra da, enn å stålsette seg å bli med. Jeg var jo lissom betalt gårdsgutt og lærling, så det var det vel ingen vei utenom.

To møkkagreip og oss sjøl, på en planke, på tvert oppi møkkakjærra, også bar det i vei opp til Slitugården.

Vel framme svinga vi inn bak dassen, og hæb, hæb, så bakka vallaken inntil den 5m lange luka som hang i 4 hengsler ned foran hele «Gullgruva» Å du dæven tenkte jeg, her er det mye «gull»

Erling ga meg tømmene og gikk sjøl fram og vippa opp luka, hvorpå en gedigen sverm av Blågrønne, vælfødde spyfluer hvælva ut. Vingeslaga summa i grov bass, og ga klart utrykk for at løfteevnen var henimot maks av hva de kunne klare.

Dæven, sa n` Erling og veiva rundt seg med begge arma, og det gjorde jeg au, med tømmene i henda, så hesten bakka rett inn i «gullgruva» så vedabetane  skvatt av karmen rundt. Mye banning og ståk blei det før vi kom i gang med sjølve møkkajobben og da blei det ti, 10, reiser verre.

Det så egentlig ikke så gæli ut med en gang, da det lå ei skorpe utapå det hele, men fy faen, da jeg stakk møkkgreipet inn i «hærligheta» og punkterte den konserverende skorpa, da kom odøren, eller rettere sagt, U-dyren fram.

Nå er jeg ikke redd for å daue lenger, tenkte jeg, for nå har jæ vært i hælvete, og jeg spydde som bare en fyllesjuk gårdsgutt, som hadde eti   gulrøtter hele natta, kan gjøra. Ja, for når du spyr etter en tung aften, er det alltid gulrøtter i, om du har eti det eller ei.

Å ære med deg a, skratta n` Erling, som skuffa på og ensa ikke en «dritt» Å fy faen` skreik jeg tilbake, som da sto 10 m. utafor gluggen og prøvde å samle meg til et nytt angrep. Detta er jo reine hælvete te stank. Å nei da, detta er ikke så ille, sa Erling. Bare vent litt du, så går det over, og jaggu hadde n´ rett.  Stanken blei lissom dauære og dauære etter som minuttene gikk, og til slutt så var det ikke så gærent allikavæl og vi skuffa ut møkk og kardonger, vekabind og aviser i tung blanding og kjørte det ut på Kjellerjordet, der vi skulle setta poteter.

Jeg kan forøvrig ikke fri meg for annet enn at jeg tenkte mye på detta da vi om høsten, tok opp poteten på dette jordet.

Nå, da vi endelig hadde fått tømt dassen og kjørt møkka ut på, det fra før gjødsla Kjellerjordet, tok bror Hans og harva over. Mens han holdt på med det gikk Aron og jeg bort på kjelleren og sekka opp 5 sekker med settapoteter, og så var det middag, på Sletner i dag.

Etter middagskaffen starta Erling med å kjøre opp renner mens Aron Hans og jeg rigga oss til for setting. Vi satt for hånd, og det gjorde da alle fire og til slutt kjørte Erling igjen rennene. Aron, Hans og jeg gikk og pussa litt med raker der det lå noen «nakne» poteter, og dette tok resten av dagen.

I natt jakta jeg grevling. Jeg satt på post utafor Steinbråtan for der visste jeg at det var grevling. Det blei ingenting, for jeg sovna på post og når jeg våkna ved to tida om natta var det så rått og kalt at jeg rusla hjem og la meg. 

Tirsdag 26/5

Pent vær og temp. kl.12.00 20´C Dagens arbeid fortsatte jeg med stubbebryting eller riktigere sagt, rotbryting for nå var det røttene etter et par, hundre år gamle, solbær kjerr som skulle bort. Mens jeg holt på med dette kom det noen med en lastebil som skulle kjøpe høy og jeg måtte være med å tråkke.

Etter middag måka jeg for Taumi og deretter lessa vi opp et lass med gjerdestaur på kor- hengeren. Disse hadde vi på forhånd kappa og spissa før vi kjørte dem ut og drula døm ned der det var behov. Først bort med den gamle råtne, så hull med jernstauren og så slag med slegga. Dernest kramper og tang. Avslutta dagen med et par planter, Natt og dag og Vinterkarse, til Herbarium.

Egentlig rart hvor tilfeldig livet er. Her holder jeg på med dasstømming og stubbebryting når det egentlig var maskin og mekanikk som interesserte meg. Jeg kan for øvrig godt forstå far min som søkte meg inn på landbruksskolen, men jeg fatter ingen ting av meg sjøl som begynte der.

Jeg hadde vært til sjøs og seilt som smører på de syv hav eller i hvert fall noen av dem. Jeg hadde kjent på voksenlivet og den store verden, og nå tømma jeg dasser og satt poteter. Var det kan hende borte bra men hjemme best allikevel?

Sør-Afrika i 1968 var jo det reneste paradis for oss hvitinger. Egne barer, egne butikker, egne hoteller, egne seter på buss og tog. Ja, endog til egne doer. Alt tilrettelagt for oss hvite og bare dritt for de svarte, de som egentlig var hjemme, ikke vi.                                                Vi nøt tilværelsen bak i Rickshaw vognene med en fjærpryda «Zulukonge» løpende foran. 

Unggutten i meg tenkte ikke mye på Apartheid og klasseskille der og da, men bare fire uker seinere blei jeg betenkt.

Vi la da til kai ved lasteterminalen RAS Tanura, øst i Saudi – Arabia innerst i Persiagulfen. En rett ut jævelig plass, syntes jeg, og det var her jeg virkelig begynte å lengte hjem.

Som førstereisgutt etter flere måneder hjemmefra alt det trygge og kjedelige, tenkte jeg der og da tilbake på hver dag gikk til skolen med dårlig samvittighet for de leksene jeg ikke hadde gjort, og det jeg ikke hadde lært.

Vel, dårlig samvittighet var kanskje ikke det rette ordet, det var vel heller det å grue seg til å få kjeft av læreren og føle seg som en undermåler der jeg stavra meg gjennom høytlesningsleksa som jeg aldri fikk flyt i. Snuble i ord og ordstilling gjorde jeg uansett om jeg hadde lest aldri så mye på leksa hjemme. 

Her lå vi nå fortøyd til en lasteterminal flere kilometer ut i sjøen, for det måtte den være skulle de store tankbåtene få vann under kjølen. Ei emmen rar lukt sammen med varm luft og ørkensand seig inn i nesebora mens svettedråpene dryppa fra nesetippen, selv når du satt helt stille.

Eneste lyspunktet i denne gudsforlatte, eller gudsinntatte Allah verden, var Velferdsterminalen. Den Norske Velferdsorganisasjonen for sjømenn, som var etablert World Wide, hadde her et fristed hvor vi kunne slappe av og lese norske aviser og ringe hjem om du hadde råd til det.

Er ikke rart at en ung «tøffing» kunne lengte litt hjem når verden i, overført betydning, kokte rundt øra på n´.

Onsdag 27/5

Reiste i dag til Kalnes kl.06.30

Mor mi kjørte meg ned da Citroën-en var blitt syk og måtte ha ny vippe.                           Starta dagen oppe på Brekka, en liten skauteig, med skogbrukslærer Arne Magne Dalsbø. Han gjennomgikk endel om hogstklasse, bonitet og tynning av ungskog. Vi fikk utlevert tynningsskjemaer som vi skulle fylle ut i nummerrekken 1-80. Etter to timer tok lærer Kvåle over. Han gjennomgikk en del om gjødsling med Urea og til slutt høydemåling av trær.

På ettermiddagen var det dugnad, og Jon Martin Snopestad og jeg måtte rake reint for stein og leirkonk der hvor det gamle hønsehuset hadde stått.

 Været var fint og varmt med ca. 20´C kl. 12.00

Torsdag 28/5

Oppstart kl. 07.30 med botanikk og lærer Thoresen. Det ble gjennomgått ca.25 forskjellige planter, deres navn og familie. Deretter overtok lærer Larsen som gav oss en innføring i sprøytemidler og sprøyte tid.

Ettermiddagen var avsatt til dugnad, og i dag var det redskapsflytting fra redskapsskjulet og bort på vekta. Jeg kjørte med Ford 5000, og den likte jeg godt. Været var pent og med omtrent samme temperatur som i går ca. 20´C kl.12.00

Fredag 29/5

Noe overskyet og enkelte regnbyger. Temp. kl. 12.00 18´C

Fortsatt dugnad, men i dag skulle det snekres blomsterkasse som skulle stå ved hovedporten ved E-6. Arbeidet sammen med Sverdrup på dette prosjektet, og vi ble akkurat ferdig med en etasje til lunsj. Ettermiddagen begynte i klasserom sammen med lærer Larsen som underviste i siloslått og når det var riktig å utføre denne. Deretter gikk vi ned til prøvefeltene på nabogården, Øsaker. Her studerte vi bladlus, sopp og gulrot ris. Resten av dagen Hadde vi lærer Thoresen i botanikk.

At lærere er en egen rase innenfor vår art kan man godt si.

De behøvde ikke kjønnsbestemmes som kyllinger her på Kalnes, for det hadde ansettelsnemda gjort på forhånd. Her er det kun haner i den flokken. Rasen er ensartet mens artsmangfoldet er stort.

Kunnskapsnivået er det ikke noe å si på men evnen til videreformidling er naturlig nok forskjellig. Om det skyldes avl, miljø og for´ kvalitet, skal intet være sagt, men at intensjonen ovenfor elevene var god for dem alle, såes det ingen tvil om her. 

Noen jobbet i den særegne «Soveduren» mens andre mere i Lucia modus, som tente lys, mens humor og vulkan varianten liker jeg best.

Lærer Pål Frisvold, en kjenning og kamerat av Kjell Aukrust, stod for humoren med sine saftige replikker og Dalsbø for det eksplosive, selv om han også hadde glimt i øyet.

Når det kom til avl i praksis må nok i all vesentlig grad æren for forståelse og innlevelse tillegges Griserøkter Iversen. Han gikk ned på kne, ikke for å be om noe. Nei, for å styre rånens «korketrekker» på plass i purka. Men det var ikke nok med bare Iversen nå, da rånen Frøshaug med hele sin levende vekt skred til verket.  Minst en elev på hver side måtte til for å holde den virile bedekkeren i forbeina, til avlasting for purka så ho ikke seig ned i sittestilling, for Frøshaug´ n var en skikkelig tungvekter.

Lørdag 30/5

Har i dag besøk av John Martin Snopestad, den store jegeren fra Degernes. Vi har vært ute og lokalisert rev og grevlinghi, for disse har vi planlagt å avlegge en visitt natt til mandag, for i kveld skal vi visst på en annen jakt. Været er pent og 20´C kl 12.00

Søndag 31/5

Snopestad og jeg har i dag sovet hele formiddagen og i ettermiddag har vi solt oss med ei flaske?  Kl.22.30 reiste vi til Slitu for å begynne på jakten, og det ble til at vi måtte gå ute hele natten, til kl. 09.30 neste dag. Det var ganske slitsomt, men du verden så mye rart vi opplevde.

Vi så Rådyr med kalv, og vi så reven som jaktet på rådyrkalven. Natten endte uten bytte for reven og med kun en grevling på oss.Reven kunne vi ikke skyte på da den var for nære rådyrkalven da vi så den. Ellers hørte vi både Harene og Ugla. Begge for meg ukjente lyder fra før. Været var pent med en temp. kl. 12.00 på 19´C og kl.24.00 ca.5´C

MIDDELTEMPERATUR MAI MÅNED = 15,1´C

Fortsettelse 5 følger:

Mandag 1/6

Har i dag sovet og slappet av grunnet natten i forveien. I kveld reiste jeg ned til Engerbukta i Askim for å fiske, men fangsten ble heller dårlig. Været har vært utrygt og temperaturen 17´C kl.12.00

Tirsdag 2/6

Nå kommer det til å bli forholdsvis rolig på gårdene en stund. Samtidig så har Arnhild, husholdersken på Slitu, reist hjem til Snertingdal og da fant jeg det greit å bo hjemme hos mine foreldre i Askim en ukes tid. Dagens arbeid har bestått i at jeg har kittet og malt vinduer hjemme.Været har i dag vært pent med en temperatur kl.12.00 på 23´C

Onsdag 3/6

I dag har mesteparten av dagen gått med til å samle og presse blomster til herbariet.Været har også i dag vært meget pent med en temperatur kl.12.00 på hele 25´C, så først nå har sommeren for alvor satt inn. Det er for øvrig en bakdel med det også og det er at det nå har blitt så skrekkelig tørt, og det gjør seg utslag i åker og eng.

Skal, skal ikke var tanker som for gjennom hodet mitt der jeg kikka utover den gisne havreåkeren hvor balderbråens hvite kronbladkrans svaiet fra side til side på tynne stengler. En´ kan jeg vel saktens ta med meg hjem å presse, ho har vel kan hende ikke fått med seg den ennå.  Ho, ja ho derre dama som jeg nevnte tidligere, som var så flittig med herbariet mitt. Det siste kronbladet sa skal, eller det vil si kan, ta en hvit løgn, tenkte jeg der jeg skreiv i dagboka at mesteparten av dagen gikk med til å samle og presse blomster.

Jeg var egentlig ikke så interessert i noe av det vi holdt på med på denne landbruksskolen, eller det var jeg vel, men ikke noe av det skolerelaterte. Biler, fest og moro var nok mere i fokus enn grifler og kronblad, og han merka nok det min «gamle» far også, som nå hadde sommerferie og pusla rundt husveggene hjemme.

- Du skal få 200 kroner for å spa vekk den graskanten langs veien og opp til postkassa, sa han. Jeg løfta blikket opp fra motorrommet på min gamle Citroën Berline 11 Normal og så, først langs veien og så på gubben. - Er det noen god akkord det da? Spurte jeg.  - Det må vel være bra, du har jo både kost og losji i tillegg, sa han. - Hælvete tenkte jeg, her er det bare å hive seg i å få det unnagjort. Jeg la fra meg ventilsøkeren som jeg hadde tatt fram for å justere klaringa på vippearmene og tok trillebåra fatt i stedet. - Gubben visste nok inderlig vel at den akkorden var dårlig, men han pusha på og skrøyt av innsatsen underveis, og da gikk det faktisk litt lettere.  200 kr. dividert på 52 Trillebårlass = kr.3,85 per lass, og takk for det.

- Gleder meg til om fjorten dager, for da skal jeg ned på dugnad på Kalnes. Det skal være jubileumsutstilling til høsten og vi skal forberede den, sa jeg. - Det får du vel ikke noe betalt for, sa gubben. - Nei, men så får jeg ikke henda fulle av vannblemmer heller. Da lo far min godt og stakk til meg 400 kroner som takk for hjelpen. Han var alltid real og raus min gamle far.

 Torsdag 4/6

Været i dag har nesten vært for pent med en temperatur kl. 12.00 på 27´C

Har i dag justert ferdig ventilene på Citroen gen og deretter prøvd å innregulere laderegulatoren, eller vippa som den også kalles. Dette er vanskelig å få til så jeg får vel få tak i en brukt hos huggeren.

Fredag 5/6

Vær og temperatur er i dag som i går og liste for dagene fremover som jeg har tillatt meg å ta litt ferie følger her:

 6/6  =   pent  25´

 7/6  =   pent 24´

 8/6  =   pent 26´

 9/6  =   pent 25´

 10/6= skyet 21´

 11/6=  pent 27´

 12/6= pent  29´

 13/6= pent  30´

 14/6= skyet21´

Citroën som ble avskiltet etter et besøk hos Pedersen på bilsakkyndige, var nå ferdig registrert igjen og siste finpuss lagt i lakkering av taket med støvsugeren til moderen. Svart bil med signalrødt tak, ala vinyltak. Ja, for strukturen som støvsugersprøyta etterlot seg minnet om det. De store elefantørene av noen forskjermene sprayet jeg over med en boks gull spray som jeg toppa med gulvlakk og slingrete penseldrag. «Lock a like» flyvende ørkensand. 

Mandag 15/6

Reiste til Kalnes med min nyrestaurerte Citroën kl 06.30 Vi skulle ha dugnad i forbindelse med Kalnesutstillingen til høsten.

Dette var en stor landbruksutstilling der produsenter og leverandører stilte ut maskiner og redskap.

Det ble rigga innhegninger for dyr av «alle» slag og arrangert tevlinger i både pløying og kudømming. Kudømming/bedømmelse av kuas eksteriør hadde vi fått grundig innføring i av husdyrlærer Ramsfjell, men her som alltid ellers i livet er det øvelse og erfaring som teller.Det nytter ikke om Wirkola forteller deg hvordan du skal hoppe. Du må hoppe sjøl, og du må hoppe mange ganger skal du bli god, og det er ikke sikkert du blir god da heller, du må ha anlegg au, og det var vel det det skorta på når det gjaldt kudømming for meg, også litt interesse da.

Derimot, på naborommet på internatet som vi bodde i, der var gutten som kunne dømme ku. Magne het han, og det var ikke bare ku han hadde greie på. Magne, og Eivind som han bodde sammen med, var gode på det meste. Tror vel egentlig at de hadde litt mere fokus på disse skole greiene en i hvert fall hva jeg hadde.

Romkameraten min, Knut, var også en flink og ambisiøs bondelærling, men det er vel ikke å legge skjul på at han til tider ble litt distrahert av romkameraten. Her må det for øvrig tilføyes at det ikke bare var romkameraten sin skyld, Knut var leiken nok sjøl han au, og han hadde de største bjellene som jeg noen gang har sett, på ei vekkeklokke, også hadd´n Taunus 12M med rådebank. Når denna 12mn lå i full breisladd på Vestvannet og det banka og røyk som fra et pukkverk i full produksjon. «Da var det få som foruten frykt kom», Knut Nordskog for nær.

Kudømming var heftige greier for mange av elevene på skolen. Kan hende ikke så rart, det var jo fullt av bønder her, og det skulle det vel også være på en landbruksskole.

Medlemmer i BUL var de fleste, og i regi av den organisasjonen ble det arrangert mye kudømming, eller for å være litt seriøs, eksteriørbedømming av ku, og andre dyr, rundt om i det ganske land, og nasjonale titler hag høyt.

Dette var sikkert både morsomt og nyttig for de som dreiv med ku, men for meg ble det litt på sida av mine særinteresser som stort sett dura og hadde motor.

Fallende kryss og god beinstilling skreiv jeg og kikka litt på Juret, og sånn blei det med det for meg.

Fortsettelse 6 følger:

Disse dagene ble både hektiske og interessante. Det var liv og røre over alt og når vi kom dit hen at selve arrangementet åpnet, ble John Martin og jeg ble plassert i billett komitéen. Det passet fint for oss for da var jobben gjort når kassa var opptellet, avstemt og overlevert til neste skift.

Jommen sa jeg opptellet og avstemt, men diplom fikk vi da utstillingen ble avsluttet selv om kassa ikke stemte helt hver gang. Var det for mye justerte vi det greit og var det for lite la vi ved differansen, den var alltid veldig liten, så slapp vi noe styr med ettertelling.

16/6 skyet 21´

Mye sjauing og bæring av bakhon og gjerdestaur til innhegninger i dag, med en lang kveld pokerspill på internatet ble det også tid til. Vi spilte selvfølgelig kun med fyrstikker som innsats.

Hvilken verdi disse var satt til sa vi lite om men at de måtte kjøpes i «banken». Poker og Amerikaner var forøvrig yndede kortspill på rommene gjennom hele vinterhalvåret, og stemningen ble ofte både høy og høylytt. Det begynte som oftest litt forsiktig, men når Johannes og Karl var i slaget og jan satt med lurehånd og høyna, da var det ikke lett å konsentrere seg om forenheter og avdrått på naborommet.  

17/6 pent 27´

I dag har vi pynta på områdene omkring helleristningene, for dette skulle også være en attraksjon under selve utstillingen.

Kan vel egentlig ikke huske at jeg var noe spesielt interessert i disse helleristningene annet enn at jeg fra tid til annen stoppa opp og titta på dem. Rart å tenke på at for flere tusen år siden var det også folk, akkurat her, som var opptatt av de samme tingene som oss. Dyr, jakt, fiske, båter, våpen osv. Også været da. Det betød vel like mye om ikke mere for dem den gang som for oss i dag. Gadd vite om de gikk rundt og funderte på klimaendringer? En ting tror jeg med sikkerhet at jeg kan hevde: De tenkte ikke på at de kunne være menneskeskapt, eller vent nå litt. Når begynte egentlig vi å tenke på det?

Mann i gata, om jeg er han, så ofra ikke jeg det en tanke den gang i min ungdoms fagreste vår. Hvor mye mere enn til livets opphold, samlet bronsealderfolkene på seg mon tro?

Hei! skal du være med på Forum i kveld, eller skal du fortsette å stå der å filosofere. Romkamerat Knut reiv meg plutselig ut av mine betraktninger og tanker om forfedre og vær og vind. Helst ville jeg ha fortsatt mitt resonnement, for om mulig å komme til en konklusjon, men som den svake sjel jeg var så lot jeg meg rive med.

Knut var en skikkelig danseløve som ikke lot seg stoppe av at svetteringene fletta seg i hverandre som Olympiske ringer på både bryst og rygg, mens jeg sjøl var en benksitter.

Det kunne for øvrig være ganske moro det også om du da ikke hella i deg for mye, for da var løpet kjørt og alle «ternene» borte før du fikk summa deg. Derimot om du bygga opp motet til at du fikk med deg kveldens siste dans kunne du være heldig allikevel. Da var damene passelig på en snurr og trinna ikke så nøye, og det passa meg.

18/6 pent 29´

Temperaturen er nå i dag i overkant av hva vi kan ønske oss. Grasbakken på jordet der selve utstillingsområdet er anlagt er nå så tørr og hard at det støver av den og vi har måttet rigge den ene gjødselsprederen som vanningsvogn. Ellers så har vi staura ned gjerdestaur med jernstauren, og da ble vi i hvert fall svette 

19/6 pent 30´

Enda varmere i dag og vi ble engasjert med å vanne og dusje dyra som var satt ut i innhegninger. Vi måtte også rigge presenninger over hjørne av innhegningen som gapahuk/solskydd for grisepurka med unger som vi hadde laget innhegning til.  

20/6 skyet 21´

Billettsalg. Bedre temperatur i dag både for folk og fe.

21/6 skyet 22´

Søndag og fridag

Mandag 22/6

Begynte i dag på Slitu gård med skraping og maling av Stabburet. Dette ble jeg mere eller mindre holdende på med resten av måneden, samtidig som jeg innimellom malte engangspaller hvite. Disse kjørte vi ut og la på grensedelene til både Slitu og Sletner for at gårdenes grenser skulle fly- fotograferes. Denne jobben var ganske tidkrevende og vi holdt på i flere dager.

Middeltemperaturen i juni har jeg beregnet til 25,6´C

(Markert med rødt som i dagbok)

Veldig kjedelig med denne pallemalinga, men sikkert nyttig og nødvendig. Erling hadde i anledning av denne merkingen «fått» en hel pall med 10 liters spann maling som ikke var brukelig til annet, og som vi klinte på disse pallene som vi la ut.Jeg kan for øvrig aldri huske at vi hentet disse pallene inn igjen, men jeg kan huske at jeg har snubla over dem både fem og ti år etter at vi la dem ut.

Tirsdag 23/6

Pent vær og 30´ og St.aften.

Fortsatte med maling og skraping frem til klokka tre da jeg avsluttet for å forberede St. kvelden som jeg hadde avtalt å feire sammen med min romkamerat, på Kalnes, Knut Nordskog.

Knut, romkameraten på skolen, som jeg tidligere har nevnt, delte jeg også rom med under det første lærlingeåret i verksted og vedlikeholdsarbeid på Kalnes. Han bodde hos tanta og onkelen sin på Rolvsøy.Der drev de gården Elind, med ku og gris og Knut hadde også praksistiden under agronomutdannelsen sin her. Denne gården er det vel verd å merke seg, for her ble to millioner kroner i sedler og mynter fra Fredrikstadavdelingen av Norges bank lagret i potetkjelleren under krigen. http://bilder.f-b.no/index.php?picture=15218 

Nå hadde det seg da også slik at onkel, Hans som han het, hadde ei hytte, eller var medeier i denne, utpå ei lita øy rett ut for Fuglevik campingen på Oven, og der skulle vi feire St. Hans aften 1970. Vi i denne sammenheng var flere klassekamerater: Jan, Karl, Johannes, Jon Martin, Knut, meg sjøl og Øystein. Sistnevnte, som for øvrig kjørte Saab 96, stilte med tresnekke for befordring av folk og proviant.

Jeg hadde på forhånd informert Erling bonde om at jeg muligens ikke stilte på jobb neste dag, og det var ok, for han skulle på jobb i banken. Eidsberg sparebank der han satt i forstanderskapet og også fra tid til annen steppa inn i kassa.

Været var aldeles som bestilt for en sådan aften og utflukt så Jeg fyra opp Citroengen og finkjørte, først ned til vår lokale kjøpmann, Trond Smestad, på Høyendal ved Lekumfossen. Ei kasse Export øl, eller Gulltopp, som Arne Ås kalte den, var bestilt. Ja, for det var slik at om du skulle ha noe sterkere enn vanlig pils så måtte det bestilles, og bestillingene lå der fast.        Stikke innom Smestad n´ var en helt vanlig frase blant både gamle og unge. Lokalkjøpmannen vår på Høyendal var mere enn en lokalkjøpmann. Han var en institusjon.

Her ved det lille bordet rett på innsida døra satt gamlekara. Arne Ås og Karl Sekkelsten mf. også Hans Marius Greger da. Sistnevnte av en noe yngre årgang, men like fast inventar som de eldre.

Ferden gikk så videre gjennom landbruksbygdene sørover i fylket med Export i bagasjerommet og humøret på topp, til parkeringsplassen på skolen hvor vi hadde avtalt å møtes, John Martin Snopestad, Knut og jeg. John Martin var nå blitt den av medelevene som jeg hadde virkelig funnet tonen med. Herfra skulle Knut forestå transporten videre med den slitne Consulen med råde-bank.

- Rådebank i Råde, det passer jo fint sa jeg og lasta over provianten og satt meg inn. Bestemmelsesstedet Oven, lå nemlig i Råde kommune.Denne hytta som vi skulle til var visstnok brukt til illegal virksomhet under krigen, og ingen visste hva som skulle kunne komme til å skje denne kvelden heller. Det var ingen damer med på denne sammenkomsten, men det kan vel ikke benektes at de ble et tema utover kvelden.

Gutter og mannfolk i den alderen har jo en tendens til å streife innom temaet, og Johannes som der, som alltid når han var til stede, må vel kunne sies å være gjøgleren blant gjøglere når han, jeg tillater meg å si, deklarerte de artigeste og kan hende råeste historiene.

Denne hytta som var ei rett så koselig lita plankehytte hadde om mulig en enda koseligere ute do. Den var to og en halv meter høy og en femti brei, med ett høl og ei dør av tiler. Eke heter det visst når døm ligger på vannet, men denne var kappa på midten og sto på høykant og het dass. Denna innretningen ble flittig benyttet utover morran neste dag. Ja, endog til så flittig at det danna seg kø på utsida, og hva kunne ikke skje da. Nei, det var ingen som gjorde fra seg på utsida, men den stakkaren som satt der og til å begynne med ante fred og ingen fare, skjønte for seint hva som var i ferd med å skje.

Stemningen på utsida dassen begynte nå å bli prekær for flere og for liksom å skynde på den trykkende begynte de å rugge på «båten» Stakkaren der inne klorte seg fast og banna og skreik, men sjøgangen ble bare større og større, og det gikk som det måtte gå. Hele, eller rettere sagt, halve skuta gikk overende til stor latter og applaus fra de på utsida og fortvilelse for han på innsida, men den som ler sist ler best. Ingen av de på utsida hadde til nå fått gjort sitt fornødne, så nå var det bare å REISE BÅTEN.

Onsdag 24/6

 Pent vær og temperatur 28´C kl. 11.00

 Intet at berette i dagboken i dag.

Det var nå blitt formiddagen dagen derpå. Sola stekte og havet lå som et speil. Vi tar en tur til Hankø foreslo skipper Weel, og sånn blei det. Båten var ei snekke med en 12hk FM, så noen planende farkost var det ikke, men ho var stødig. Vannski, nei, det går ikke tenkte jeg og så meg omkring, og der, der fordundre meg så jeg en lem, eller ei dodør av gamle tiljer, var det visst jeg så. - Kom her ropte jeg til John Martin. Den døra låner vi og henger bak, og vi huka av døra, slo rundt et par stolpestikk med knute på bukta og la på et halvstikk på akter pullerten på snekka og dermed så hadde vi det fineste «watherboard» som kunne skaffes for øyeblikket.

Johannes snappa ut handtaket i svinghjulet og tok sats. En, en to og der smalt FM ´n i gang. Skipper Weel ga dead slow og full Pitch akterover og selskapet bakka pent fra land i strålende sommervær. Med Full speed ahead var vi nå på vei til kongens sommerland Hankø, men så var det denna dassdøra da. Vi hadde jo ikke tatt ho med for bare å henge der, vi skulle jo surfe må vite. Bølger var det ingenting av, det eneste som brøyt havoverflaten var baugbølgen og den svake ryggen til akterbølgen fra ei tøffende snekke. På denne svake ryggen var det at dassdøra nå svingte fra side til side.

- Slakk av litt, ropte jeg til skipperen for å overdøve FM ´n. Jeg skal prøve «surfbrettet»Skipperen slakka helt av og jeg jumpa uti. Det må ha vært over tjue grader i vannet og jeg storkoste meg der jeg tok et par svømmetak og fikk dratt meg opp på magen i døra. Jeg hadde tatt med meg en taustump som jeg bandt fast i krampa til kroken og med god slakk diagonalt over til den ene hengselen. Tanken var at jeg skulle holde meg fast i denne når jeg hadde reist meg opp. Jeg signaliserte fullfart ved å sveive med høyre hånda i lufta og kjente umiddelbart at det røska til.

Åtte knop var ikke rare farten når du satt oppi båten, men bak på døra her ble det ganske luftig. Jeg satt meg forsiktig opp på baken. Vingla nok litt, men det gikk fint og gutta vinka og skålte. Ja, for det fantes proviant igjen fra gårsdagen. Døra skjena nå langt ut fra side til side, den nye vektbelastningen hadde gjort noe med stabiliteten, men ikke mere enn at dette greier jeg, tenkte jeg og tok tak i håndtauet som jeg hadde rigga.

Se det, det gikk slett ikke verst. Det å stå var egentlig enklere, for nå kunne jeg overføre vekt fra side til side og på den måten styre døra. Alle som har stått på vannski veit at det går fortest i yttersving, og det var det jeg prøvde å få til etter hvert. Døra langt ut på sida for så å styre inn igjen. Jeg begynte å bli ganske trygg nå og hadde surra håndtauet en runde rundt det høyre håndleddet så jeg slapp å gripe så hardt.

Passasjerene i båten følte nok etter en tid at de hadde sett såpass mye kunstneri på den gamle dassdøra at de var mere opptatt av å skåle å vinke til møtende farkoster enn å holde øye med han der bak, og han begynte nå å bli sliten.Den møtende trafikken var av forskjellig art. Det var små joller, flotte snekker også var det såkalte Day Cruisere, og de dro opp svære hekkbølger, og nettopp en av den var det som nå rulla mot den slitne surferen. Snekka som dro gikk for full speed og det gjorde Day cruiseren også, og der kom ho.Ho, bølgen, akterbølgen og døra butta liksom rett i en vegg, stakk fronten ned og gikk som en Vobbler ned, ned og atter ned, og surferen med handa rundt holdetauet ble med.

Jeg var på forhånd god til å holde pusten og jeg skjønte hva som kunne komme til å skje, så jeg fylte lungene det jeg makta før «Nautilus» som nå passa som navn på døra, skar ned i dypet. Nå du, tenkte jeg der jeg snurra som en spinner nede mot bånn. - Nå er din siste time kommet, tenkte jeg men så, plutselig ble det helt stille. Noen der oppe i snekka hadde visst kastet et blikk akterover.

- Hvor i hælvete er surferen, skal visstnok Snopestad ha ropt, og da gikk det opp for skipperen at ingen hang bak. Han hadde nok kjent at det gikk tyngre sa han men tenkte bare at det var vel noen strømninger her inne i Hankøsundet. Han dro av gassen momentant og surferen fløyt opp. Jeg hadde nok ikke vært lenge nede for jeg var i god form der jeg nå satt på døra og vikla av meg tauet rundt håndleddet. 

- Vær så god neste ropte jeg mot snekka og la på svøm, men jeg møtte ingen.  

Fortsettelse 7 følger:

Torsdag 25/6

Oppholdsvær først på dagen, siden regn og lummert.

Temperaturen 23´C kl.12.00

Fortsatte i dag med maling av vindskier og hvite hjørnebord på bua.

Fredag 26/6

Maling og mere maling, men nå ble jeg også ferdig med bua i dag og Erling sa at jeg kunne ta fri i helga.

Overskyet pent vær med 28´C kl.12.00

Denne bua, eller stabburet på Slitu, og også på Sletner var store forrådsbyggninger i 3 etasjer hvor det fra gammelt av ble lagra både speke mat, og korn i løst og sekk.

Sistnevnte ble de fremdeles benyttet til og da var det i sekk som var den måten de benyttet seg av på begge gårdene.

Bygningene var utstyrt med en sinnrik heiseanordning der El. motor, trommel, stort reimhjul flatreim og løpehjul var hovedkomponentene. Hele menasjeriet var installert i 3dje. Etasje.

I gulvet i alle etasjene var det ovenfor hverandre en lem til å åpne slik at sekker som skulle heises opp kunne lastes av i den etasjen som de tiltenkt. 

Ifra et stort reimhjul som ble drevet av flatreim fra El.motoren, til trommel for heisereip, gikk det ei slakk flatreim. Løpehjulet som var anordnet på en vippearm ble betjent av heiseoperatør via et tau som var tilknyttet vippearmen. Dette tauet hang ned igjennom alle 3 etasjene og helt til bakken slik at det kunne betjenes fra hvilket som helst nivå. Når operatøren dro i tauet ble løpehjulet pressa inn mot den slakke flatreima som gikk fra stort løpehjul til trommel og denne begynte da å rotere og vinne inn heiserepet. I enden på Heisrepet var de fester ca.1m. kjetting med ring for rennaløkke. Denne renneløkka ble så lagt over snuta på sekken og sekken heisa opp.

Denne jobben var ikke for nybegynnere, her måtte du ha håndlag og følelse.

En mann på lastebil med sekker til å huke på, en mann til å fange inn sekken på rett gulvplan. Sistnevnte kunne om han var dyktig håndtere både heiseanordning og gripe sekken, men best var det om de var to. En til å betjene heiseanordningen og en til å betjene sekken.

Bua var stor og skulle en klare å holde unna måtte det minst to mann til å trille unna med sekketraller.

Heisanordningen er beskrevet som sinnrik, og det var den. Enkel og funksjonell, da det kunne både heises og senkes ved bruk av slureprinsippet. Sekkene skulle jo ned igjen også.

Husker for øvrig en episode der Kamerat Albert og jeg (ca. 9 års alder) fant ut at vi skulle prøve oss litt på egen hånd.

Det var Søndag og Erling var på travkjøring og Albert og jeg var på bua.

Pass finga nå sa jeg til Albert, og la inn stjerne trekant venderen som en voksen kar, for det hadde jeg sett hvordan Erling gjorde. Der satt det seg i bevegelse, store og små hjul.

Vi sprang ned trappene til første etasje hvor vi hadde sett både sekker og sekketralle.

Der plukka vi ut en papirsekk som vi syntes så passelig tung ut og la oss på hvert vårt håndtak på sekketralla, og se der, vippa den opp. Vi lirka oss så bort til gulvluka og jeg la kjetting-renneløkke rundt sekkesnuta.

Nå kan du heise ropte jeg til Albert som la seg på tauet til løpehjulet, og opp for´ sekken. 

En etasje, to etasjer. Nå må du stoppe skreik jeg, og Albert slapp og sekken for´ ned igjen, men denne gangen alle etasjene ned, forbi meg og fett i bakken så kløverfrøet spruta.

Der sto vi da, gudskjelov like hele, to guttunger og så på elendet og lurte på, hva gjør vi nå.

Klokke hadde ingen av oss men vi skjønte på sola at det var nok ikke så lenge til at han Erling kom hjem. Vi var riktig nok på Sletner, men Hans og Nora som bodde der var bortreist, det visste vi jo, så han Erling kom nok dit etter travkjøringa.

Du, sa jeg til Albert. Det står noen sånne rammer med netting der inne på bua som jeg har sett han Erling bruker i maskinen borti sandgrop på Mona når de skal sikte pussesand, det kan vi bruke, og vi i gang. Ut med trillebåra som to på bua, og oppå der med nettingramma også var vi i gang, men vi rakk det ikke.

Der kom den grønne Zephyr Six, som han Erling hadde arva etter sin avdøde søster Mina, rullende inn på tunet på Sletner.

- Å er det di driver med da guttær? Rensær di frø? Sa ´n Erling. 

- Ja vi gjør vel det, svarte jeg og forklarte etter beste evne hva som hadde skjedd.

- Det var jammen bra det gikk bra med dår, men di må ette væra så klåfingra det kan væra fali det sa´n.

Det lovet vi begge på ære og samvittighet og rusla hjem etter endt arbeidsøkt, og denne gangen fikk vi ingen annen lønn for strevet enn en lærerik opplevelse.

Egentlig mere enn lønn nok.

27/28-6 Fri.

Pent vær og hhv. 27 og 28´C kl. 12.00

Mandag 29-6

Regn og ruskevær i dag.

Temperatur kl.12.00 18´C

Vi fortsatte i dag arbeidet med grensemerking av gårdene med de hvitmalte pallene.

Tirsdag 30/6

Vi avslutta i dag arbeidet med maling og utplassering av de hvite pallene.

Pga. regn måtte vi stå inne i stallsvala og male, men det var en malingstype som tørka fort så det gikk fint å legge dem ut på eftan da det var sol og pent igjen.

Småregn frem til middag. Temp. kl. 12.00 18´C.

Onsdag 1/7

I dag begynte Erling og jeg å skifte ut sprukken takstein på låven.

Jeg som var ung og lett måtte gå på taket og Erling gikk opp og ned stigen med takstein som han la i takrenna hvor jeg plukka dem opp.

Dette holdt vi på med fram til middag.

Deretter reiste vi opp i skogen og hjalp en tømmerhugger som holdt på med å rydde vindfall, og dermed så gikk resten av dagen.

Det har vært opphold på formiddagen og ruskete med småregn på ettermiddagen. Temperaturen kl.12 var ikke mere enn12´C 

Å springe bortover låvetaket i tennissko var ikke noe problem kan jeg huske, men å hente opp taksteinen som han Erling hadde lagt i takrenna var litt mere skummelt, syntes jeg.

Det ble til at jeg satt meg på baken og akte med ned til kanten. Jeg likte ikke å stå framoverbøyd helt ytterst på overhenget og kikke 20m. rett ned i møkkadømma på baksida, og heller ikke i ned på den gruslagte gårdsplassen på forsida.

Høyderedd var jeg ikke. Jeg hadde god trening i klatring fra Skoleskipet Sørlandet, men der hadde jeg hele tida et håndgrep i et eller annet. Det hadde jeg ikke på taket der jeg sprang som en skorsteinsfeier på mønepannene.

Torsdag 2/7

Bedre vær i dag men fremdeles litt kaldt og guffent med overskyer og 14´C kl 12.00

I dag reiste Erling og jeg til Knapstad sag og høvleri og hentet kutteflis til strø for hest og gris, for det hadde nå kommet et innsett av smågris i fjøset der det ikke hadde vært ku på mange år. Hannene blant disse skal vi gjelle i morra sa han Erling.

Tenksom og ubetenksom.

Som tidligere fortalt så begynte jeg tidlig å vanke hos Erling. Ja Allerede som 10 åring i 1961 ble jeg ganske godt kjent med begge brødrene Grini og holdt kontakt med dem videre opp igjennom alle år helt til de gikk bort.

Far min hadde stått til konfirmasjon sammen med Erling, og han likte godt at jeg var mye på gårdene Slitu og Sletner.

Når da forholdet var som det var og jeg nå sitter her og pusser på denne dagboka så er det jo ikke til å unngå at det dukker opp episoder som var både glemt og fortrengt.

Jeg var nå blitt 14 år og hadde vært gjennom en traumatisk fase av livet, da jeg i jula 1964 mistet min beste venn og skytsengel, i mitt ennå så korte liv, Morfar.

Kjemi, det er noe med denne kjemien mellom mennesker.

Forelskelse er som en sommerfugl som danser med sol og vind, eller en drage i selvbindergarn, der hele nøstet er ute. Vakker og forførende så lenge vinden holder den oppe. Død og maktesløs når løftet forsvinner.

Fysikk mine venner ville lærer Tronstad ha sagt.

Kjærlighet derimot, det har med kjemi å gjøre. H2 og O blir 60% av en menneskekropp mens hjernen bare utgjør 2%. Hvordan kan så denne kjemien være det som binder oss sammen?

Jo, de fysiske tingene kan vi se og ta på, kjærlighetens kjemi kan bare føles.

Jeg stod til konfirmasjon sommeren samme år. Der var hele slekta samlet nær som morfar, men allikevel lå det en gave på gavebordet fra han.

Kan hende følte morfar på forhånd at denne konfirmasjonen kom han ikke til å delta i, så han hadde kjøpt en AEG elektrisk drill og sagt til mormor at den skulle jeg ha til konfirmasjonen.

Drillen hadde jeg i mange år, og hver gang jeg tok den fram tenkte jeg på min venn.

Konfirmasjonen ble et vendepunkt på mange måter, og smugrøykinga i skauen ble det nå slutt på da jeg tok mine første magadrag i voksnes påsyn under den konfirmasjonsmiddagen.

Egentlig var det ikke det her jeg skulle fortelle, men om den turen sammen med Erling til Knapstad sag og høvleri for å hente kutterflis.

Vi hadde på forhånd rigga Volvo Bamsen med høye lemmer så vi skulle få med oss mest mulig flis. Erling var i perlehumør, plystra og sang og gira med to speed akselen som Bamsen var utstyrt med.

- Når vi kommer fram så kjører jeg innunder via også står du nede på lasteplanet og tråkker mens jeg går opp i siloen og slipper på flis. Ja vel tenkte jeg, det høres jo greit ut og dro glidelåsen på jakka helt opp for ikke å få fullt med flis nedmed nakken.

Som sagt så gjort, så klatra Erling opp en stige og gikk inn på et lite repo der han kunne dra opp luka til flisbingen. Jeg hørte han romsterte men noe flis så jeg ikke. Det varte og rakk og utålmodig som jeg var fiska jeg opp en tipakning med John Silver fra brystlomma og tente meg en røyk. Det var stålplater på lasteplanet og ikke noe flis var kommet, så det ofra jeg ikke en tanke om at kunne være noe farlig, men en annen som ofra det, ikke bare en tanke var han Erling.

Men han dreiv der oppe og fikla med luka til siloen som han ikke fikk opp, kjente han nok at det lukta røyk og jeg hørte plutselig høylytt banning og et jævla rabalder.

Ned stigen som ei åsgårdsrei fra det himmelske høye, kom Erling Grini.

- Men i hælvete, er du klin gæren eller, skreik bonden. Står du her under flissiloen og røyker!

- Nei, ikke nå lenger sa jeg som trampa den nesten nytente røyken ned i stålplata på lasteplan.

Aldri, verken før eller siden har jeg sett Erling så vill i blikket og aldri siden har jeg røyka på Knapstad sag og Høvleri heller.

Den videre tiraden av diverse bannord og forbannelser lar jeg ligge, men episoden glemte Erling aldri, og jeg ble stadig minnet på den til hans siste dag.   

Fredag 3/7

Været i dag er fint med en temperatur kl. 12.00 på 20´C

Starta dagen med vindfallrydding i Sletner-skauen på Mona. Etter middag gjella vi smågris, og det var mye enklere enn jeg hadde trodd. Utfordringen var å få tak i dem for å kjønnsbestemme.

Denne smågris gjellinga gru/gleda meg litt til. Jeg hadde hørt om det fra mine skolekamerater på Kalnes, og spesielt en av dem, Johannes Rosnes var flink til å legge ut om hvor jævelig det var å holde på med. Jeg både ser og hører fremdeles for meg, Johannes der han tar seg til skrittet og skriker: Fy faen´ bare tenk på deg sjøl da om du blei daska på balla med desinfeksjonsmiddel og kasta på rygg der en mann sto og holdt ut beina dine og en skar ut steinane uten bedøvelse.

Ja, for det var faktisk også akkurat slik det foregikk i virkeligheten.

Han Erling rigga seg til på en taburett med en annen taburett ved siden av hvor han hadde et vaskevannsfat med desinfeksjonsmiddel, et barberblad og et håndklede. I fanget hadde han en brukt kraftforsekk hvor jeg, som sprang rundt i fjøset og plukka smågris, skulle legge disse på rygg. Vi hadde da på forhånd utsortert råna-ungene. 

- Hold ut bakbeina, sa Erling, så snitter jeg ut steinene, og som sagt så gjort.

Erling fura først over med en blaut klut med desinfeksjonsmiddel i skrittet på smågrisen, før han med stø hånd snitta ut begge steinene og kappa strengen. Det var gjort på noen sekunder men. Maken til «balleskjærende» hyl hadde jeg aldri hørt. Johannes ble som for en dyp bass å regne i forhold til virkeligheten. De første hyla skar helt inn i det innerste av ryggmargen og forplanta seg, som om du hadde sittet hele timen og måtte på do, ned i de edlere deler.

Klask, klask med kluten igjen og inngrepet var over. Noen form for sying med nål og tråd var det ikke snakk om. Det fikk gro som best det kunne sa han Erling.   

Lørdag 4/7 og søndag 5/7 fri.

Været har vært fint begge dagene med temperatur kl.12.00 på hhv. 19 og 20´C

Mandag 6/7

Nå er det ikke så mye å foreta seg på gårdene Slitu og Sletner og derfor har jeg tatt meg arbeid hos en gårdbruker på Jeløya ved Moss.

Gården heter Ås og blir drevet av Ole Aas og kona Helene.

Fortsettelse 8 følger:

Her drives det vesentlig med poteter og grønnsaker, og det samlede arealet som dyrkes er på 170 mål.

Søndre Ås gård, en kilometers vei fra Nes Camping hadde en fantastisk beliggenhet med store flate jorder ned mot sjøen på vestsida.

Her ble jeg hjertelig mottatt av gårdbrukeren selv, Ole og hans kone Helene. Jeg ble innlosjert i drengestua hvor jeg fikk eget rom og frihet under ansvar, som bonden alltid sa.

Familiens tre døtre, Jone, Ingeborg og Ruth Anne var nok nysgjerrige på hva dette var for en kar som nå plutselig satt ved middagsbordet sammen med dem, men jeg ble fort akseptert, og også på en måte integrert i familien. Ja, for de var sånn folka på Ås, Gjestfrie og hjertevarme.

De nevnte døtrene som alle bare var småjenter, seks, åtte, tolv eller noe der omkring, var for det meste opptatt med sitt, bare den eldste, Ruth Anne, var fra tid til annen med og kjørte      Fiat en´, en liten tosylindra traktor som ble brukt til radrensing og en masse annet småarbeid.

Foranledningen til at det ble nettopp her på Ås, var at to skolekamerater på Kalnes, Tor og John Martin Snopestad, hadde sin praksistid på nabogården, hos Rolf Gundersen, som var forpakter på nabogården nordre Ås

Grønnsaksdyrking ved sjøen, det høres nesten romantisk ut, og det kunne det nok også være, men da helst i fritida sammen med og døtrene til nabobonden, Gundersen.

Hadde for øvrig romansen vært like lang som potetrennene så kunne det jo vært noe å skrive hjem om. Men, rennene var lengst.  

Borti 200 meter var de, og det innebar at arbeidsdagen ble langt mere hard enn romantisk, men med mye humor og latter.

Det var mange leilighetsarbeidere på gården. Kjerringer fra Moss og nabolaget, også var det gamlefar Johan, som brukte lange underbukser hele sommeren, og en «gammel» sjømann som het Petter.

Sjøl var jeg der fordi Odd, som var deres faste gårdsgutt, var i militæret. 10 tonn poteter kunne vi klare å ta opp på en dag og da er det ikke rart at det trengtes mye folk. 10 tonn delt på 25kg. i hver sekk er 400 sekker det. Når så disse skulle håndteres seks ganger manuelt og to ganger maskinelt før de lå på lastebilen som henta de om kvelden, da sov du godt om natta. Da forbanna du også hanan som gol ved femtida om morran, men trivelig var det.

Tirsdag 7/7

Været i dag har vært delvis skyet, opphold med solgløtt. Temperaturen kl.12.00 var 22´C     Vi starta dagen med å ta opp poteter og dette holdt vi på med fra til middag. Deretter kjørte vi inn høy som var hærsja og tørka.

Mens jeg holdt på med å rive ned høy fra hærsja glapp gaffelen og jeg tredde den ene tanna langt inn i låret. Resultatet av dette ble at beinet stivnet til og jeg klarer nesten ikke å få det med meg, så gudene må vite hvordan dette vil gå. Det vil vel for øvrig morgendagen si noe om.

Mitt arbeid med potetopptakinga første dagen var å gå bak opptakeren å ta av sekkene når de var fulle. Den gåinga er jeg spent på hvordan det blir med i morgen.

Onsdag 8/7

I dag har det vært lettskyet og pent. Temperaturen kl.12.00 var 25´C

Beinet er faktisk brukelig. Jeg haltet litt på formiddagen men det gikk seg til utover dagen da vi fortsatte med potetopptaking fram til middag. Deretter tok gamlefar, Petter og jeg opp ei gate med poteter midt på et av jordene. Grunnen til dette var at sjefen ville dele jordet i to under opptakingen og da bruke denne gata til vendeteig.

Egentlig skulle en lage seg noen flere vendeteiger. Vendeteiger i livet der en liksom kunne stoppe opp å se seg tilbake. Ja, endog til snu tenkte jeg, eller kanskje drømte jeg, da jeg plutselig våkna av at noen sto å knakka på utsida ruta i min gamle Citroën.

Vi hadde hatt en hei dundrande fest utpå Katteberget, en flott plass på vestsida Nes Camping rett ut mot Oslofjorden. Det var blitt grålysning og alle folk var borte foruten meg da, som måtte passe på bilen min, også måkene som «rydda» opp etter nattens bravader.

Jeg satt bak rattet og sov min dypeste søvn og drømte om vendeteiger og mil-lange kålrotrender, da jeg plutselig våkna av den omtalte knakkelyden. Jeg glippa først litt med øya og trudde det var noe måkeleven, men fikk dem fort opp i vidåpen stilling da det gikk opp for meg at det var «onkel» som stod der på utsida og holdt leven. Jeg sveiva ned vinduet og hilste med hes røst og en ånde som sikkert ikke levna den minste tvil om hva jeg hadde bedrevet natta med.

Kors på halsen og mor og far i døden, jeg ljuger ikke nå:

- God dag hilste «onkel» Jeg tror det er best du sitter her noen timer til jeg, sa han, og uten noen som helst annen kommentar snudde han seg og gikk bort i bilen og forsvant.

- Måtte detta bli min´ vendeteig tenkte jeg, lente meg tilbake og forsvant inn i neste fase av drømmen om vendeteigen.

Torsdag 9/7

Temperaturen kl.12.00 var i dag 27´C og det har vært lettskyet og pent vær.

I dag har vi tatt opp gulrøtter.

Disse ble tatt opp på følgende måte: Først ble de kjørt køs med et spesielt skråstillet skjær montert bak på traktoren. Det var her viktig å kjøre skjæret så dypt at det ikke kappet gulrøttene men ikke dypere enn at de løsnet og enkelt kunne trekkes opp etter riset for hånd. Når vi hadde fått dem opp kålet vi dem. Dvs. at vi brakk av riset. Vi samla dem i nettingbøtter som vi tømte i 25 kg. sekker som ble kjørt opp til pakkeriet på gården. Her ble de vasket og pakket i ½ kilos poser.

Gamlefar Johan var vaskerimester og matmor Helene, pakkemester-inne, og det var hun med rette. Ingen kunne pakke like fort som Helene.

Det var installert 3 vekter å pakke fra, der de vaskede gulrøttene kom på transportband opp til vekta. Her stod det en og la på vekta den riktige mengden, og en annen og en vippa dette inn i en pose og tapet den igjen i tape-maskinen og la så posen i eske med 30 poser, om det da var halvkilos poser vi pakka. Denne siste operasjonen var det ingen som slo Helene i. Hun var like lynrapp med fingrene som med kjeften, i positiv forstand. Skarp kunne hun nok være, men humør og replikk var alltid på plass. Nå hadde seg da engang slik at i det ene hjørnet av dette vaske/pakkeriet, som var det opprinnelige fjøset på gården, så var det snekra inn et lite område til hønsehus. Dette hønsehuset hadde også en liten nettinggård som strakk seg litt inn i pakkeriet hvor vi holdt på for fullt.

Så en dag mens vi driver på som verst sier Helene:

- Du Kissen, som jeg ble kalt, kan ikke du ta å avlive den sjuke høna som du ser står der med hode ned i gulvet og bare sparker.

- Joda svarer jeg og tømmer gulrotsekken som jeg nettopp har tatt tak i, ned i vaskeren.

Jeg tar av meg hanskene og går inn i hønsegården, tar høna under venstre armen og et godt tak rundt hue med høyre neven. Det var nå blitt helt stille i pakkeriet. Ja, endog til Helene bare sto og så på meg, men så, så jeg at ho trakk pusten for å si noe, da røska jeg til for full kraft, og så var jobben gjort.

- For seint å be nå sa jeg til husmor som var i full gang med en hel tirade av ord: Næmen, er du gæren, jeg mente ikke, du skulle ikke, se å få ut høna, takk for hjelpa.  Jeg tenkte i mitt «ville» sinn at, er det noe bedre å høgge hue av ho da, detta gikk jo like fort.

Seinere har jeg brukt øksa, som ho bestemor gjorde.

Etter middag begynte Petter og jeg å snekre panel i et rom som skal omgjøres til kjølerom, og med dette avsluttet vi også denne dagen.

Fredag 10/7

Regn i dag og dette gjorde at vi fortsatte med paneling av kjølerommet og vi ble nesten ferdige med taket

Temperaturen kl.12.00 var 18´C.

Lørdag 11/7

Ustabilt vær med noe regn, men temperaturen var ganske bra, hele 24´C kl.12.00

Har fri hver lørdag, så i dag reiste jeg til Oslo hvor jeg gikk på polet og satt inn endel av lønninga.

«Queen Ann» het den heldige damen som skulle få være med på festlighetene i helgen, men først måtte jeg innom å besøke «Fruen» 

Fruen, var min gamle Mormor som etter at hun ble enke i 1964 flyttet til Oslo fra Kristiansand. Fruen, kalte jeg henne fordi hun alltid hadde vært frue med stor F. Fornem, streng og dannet. Ho hadde nå en leilighet på Vinneren, som vi gutta visste å benytte oss av de gangene hun var innlagt på et eller annet sykehus eller var bortreist på noe rekonvalesens greier,  men akkurat nå var ho hjemme. Hun hadde tidligere bedt om å få litt hjelp til å flytte på noen bilder, så i den anledning var jeg der i dag. Bilder av gamle aner som jeg tidligere hadde hengt opp mot vederlag, for fruen var en velholden dame som det gjaldt å stelle pent med. Det ble litt småkaker og småprat etter at jobben var gjort, også kunne hun fortelle meg at hun hadde bestilt plass på hotell i Valdres til høsten, og lurte på om jeg da ikke kunne være så snill å se etter leiligheten hennes mens hun var borte.

- Klart jeg kan svarte jeg, og begynte umiddelbart å planlegge langhelg med gutta.

Turen gikk så tilbake til Moss og Rygge, og da nærmere bestemt til Larkollen Camping hvor det var fint å overnatte når en skulle på Røds Hotell om kvelden, og det ble den kvelden.

Intet nevnt og alt er glemt, «Dronning» Anne sørget for det, mens kamerat Torgrim som bodde i Askim haika hjem iført kun truse, lårkort regnfrakk og sydvest. Åssen fikk ´n haik tru?

Mandag 13/7

Lettskyet pent vær med enkelte regnbyger på ettermiddagen.

Temperaturen kl.12.00 var 20´C

Vi starta dagen med å ta opp gulrøtter, som vi holdt på med et par timer. Deretter satt vi i gang med potetene, som vi holdt på med fram til kvelden, men før dagens slutt måtte vi hjelpe til å lesse på lastebilen som var kommet for å hente produktene.

Hjelpe til å lesse gikk ut på å laste opp paller med David Brown traktoren, som hadde frontlaster men ikke servo, den satt i overarma. Planla du ikke kjøringa riktig så du hele tida hadde bevegelse i traktoren, måtte du reise deg opp for å klare å dreie på rattet når du hadde full potetpall på gaffelen.

Fortsettelse 9 følger:

Tirsdag 14/7

Pent vær, skiftende skydekke og temperatur kl.12.00 20´C Vi har i dag tatt opp gulrøtter mesteparten av dagen, og jeg var med på jordet å kålet inntil en time før kvelden. Den siste timen hjalp jeg til med veiing og pakking av røtter i ½ kilos poser. Etter kveldsmat kom grossisten å hentet dagens innhøsting og jeg hjalp til med pålessing.

Dette som jeg tidligere har nevnt med at Helene, husmor, var raskest i pakkinga, var ikke lengere tilfelle, for nå hadde jeg selv slått rekorden hennes og det var jeg stolt av. Ikke fordi jeg hadde slått Helene, men fordi at jeg også var blitt raskere enn han derre Odd, den fast ansatte gårdsgutten som jeg var stand in for. Han som alle skrøyt opp i skyene, og som de gleda seg skulle komme tilbake.

At de gleda seg så voldsomt forsto jeg først når han en dag plutselig troppa opp med sin Ford Consul. Den forfinede utgaven av en Ford Anglia. Begge bilene med den karakteristiske «skjær pent av osten» bakruta. Odd hadde permisjon i militæret og skulle jobbe noen dager på gården.

Gutten var en kjernekar han og arbeidsom som få, så det var ikke rart at de skrøyt av han. Vi fant fort tonen og noen innbyrdes kniving om «tronen» ble det aldri.

Onsdag 15/7

Nå kan det jammen synes meg som om sommeren er over for denne gang, for jeg kan nesten ikke huske en dag etter St.Hans som det ikke har regnet og det regner i dag også. Dagen har gått med til potet og gulerotopptaking mellom bygene. Temperaturen kl.12.00 var 18´C

Torsdag16/7

Været har i dag vært pent, men det har blåst kraftig og temperaturen kl.12.00 var 19´C Vi har i dag tatt opp og pakka to tonn gulrøtter.

Fredag17/7

Ser at jeg nå bare kan begynne å skrive gjentagelsestegn for dagene, bare været forandrer seg litt, ellers så går jobben stort sett ut på det samme.

Pent vær og 21´C.

Nå var det endelig helg og nå fikk poteter være poteter for nå skulle nye «kroker krøkes» eller hva det nå heter. Citroengen var parkert og nyervervet Volvo Amazon. 1960 modell 122 S skulle avløse den ti år eldre «Inspector Maigrait» Citroën Berline 11 Normal.

E-6 forbi Mosseporten var nå blitt motorvei klasse B med nitti kilometers fartsgrense, og jeg gleda meg til å teste ut Amazonen, B 18 sport med to top tuna Strombergforgassere. Jeg så for meg den moderne horisontale speedometerrullen, i speedometeret, vise fram alt den hadde av både det orange og røde feltet. Bilen hadde jeg kjøpt av kamerat Hans Morten som igjen hadde kjøpt den av sin arbeidskamerat, Kjell Erik, på Norlettfabrikken i Askim. Den var omlakkert i turkis farge med svart vinyltak og var riktig en lekkerbisken til den tid å være.

En sport på den tiden var å slå av tenninga med en gang du kjørte inn i Mosseporten tunell, for deretter å holde full gass å la motoren suge i seg så mye bensin at det gassa uforbrent bensindamp helt ut i eksospotta, og da. Midt inne i tunellen vrei du på tenninga igjen. Gnist og hele eksosanlegget dynka i bensin blei den´ bomba, og var du da så «heldig» at du hadde noen bak deg, fikk du full effekt av fyrverkeriet. Var du uheldig vrenga hele potta seg og ferden måtte fortsette på fri eksos. Guttestreker måtte en vel kunne kalle dette, og det var jo bare det vi var au, barnslige og leikne. Jeg hadde bestemt meg på forhånd å ikke praktisere dette nummeret på vei hjem til Askim i dag, men heller teste ut litt toppfart på slettene før avkjøringa til Son, men jeg måtte først innom samvirkelaget på Krosseren å proviantere, for her i byen solgte de Moss Export, Øl klasse lll, som du kun fikk mot bestilling ute i provinsene.

Med to kasser halve Export i bagasjen var hælja sikra, og jeg lente meg tilbake og krusa pent ut av byen. Motoren summa omtrent som det gjorde utafor bikubene til han bestefar en solfylt sommerdag. Lukta av litt oljedamp liksom bare krydra tilværelsen, og med albuen ut av sideruta og håret sirlig Cheseline dandert, kunne vel ikke livet bli bedre, tenkte jeg. Ingen foran, og i speilet så jeg heller ingen bak. Kambosletta om jeg få kalle ho det, lå som ei jomfru foran meg, og Amazonen var nå den «heldige» som skulle få vise hva den var god for.

Jeg la flatt jern og herr Stromberg, forgasseren, løfta det han hadde av membraner og stempel til topps. B 18 motoren ga fra seg det karakteristiske djupe rapet som den gjør når du forer på for fullt, og bilen akselererte. Jeg blei vel ikke akkurat utsatt for store G krefter, men jeg kjente det da litt i ryggen, men mest i magan, for spennende det var det. 110,120,130, 135. Bæ bu, bæ bu, hva var det for en lyd? Jeg slapp opp og kikka i speilet, for det var fremdeles ingen foran, men det var det bak.

Tofarga Amazon det også, bare det at den var svart og hvit. Hælvete, der røyk den lappen tenkte jeg med en gang, og svinga inn på Shellstasjonen i enden av sletta.

-Ja ha, mister, du har det travelt i dag, sa en liten sprett av en polis som var kommet fram til meg som nå satt med åpen dør og venta. - Travelt og travelt sa jeg, Jeg skulle bare teste litt.

- Og hvordan ble testresultatet, sa «onkel» med myndig stemme, men kunne jeg ane et glimt i øyet?

- Nei det fikk jeg ikke sett, da jeg ble forstyrra av dere der bak akkurat da jeg skulle til å se på speedometeret, ljaug jeg.

- Du kan jammen være glad for at du blei forstyrra du gutten min, sa «onkel» Vi målte deg til 112 km. i 90 sonen. Da var det nesten så det glapp ut av meg. Det er altfor lite, for da jeg så på speedometeret siste gang viste den røde pila 135, men jeg beit det i meg og svarte:

- Gikk det så fort da?

- Ja, og da har vi runda ned ti prosent også. Få se førerkort og vognkort sa han. Med skjelvende hender fikla jeg fram det han ba om, og han bladde og titta.

- Dette stemmer jo ikke, bilen står jo ikke registrert på deg. Har du lånt elle stjålet den? - Nei, nei, jeg har kjøpt den av en kamerat og har ikke fått ordna med papirene ennå, men den er forsikra, sa jeg og dro fram forsikringsattesten fra hanskerommet.

- Ok, men du får puste på meg sa han og lente seg fram, og jeg pusta.

- Du burde slutte å røyke sa han helt alvorlig og fortsatte uten å fortrekke en mine. - Det blir nihundre kroner i fartsbot, vedtar du på stedet?

- Ja, tusen takk svarte jeg, som hadde lært av mor mi å alltid takke for det jeg fikk. - Er du frekk også sa onkel, og ga meg bota førerkort og vognkort tilbake, men nå med et svakt smil om munnen. Du får ei uke på deg til å få omregistrert bilen i ditt navn, sa han, og betalingsslipp på bota får du i posten. Du får ha en god helg og ta det pent videre, avslutta han før han gikk tilbake til kollegaen sin, som sto på utsida politibilen og røyka. Jeg så satt der og så at de blinka ut og kjørte videre mens jeg rulla meg en Rødmiks og tenkte i mitt stille sinn: Det var den hælja. Jeg snudde og kjørte tilbake til Jeløya hvor jeg roa ned med et par «Gulltopp» før jeg tok med meg hagla og rusla ned på svabergene for å avreagere med noen måker.

Lørdag 18. og søndag 19/7

Ustabilt vær. Noe dis med regnbyger og temperaturer på hhv. 17 og 18´C

På grunn av fartsbot på fredag valgte jeg denne hælja å roe helt ned med kun en kinokveld sammen med Tor Snopestad og nabojentene på Gimle kino, Jeløya/Moss

Mandag 20/7.

Været i dag har vært grått med noe regn og en temperatur kl.12.00 på 17C´ I dag har kamerat Hans Morten fra Askim også begynt å jobbe her. Vi deler rom og har fått satt inn ei ekstra seng på rommet mitt. Akkurat som på skolen, to på rommet. Dagen startet med å ta opp poteter, noe vi holdt på med fram til middag. Da hadde vi klart å ta opp 9 tonn. Etter middag tok vi opp gulrøtter, og dagen avsluttet vi med å lesse på lastebilen som kom for å hente dagens ferdig emballerte produkter.

Tirsdag 21/7.

Skyet oppholdsvær med 20 C´ kl 12.00 Det ble i dag bestemt at vi ikke skulle starte med å ta opp poteter så vi starta opp med 2 tonn gulrøtter i som vi var ferdige med ved middagstider. Deretter gikk vi i gang med potetopptaking som vi fortsatte med resten av dagen. Det ble 5 tonn. En ting som jeg ikke har nevnt er at jeg har fått fri fra motorlære-uka på skolen 20.- 25/7 på grunn av at vi var gjennom det samme pensum på lærlingekurset året føre.

Lærlingekurs i verksted og vedlikeholdsarbeid på Kalnes jordbruksskole i 1968/69

Dette året har jeg så langt forbigått i stillhet, men det innebærer ikke det samme som at det var stille. Jeg kom fire uker for seint til skolestart på grunn av dårlig lastekapasitet ved oljeterminalen i Ras Tanura i Saudi Arabia hvor vi ble liggende på reia og vente på kaiplass/lasteplass. Jeg seilte da som smører på en gammel tankbåt som het Gerina og skulle mønstre av når vi bare kom nord for Brest.

Lasta skulle til Europa men den gang fikk du ikke fri hjemreise før etter 12 måneder og da var det også en finurlig lov som sa at skipet måtte ankomme havn nord for Brest.

Vi var klarert for Le Havre så det holt med ett skrik, og jeg kom meg i land fra den gamle rustholken, som egentlig hadde torpedert alt om piker vin og sang, romantikk. Jeg mønstra på Gerina, som pur unggutt, med store forventninger i forhold hva sjøgutta som kom hjem brune og «rike» hadde sådd, men fant fort ut at det var nok ikke sånn det var. I hvert fall ikke på tankfart i den Persiske gulf.

Jeg troppa opp på skolen en dag seint i oktober og visste vel da lite eller ingenting om hvilken berikelse dette året skulle komme til å bli for en ikke altfor tøff hjemvendt sjøgutt.

Vi var jo to på lugaren om bord og slik var det her også, to på rommet.

Knut Nordskog, som jeg havna på rom med her på skolen, og som jeg skulle komme til å bo sammen med i hele tre semestre, tok vel imot meg.

- Senga di er der og skapet ditt er der, sa han og pekte, og jeg slang fra med skipssekken, som jeg hadde arva etter Donkeymann Isaksen, på senga.

Skolesystemet med internat og kantine fungerte egentlig ikke så ulikt livet om bord i en båt. Hierarkiet var spikra, med Høner på toppen, som var elevene i 2. klasse på agronomlinjen. Dernest kom Broilere, som var artianere, og unnagjorde agronomutdannelsen på ett semester, og nederst på rangstigen var Kyllingene. Sistnevnte var Agronomelever på første året, også var det oss Lærlinger da. Vi var liksom for ingen ting å reine vi, men denna gangen hadde de forregnet seg.

Fortsettelse 10. følger:

«Snåsingen» fra Snåsa var en av «hønene» som markerte seg ganske tydelig blant de store gutta på agronomlinja, men Skjenneberg og Dingstad fra var ikke noen sinker de heller når bussen til juleballet på Risum gikk og vi «små» lærlinger stod i døra og kikka.
Joda, jeg var ikke stor av vekst, men hadde nå allerede lagt bak meg min første tur, etter skoleskipet, til sjøs, og visste godt hva Risum farerne var ute etter.

Risum husmorskole i Halden, der alle de vordende bondekoner gikk for å lære å bli husmor og bakstekjerring. Her ble det sylta solbær og hermetisert medisterkaker, og jaggu trur jeg ikke det ble noen «tilslørede» bondepiker også. I hvertfall så det slik ut på gutta når bussen kom tilbake. Får håpe de hadde hatt vett nok til å stikke innom to av «broilerne»,navn nevnes ikke, som bodde i annen etasje på internatet, der de hadde sin egen gårdsbutikk.
Disse gutta var forut for sin tid, og varesortimentet var særdeles godt tilpasset kundene.
Rød miks, Petterøes, Prince og Pall Mal. Prevensjon med og uten smak og diverse annet fornødent habenguts for potente haner på tur til hønsegården.

Klipp fra bok. Den siste førstereis.
Kapitel: Kalnes – jordbrukslivets skole

Internatskole, jeg tygde litt på ordet. Internere, bortsendt, dobbeltrom, skole, var ikke mange positive assosiasjoner som dukka opp på netthinna av de orda.
Åssen i huleste hadde jeg funnet på at jeg skulle begynne på landbruksskole? Eller, jo visst, der har vi det. Plutselig sto det klart for meg hva som hadde skjedd.
Ute på den store bøljan, når det sto på som verst. Jobben var bare dritt, varmen innerst i Den persiske gulf var helt uutholdelig, jorda var uendelig stor og gutten bitte liten.
Jo, da skreiv jeg vel et brev hjem om at det jaggu var bedre å stå på såmaskinen hos Erling-bonde og løfte labber i et kvekehav for tre kroner timen enn å daue på andre siden av jordkloden blant arabere og hylende minareter.
Dette hadde nok min gamle far, forresten ikke så gammal den gang, tatt seg ad nota og like godt søkt meg inn på Kalnes jordbruksskole, og inn kom jeg.
Seinhøstes i 1968, tre uker etter skolestart, stilte jeg på skolekontoret, kortklippet og pen i tøyet.
– Så der er du, sa dama bak skranken, sjøgutten som skal bli bonde.
- Å, jeg veit ikke, det, sa jeg, men jeg skal i hvert fall bo her i vinter, og så får vi se hva det blir ut av det.
– Ja, du skal bo sammen med Knut Nordskog i underetasjen på internatet, der borte på rom nummer 110, sa dama og pekte over gårdsplassen, og jeg tok med meg veska og rusla bort.
Jeg har aldri vært stor av vekst, og blei desto mindre nå. Der i døra, på romnummer 110, sto det en kjempe og strakk ut neven.
– Velkommen, sa han, djup i røsten som i tomtønne.
– Jo, takk for det, peip jeg tilbake, og tok kjempen i den fremstrakte neven.
Dæven, her gjelder det ikke å væra pusling, tenkte jeg, og så klemte jeg til det meste jeg kunne.
Med det vesle fuglenebbet av ei hånd som jeg hadde å stille opp med, mot den enorme bjørnelabben som jeg la hånda mi i, var jeg ikke mye til kar.
Men, se der. Omtrent som Gulliver i lilleputtland, så klemte kjempen forsiktig tilbake og titta nysgjerrig ned på meg med glimt i øyet.
- Dette har jeg venta på, sa han, Det er kjedelig å bo aleine.

Det må for øvrig sies med en gang. Det blei aldri kjedelig på rom med Knut.
Det rådet på en måte en symbiose av fornuft og galskap på rommet vårt.
Den fornuftige frydet seg over galskapen, mens den gale sjelden tok fornuften fatt.

Vi kosa oss om kveldene med hjemmelaga toast i brødristeren etter min gamle morfar og svelga ned med hjemmebrent fra Sugg.
Sugg var fjøsrøkter, og faren lagde jævlig dårlig hjemmebrent som vi trua ned, i håp om mot og sjarme, når vi lista oss over gårdsplassen på friertokt til jentene som bodde på kvistrommene i selve hovedhuset og undervisningsbygget på gården.

Den dårlige hjemmebrenten ble etter første året bytta ut med en noe bedre kvalitet, men langt fra god den heller. Produsert i Sveitservillaen på Hjelmark gård i Eidsberg, hvor Peppæren hadde fabrikkutsalg, av sterkeste sort.
Nullstjerners HB. Med innslag av fusel og rosiner, og odør så selv spyfluene skalv over svartkoppen.

Ei kasse hjemmebrent ble hentet hver mandag. Levert på originale
0,75 pilsflasker, såkalte lange murere, med patentkork.
Salget gikk «flytende» fra rom nummer 205, som Knut og jeg hadde avansert til nå, som «kyllinger» på agronomlinja.
Spriten ble kvalitetstestet etter flammepunktmetoden i fullskala. En desiliter av eliksiren ble tømt ut på gulvet og antent, hvorpå alle fremmøtte potensielle kunder, umiddelbart hoppa opp i sengene for å redde strømper og bivåne blå- flammene bølge, som engsoleie og timotei i laber bris, over linoleumen. Alt ble borte og testen godkjent og stempla, 96%
Seksti kroner literen, det var gode penger i ei slunken studentlommebok.

Verksted og vedlikeholdsarbeid.
Hva var det egentlig vi skulle lære?
Jo det var, snekring og tømring, traktor og motorlære, også noe sveising og smiing da.

Traktorverkstedet lå naturlig nok i bakkeplan og snekkerverkstedet i annen etasje av samme bygg.
Etter endt dag på verkstedet var lærerne nøye på at vi sopa og rydda opp etter oss.
Dombu, som snekkerlæreren het, fyra sikkert med ved i ovn med trangt ilegg, for han var ekstra nøye på at alt kapp skulle sorteres og kappes i små knupper og legges i sekk.
Knuppkappinga gjorde vi på båndsaga, og i dag var det romkamerat Knut som kappa.
Saga sang, Juum, Juum, for hvert kapp, men plutselig ble lyden en annen. Jeg slutta å sope og hørte saga gikk på tomgang noen sekunder før et hjerteskjærende skrik lød gjennom rommet.
Fingeren min! jeg har kappa av meg fingeren min. Blodet spruta utover planker og maskiner og lærer Dombu snurra rundt på hælen og for´ inn på kontoret etter førstehjelpsskrinet.
Den gang dreiv døm ikke og sydde på igjen deler, og uka etter kom Knut tilbake, nesten like hel.

På den tid bodde det to brødre, Kåre og Johan Lindemark, i en staslig bolig som het Skrenten.
Denne, ansatte boligen, lå rett ovenfor Vamma kraftstasjon, i Vamma grenda, hvor jeg ferdes mye som unggutt.
Bestekamerat Torstein, bodde der og han kjente disse to brødrene, hvor den ene av dem hadde en gammal defekt 1937 modell Renault stående i en garasje.
Torstein og jeg hadde mang en gang åpna garasjedøra og sett på bilen og til slutt tok vi mot til oss og ringte på hos brødrene Lindemark.
Vi hørte det gikk i trappa og der åpnet Johan, den pertentlige, døra. Han var høflig og blid, i kaki shorts og hvitskjorte, ba han oss opp på kjeks og saft.
- Hva er det nå for lodder dere selger i dag da? sa Johan.
Broren, Kåre satt på kjøkkenet med et trekkspill på fanget, og Torstein og jeg så på hverandre, og visste ikke riktig åssen vi skulle gripe an vårt anliggende.
- Neei, seig det ut av «Slasken» kallenavnet til Torstein. Vi har ikke noen lodd, det vi lurte på var den gamle bilen din.
- Den gamle Renault-en, svarte Johan. Den er bakakselen gåen på og nå har den stått der i snart 15 år, så om dere vet om noen som vil ha den så må dere si fra.
- Ja, sa Torstein, det vil vi.
- Den kan dere bare hente når som helst, men først må dere få høre historien om turen til Trondheim, da bilen havarerte og måtte sendes med toget hjem.

Sigbjørn Nygaard, som gikk i klassen min på Kalnes, var fra gård i Skjetve og han kom med traktor og taua bilen langs den nedlagte Vammalinna, smalsporet jernbane som gikk fra Askim til kraftstasjonen» hjem til meg i Katralveien 9 i Askim. Her snekra vi opp ei kjørerampe av 2x4´´ og så var skruinga i gang.
Det var for øvrig ikke bare bakakselen som var defekt, Motoren´ satt dønn.
– Ta den med hit ned på verkstedet, sa lærer Øfsti, og han behøvde ikke be meg to ganger.
Da hælja kom heiv Slasken og jeg oss i, og skrudde ut den 4 sylindra sideventilerte motoren og til Kalnes kom den.
Her ble den montert i bukk og brukt som opplæringsobjekt.
Med hona sylindere, nyslipte slipt ventiler og seter gjenoppstod den gamle sliteren med ungdommelig kraft. 48 hk.alle.

Fortsettelse 11 følger:

Jeløya 22/7 1970 (se tidligere skriverier. Dato 6/7 for oppdatering)
Denne dagen startet vi med å ta opp gulrøtter. Dette holdt vi på med frem til middag, deretter tok vi opp poteter.
Været har i dag vært utrygt med enkelte regnbyger
Temperaturen kl. 12 var 17´C.

23/7.
Tok opp 3 tonn gulrøtter fram til kl. 14. Deretter begynte hans og jeg å legge på vekta for kvinnfolka.

Poteter og gulrøtter blei det mye av. Dag ut og dag inn, fra morra til kveld.
Inne i pakkeriet for gulrøtter var det ganske så livlig, men ut på jordet var det dødsens kjedelig.
Ja, nesten like kjedelig som å tynne kålrot, for gulrøttene tok vi opp for hånd.
Riktig nok hadde Ole, bonden sjøl eller jeg, kjørt over gulrotsenga med en løfter som løsna røttene, men like fordømt måtte de trekkes opp av jorda og kåles for hånd. Kåling var å bryte av riset.
Denna løfteren var et skråstilt skjær, montert bak på traktoren, som ble kjørt så langt ned i jorda at de gikk under røttene og løsna disse.
Utrulig kjedelig arbeid å gå der tvekroka i timevis og dra opp bunt etter bunt.
Gråvær og 17´C i dag.

24/7.
I dag har vi verken tatt opp poteter eller gulrøtter, men gjort det som skulle vise seg å være ti reiser verre. Vi har tømt en gammal potetsilo.
Det lukta no reint--------------.
«Møkkadømmer er noe dritt», beskrevet mandag 25/5, var som reineste Kaprifolduft i forhold.

Detta var i den tid da bonden kjørte potetlass til kokeri, for deretter å legge de kokte potetene i silo som for til gris.
Jeg kjørte mange lass, med Zetoren, til Moss for koking.

Ikke bare lukta det------------men det var tungt au.
Det var vel igjen ca en meter, til bånn av siloen, med mugna, råtten og gjære gugge som skulle ut.
Vi spydde og skuffa, skuffa og spydde på skift til vi var ferdige ved middagsleitet. Deretter tømte vi potetkjelleren for gamle poteter.
Været i dag har vært utrygt med byger. Temperatur kl. 12 var 16´C


25-26/7 Hælj og regn med henholdsvis 16 og 18´C

Mandag 27/7
I dag er det litt mere sommer. Disig og varmt med 22´C kl 12
Vi starta dagen med å ta opp 5 tonn poteter.
Da det var gjort starta vi med gulerøtter og det fortsatte vi med til kvelden.
Hans Morten slutta i dag. Den mest sannsynlige grunnen var at han hadde festa så hardt i hælja at han var helt utslitt. Når vi da på grunn av en punktering i Mossetunnellen ikke kom oss i seng før halv tre på morran, kom han seg ikke opp.

Vi hadde denne hælja vært på Røds hotell, Larkollen, og det krevde både karakter og styrke å «overleve» to dager på Røds.
Hans Morten hadde draget, og sjalusien krever sitt.
Olme Rådegutter var ikke til å spøke med, og da hjalp det lite med sjarm og do-juan snygger.
Fikla du med dama, fikla du med sjølrespekt og sjalusi, og de to i lag er jamngodt knyttnever og ballespark. Ække rart han var sliten på mandagsmorran, Hans Morten.

28/7
I dag har det striregna hele dagen, og temperaturen kl. 12 var 12´C
Vi starta med å ta opp gulrøtter, men hadde planer om å slutte med det til middag og deretter ta opp poteter.
På grunn av regnet fortsatte vi allikevel etter middag med gulerøtter, og det ble i løpet av dagen tatt opp, veid og pakket i halvkilosposer 120 kasser, tilsvarende 2400kg.

29-30-31/7 + 1-2/8
Mange reprisedager og godt at det nærmer seg slutten på denna mest intense «potetferien» jeg noen gang har hatt.
I perioden har det vært regn og overskyet med hhv. 18´/16´/17´/19´/22´C kl. 12.00

Mandag 3/8
Pent, skyet og 18´C kl. 12
Begynte i dag på Kalnes med lærer Kvåle, og avsluttet med Jan Magne Dalsbø i skogbrukslære fram til lunch.

Kan godt huske at jeg kom opp i muntlig eksamen i skogbruk, med Dalsbø som faglærer.
Temaet var: Naturlig foryngelse.

Klipp fra boka. Den siste førstereis:
Agronomutdannelsen ble til alt overmål avsluttet med en vel bestått agronomeksamen, og med en siste kommentar fra lærer A.M Dalsbø etter avlagt muntlig eksamen i skogbruk, med gran og naturlig foryngelse som tema.

– Jeg trodde virkelig ikke at du visste så mye om det her, Syversen, sa Arne Magne og klaska meg på skuldra da jeg gikk ut etter eksaminasjonen.
Vel, naturlig foryngelse var egentlig ganske naturlig for meg, men det kunne jo ikke Dalsbø vite, som var ungkar og lærer til en, etter hans oppfatning, totalt uinteressert gutt med fokus på alt annet enn sur nedbør og bonitet.
Klipp slutt.

3-4-5/8.
Feltdager med husdyr, For´- hagebruk og skogbruk, med avsluttende eksamen i skogbruk.
Bestått med MG.

18´C Pent
16´C Pent
18´C Skyet.

6/8.
I dag fant Snopestad og jeg ut at vi skulle ta oss noen dager fri, men helt fri blei det ikke.
Vi kjørte hjem til Katralveien i Askim, med John Martins Kadett, hvor vi bare hadde tenkt å mellomlande, men den gang ei.
Gubben, Far min, hadde problemer med vanninntrenging i kjelleren, og tilbød oss en jævelsk god akkord.
Det blei fire dager med krafse og spade, drensrør og gudrong, og dermed var feriebudsjettet i balanse, og vi forberedte oss på, hva nå?

7-8-9-/8 Pent vær og 20 grader alle dager.

Mandag 10/8
John Martin, Snopestadn´ og jeg, reiste tilbake til Jeløya for å tjenestegjøre en siste dag før vi for alvor skulle starte på ferien.
Vi tok opp poteter hele dagen, og da kvelden kom fikk vi oppgjør for dagen. Det ble 80 kr per mann.
Ve reiste da til Moss og handlet proviant for 60 kr. Og hadde da 100 kr. Igjen til bensin.
Vi starta i Askim klokka fire og kjørte direkte til Skarnes, med min gamle 1951 modell Citroen Berline 11 Normal.
Her slo vi opp telt på ved Storsjøen og overnatta der.
Planen var at den gamle Citroengen skulle frakte oss til Rondane og inn til Høvringen.
Herfra skulle vi videre til Jotunheimen og Gjende.
Været er noe kjøligere: 15´C og overskyet.

11/8.
I Fint vær og 16´C starta vi opp etter 1liter oljefylling (Reginol)og kjørte fra Skarnes til Hamar.
via en tur innom på Samvirkelaget på Sand. Her tella vi over finansene og fant fort ut at de neppe ville rekke lengere Otta, så her måtte noe gjøres. Datoen var dagen før min bursdag og en kreativ tanke dukka opp. Jeg ringte mor mi å ba ho om å sende fødselsdagspresangen kr. 100,- per postrestanse til Hamar postkontor.
Vi fant oss et pent sted like utafor Hamar og slo opp teltet, hvor vi tidlig krøyp ned i soveposene, for vi hadde bestemt at vi i morra skulle kjøre helt fram til Høvringen.

I dag går nyveien forbi Hamar tvert over myra der vi camperte og jeg klarer aldri å fri meg fra tanker om denne turen hver eneste gang jeg passerer.
Midt ute i et våtmarksområde fant vi oss ei «lunge» i et hælvetes mygghøl.

12/8
Vi startet dagen kl. 8 med en tur på postkontoret i Hamar, og der var presangen på plass. Ferden gikk så videre til Otta hvor ankom ved middagsleitet. Herfra var det ikke lange stubben igjen til høyfjellet og Høvringen. Vi spiste loff og poteter på en rasteplass og tok deretter fatt på oppstigningen til snaufjellet.
Det Citroengen fort fikk merke var at den oppstigningen var både svingete og bratt.
Temperaturmåleren steig faretruende mot det tresiffra og oljedampen seig inn i kupeen så vi måtte sitta med hue på utsida vinduene.
To timer brukte vi på veien opp, for det ble mange stopp med turer til bekker tjønn for å hente vann, men vi fikk lønn for strevet.

Ingen av oss hadde tidligere vært på høyfjellet, så det ble en opptur i dobbelt forstand. Den første forandringen vi la merke til var lufta og temperaturen. Her var det ikke akkurat noen sommerluft og jeg tror ikke gradestokken ville ha bikka mere enn 5´pluss.
Vi parkerte og tok oss en fottur på et par timer. Det fikk rekke, for nå var vi sultne og åpna proviantkista.
Hermetikk og poteter hadde vi bra med og i dag ble vi enige om å skeie ut med Får i kål, kokte poteter og gulrøtter. 50 kilo vaska poteter og 10 kg gulrøtter hadde vi med, så sulte skulle vi ikke.
Teltet hadde vi plassert 50 meter fra veien ved en liten bekk og vi rigga oss til ved ei alvorlig tyrirot som som vi både fyra med og satt på. Hermetikkboksen med Fårikål pungterte vi i endelokket og satt opp i potetkjelen.
Vi feira bursdag med to lange «Murere» og en dugelig middag, også kom Jon Blund.

Både Snopen og jeg hadde fast følge på denne tida, men jentene hadde vi så langt ikke ofra en tanke.
De kunne ikke vært med uansett, for begge to hadde fast arbeid, så dårlig samvittighet hadde vi ikke. At de ikke var ubetinget begeistret for våre ekspedisjoner hadde de gitt klart utrykk for. De følte seg nok ikke trygge på hva vi kunne finne på, og det visste vi jo ikke sjøl heller. Alltid når det kom til «prestekrage stadiet», skal, skal ikke, endte det opp med, skal for oss.
Nå var det vel ikke noen overhengende fare for at vi skulle noe mistenkelig eller vårved på denna turen, men: Turer skulle komme, og turer henrullet. Galskap fulgte galskaps gang.
Denne turen var bare innledningen på det som skulle komme.

Torsdag 13/8
- Og fy faen hørte jeg i fra sovepåsan til John Martin. Jeg trur jeg fryser i hjæl.
Han hadde bare med seg en lett sommerpåsa og gradestokken, som vi ikke hadde med, var nok langt under null.
03.30 starta vi opp Citroengen og satte kursen mot Gjende, for vi hadde jo bestemt at vi skulle dit.
Underveis stoppa vi på en rasteplass og kokte oss kaffe på bål mens vi studerte noen fluefiskere, som ingen fisk fikk.
Det var for øvrig ikke bare kaffen som kokte, det gjorde Citroengen også, for vi hadde lagt veien om Vågåmo og tok riksvei 51 over Valdresflya.
Vi kom os da over og like før Gjendesheim tok vi av en setervei og fant oss en fin plass ved ei lita ælv hvor vi slo opp teltet. John Martin grua seg nok litt til nok ei iskald natt, men så kom det plutselig en Svenske og campa ved siden av oss og ha syntes vi hadde så fine poteter:
- Fy faen hva fina potatis ni har grabbar, vil inte bytte i en sup?
Vi supa og svensken åt poteter til langt på natt.
Temperaturen hørte vi på værmeldinga at var 12´C kl. 12.00 været var fint.

14/8
I dag starta vi opp når vi kjente oss kapable til å kjøre, og kjørte helt hjem til Askim hvor vi slo opp teltet nede ved Vammabrua. Her fiska vi og spiste abbor og poteter resten av hælja.
På mandag begynner jeg på Slitu gård igjen.
14-15-16/8 Ustabilt vær. Temp: 15,12,14´C

Mandag 17/8
Begynte i dag på Slitu gård igjen.
Starta dagen med klargjøring for tresking.
Jeg fikk jobben med å hente ned striesekker fra ståltrådene som de var hengt opp på, på låven.
Dette ble gjort for at musa ikke skulle komme til å gnage høl i døm. Noen var det blitt høl i allikavæl og de måtte husholderska, Arnhild, bøte.

Arnhild Skonnord fra Snertingdalen gjorde alt mulig.
Ho sekka opp kønn i 100kg. Gamle kaffe Jutesekker fra blikksiloen som Passat tørka kjørte kønnet til.
Disse trilla ho på sekketralle og plasserte i lange rekker på låvegølvet.
Ho servete oss middag og eftasverd på jordet.
Ho måka og fora´ for hestane om morran etter frokost kl. 06.00
Ho kokte og hermetiserte, pella bær og sylta. Kokte klubb og lagde sylte
Ho løfta labber og knyta sekker, kløppa plen og stakk kanter
Ho vaska og strøyk, også sang ho og var glad oppi det hele.
Arnhild var ei fantastisk dame, som jeg som gårdsgutt satt stor pris på, men som for han Erling var mere en selvfølge. 

Ho flytta til slutt.

Fortsettelse 12 følger

18/8
Været i dag har ikke akkurat vært noe å skryte av, nå som vi hadde forberedt tresking. Det har silregna hele dagen. Temperaturen kl.12 var 16´C
Det blei til at vi fortsatte med klargjøring av kønnhengerne, som var gamle trekant vogger i jern fra grustaket på Mona´ som hørte til Slitu gård.
I detta grustaket var det en skinnegang hvor dissa trekantvoggene/vagger, ble fylla med sand og trilla ut på et stilas av treverk hvor døm ble tippa ned i ei renne som førte ned til store jernbanevogner på sidespor Brennemoen.

Onsdag 19/8
Været i dag har vært alt mulig, med skyer, regn og sol.
Temperatur kl. 12 var 15´C.
Det ble ikke noe tresking i dag heller, men det var kanskje like greit, for den nye Passattørka var ikke klar til bruk. Vi Skrudde og satt sammen denne og fikk opp elevatoren som skulle ta kønnet fra tippesjakta og opp i tørka.

Torsdag 20/8
Samma vær og samma jobb som i går.

Fredag 21/8
Temp. 17´kl 12.00 Overskyet og disig.
I dag kom aggregatet til tørka og vi gikk i gang med å montere dette.

Lørdag 22/8
Temp. 16´C og sol.
I dag kom vi i gang med tresking av bygg både på Slitu og Sletner.
Kønnet var litt rått, men Erling hadde avtalt med kornsiloen på Mysen at de kunne få levere 10 tonn på tirsdag så de tok sjansen på at det ville gå bra.
Vi kjørte med den selvgående 8,5 fot Claas treskeren, på Slitu. Siden tørka ikke var klar ennå kjørte vi i sekker og jeg stod på og knøyt.

Denna sekkeknyting likte jeg dårlig, støvete og kjedelig var det å stå der i timevis bak på treskeren.
Bygg var desidert verst. Snerpen fra aksa som blei treska, krøyp inn over alt, og klødde noe helt infernalsk.
Vår Herre, Darwins teori, eller hva det nå måtte være, hadde lagt stor vekt på spredning og formering da de lagde byggkornet med snerp og mothaker.
Skulle du da også være så uheldig å få et av dem inn i kjeften, kjente du umiddelbart hvordan det krøyp innover tunga når du prøvde å få det ut.
Noen ganger forundrer jeg meg mere enn andre, og akkurat nå var det evolusjonen jeg ble stående å tenke på.
At mennesker og dyr utvikler og tilpasser seg tid og sted går det jo, om jeg legger godvilja til, an å finne et snev av logikk og fornuft i. Men, at planter, finner ut at de må endre seg for å forbli. Det er meg helt ubegripelig.

Knyte og vippe sekken ut i fallrenna der du helst lot den ligge til treskeren snudde i enden av jordet. Dette for å få samla flest mulig sekker på ett sted. Var det lange jorder og mye kønn gikk ikke det og da måtte jeg slippe av sekken midt utpå jordet au. Med to treskere i fullt arbeid en hel dag ble det liggende hundrevis av sekker utover jordet når kvelden kom.
Som tidligere nevnt, var det ikke vanlige jute/strie sekker, de romma jo ikke mer enn 70 kg bygg.
Neida, Erling hadde sikkert en forbindelse på Filipstadkaia hvor kaffebrenneriet lå, for vi brukte gamle kaffesekker som ofte kom opp i 100 kg med bygg per sekk.
Når kvelden kom og jeg skua utover en hel arkipel av sekker som lå strødd utover jordet, da sank lysten på et liv som bonde, til et absolutt lavmål. Gårdsgutten med snerp og agner fra nakke til hæl, skulle nå lesses sekkene for hånd opp på den lavbygde hengeren og kjøre dem inn på låven.
Riktignok var dette et teamwork, men klokka kunne bli både ti og elleve på kvelden før siste sekk sto på låven, eller i fjøset.
Sistnevnte var tomt for dyr og ble brukt som lagerplass. Den siste mjølkekua på Slitu husker ikke jeg, og jeg begynte å vanke der i 1960.

Søndag 23/8
Fortsatte med å treske bygg på Slitu og gjorde oss ferdig med de 50 målene som vi begynte på i går.
I dag treska vi med den gamle Terminus slepetreskeren.

24/8
I dag fortsatte vi i pent vær og 17´kl 12.00 å treske på Tenorjordet.
Det var havre vi gav oss i kast med i dag og det rant noe helt jævelig. Det var nesten så jeg ikke klart å holde unna med knytinga, så ille fort blei sekken full.
På detta jordet som ligger inntil Tenor kirkeruin fra 1200 tallet var det madonnafiguren og kirkenøkkelen, som Erling har på peishylla, ble funnet.
Når vi pløya og harva på dette jordet måtte vi alltid følge godt med sa han Erling.

25/8
Sol og 14´C.
I dag begynte vi å treske bygg, og vi kjørte av mesteparten av jordet bak låven.
Noe måtte vi la stå igjen da det ikke var modent.

26/8
Sol og 14´C
Vi leverte i dag ti tonn korn på mølla på Mysen. Dette tok hele formiddagen, for vi lessa på lastebilen direkte fra jordet. Vi brukte lesseapparatet på Nuffilden og heiv opp sekkene med. Det blei to fulle lass på «Bamsen»
I ettermiddag fortsatte vi å treske.

28/8
Skyet og 18´C
Mere tresking og sjauing av sekker. Ingen grunn til flere detaljer her.
I dag kom «Aron» med klonk til oss.

29/8
Skyet og 16´C
I dag begynte vi dagen med litt smøring og vedlikehold da det blei for seint på kvelden til det i går.
Vi kom i gang med å treske bygg på Sletner ved halv elleve tida, men så røyk viftereima på treskeren.
«Johan pluss moms» Johan Norling på Mysen hadde ikke og vi måtte til Oslo. Så gikk den dagen.

30/8
Sol og 18´C kl. 12.00
Nytt jorde, samma jobb. Har også kjørt inn nesten 200 sekker fra jordet og opp på låven i dag.
Jeg spurte Erling om hvorfor de ikke kjørte kornet i tanken på treskeren og brukte de fine hengerne som de hadde laget av jernbanevognene i sandgropa.
- De hengerne får vi bare brukt over tippesjakta, og motoren til skruen i bunnen er ikke kommet ennå, forklarte Erling.

31/8
18´C Skyet og reg.
Fri i dag.

MIDDELTEMPERATUR FOR MÅNEDEN 15,7´C

Fortsettelse 13 følger:

1/9 Temperatur 17´C skyet og regn.
I dag fikk vi Via til korntørka. Passat stod det med svære røde bokstaver på sida.
Denna via, eller rettere sagt tappesiloen som skulle monteres ved siden av tørka oppe på låvegølvet, holdt vi på med hele dagen. Opp i via havna det tørka kornet fra tørka via en elevator. Under via var det et spjeld som ho Arnhild og fru Gustavsen brukte til å tappe i sekker, for denne sekketappinga er det kvinnfolka på gården som driver med.

2/9 11´C´pent vær.
På grunn av dårlig vær de to foregående dager var det i dag for bløtt til å treske.
Vi fortsatte da i stedet med tørka, for denne var det nå om å gjøre å få ferdig.

3/9 – 4/9 – 5/9 Mye regn og 14´C. fortsatt med tørka.
14,10,10´C.

6/9 Sol og en del vind 14´C
I dag reiste jeg hjem for å ordne meds et bilkjøp som jeg har tenkt å foreta meg.

7/9 – 8/9 Helgefri og pen vær 14/12´C

9/9 – 10/9 – 11/9 – 12/9 14,10,15,14 ´C Regn og atter regn, og nå begynner bonden å pli sånn passe amper.
Elektrikeren har kobla ferdig tørka og alt er nå klart til prøvekjøring.
Jeg har brukt de to seineste dagene til å fikse opp i stallen. Måking og strigling for 10 hester, derav to merrer med føll, er ikke gjort i ei bråvending.

13/9. I dag regner det også og temperaturen er 14´C.
Vi har i dag satt inn vinduer i Slitugården. Dette er en leiegård ved Slitu stasjon som bonden eier.
I denne leiegården er det mellom 55 og 60 vinduer. Vi bytta bare ut de glassa som var sprukket eller knust, men vi hadde full jobb hele dagen. Jeg sto i stigen oppi skuffen på Nuffilden.

I denne «Slitugården» bygget i 1913 - 1915 av Ludvig Lund, far til Gunerius Lund, Erling Grinis´ forgjenger (bonden i dag) på gården Slitu. Det er 7 leiligheter der i dag, men det var tidligere også både post, bakeri, landhandel, og bensinpumpe der.
Ludvig Lund var nok sikker på at dette, kloss inntil Slitu jernbanestasjon, vil bli sentrum i bygda, men den gang ei. Eller kan hende riktigere sagt «nå gang ei». Nesten et halvt sekel skulle gå før byggmester Hans Trollerud trakk det lengste strået, i så måte, og blokka i Øyerudkrysset ved E18 så dagens lys.
http://www.diktoggodt.com/437721185

14/9 – 15/9 Helgefri og temp. 15,10´C

16/9. Skyet og disig 14´C.
Det har tørket opp en del i løpet av helga og vi har i dag klargjort treskeren på Sletner.

17/9 – 18/9 – 19/9 Skyet og sol. Temp. 14,18,17´C
I dag reiste vi utpå med treskeren for å prøve. Det var selvfølgelig rått men ettersom tørka nå var klar til bruk fortsatte vi til kvelden. De neste to dagene treska vi også. Kjæringene på låven hadde nå fulldagsjobb med å sekke opp og trille bort.

19/9 Klart og sol. Temp. 9´C
I dag kom vi ikke i gang før middag, og det var på grunn av at det var så kaldt at doggen lå lenge.

21/9 Skyet sol og 12´C
I dag kan vi si at vi har treska ferdig på Slitu, om vi da ser bort fra et jorde som vi ikke kommer bortpå på grunn av at tømmerkjørerne har lagt et par velter i veien. Her må tømmeret bort først.
Mor mi har bursdag i dag. Gratulerer med dagen mamma.

22/9 Skyet sol 8´C Fridag i dag.

23/9 Pent vær og rimfrost temp kl 12 var 8´C
I dag begynte Erling og jeg å treske på Sletner, for her var det ikke tatt mye.

24/9 - 25/9 7,10´C Fortsatt tresking på Sletner med to treskere pluss at nabobonden som var ferdig også kom med tresker og hjalp til. I dag gikk det unna

26/9 – 27/9 – 28/9 – 29/9 Temp 9,4´C
Fortsatte treskinga for fullt helt til vinkelleddet til kniven røyk. Deretter kjørte vi sekker fra jorde, og de var det nok av, selv om vi hadde kjørt på tørka hver kveld. Hans og naboen fortsatte å treske på Sletner mens Erling og jeg kjørte sekker på tørka og til kornsiloen på Mysen.

30/9 Regn og 14´C
Fortsatt med sekking, tapping og kjøring.

MIDDELTEMPERATUR FOR MÅNEDEN 12,4´C

1/10 – 2/10 Skyet og regn med solgløtt 14,13´C
Har disse to dagene på tross av dårlig vær treska, og det er toppen et par dager igjen av skuronna på Sletner og Slitu, nå.

2/10 Slyet 10´C
I dag har vi kjørt jevnt med 3 treskere. Den tredje var en gammal Terminus sleper. Med denne innsatsen klarte vi å få skjært av siste rest, selv om kornet var i råeste laget.
MED DETTE AVSLUTTER JEG DENNE DAGBOK.

Praksistida på gård var nå avsluttet og landbrukslivets skole Kalnes ventet med siste semester.
Mye hadde jeg lært og mere skulle jeg komme til å lære, både om naturlig foryngelse og vendeteiger.
Gårdsgutten takker her for seg med noen funderinger om at det er ikke bare er å «pløye» på over vendeteigen. Det kan være lurt å snu på vendeteigen og å kikke seg tilbake i plogfåra.
http://www.diktoggodt.com/444898084

Fortsettelse 14

Livet videre med Erling.

Gårdsguttens historie slutter her, men vennskapet med Erling fortsetter.
Jeg ble aldri bonde, for etter endt landbruksskole og militærtjeneste fortsatte jeg min karriere i handelsflåten og tok min maskinistutdannelse ved Kristiansand Maritime Skole.
Vennskapet og samholdet med Erling. Jeg sier Erling, for selv om jeg også hadde mye å gjøre med Erlings bror, Hans og kona Nora, som bodde på slektsgården Sletner, var det Erling som var kameraten min.

Begge to, ja egentlig alle tre, levde de livet sammen. Hans og Nora på Sletner og Erling på Slitu.
Jeg begynte på Tenor nye skole i 1960, høsten da jeg fylte ti år. Samme høst plukka jeg poteter på Stasjonsjordet på Sletner og blei servert middag, kjøttkaker med brun saus og stua kål, av Lovise Grini, mor til Hans og Erling, også Nora og fru Bråtnes da.
Lønna var ikke stor, men så var heller ikke tempoet like stort som hos lærer Ingolf Trømborg på Vegarud. På Sletner brukte de hest, på Vegarud brukte de traktor. Riktig nok husker jeg at Trømborg n´ ropte, pro, pro til traktoren da den rulla i bekken. Han tenkte vel at den hadde hestekrefter den også. På Vegarud fikk vi unger 15 kr.dagen, på Sletner fikk vi 10, og røftene var like store.

I alle år som jeg seilte til sjøs hadde jeg god kontakt med Erling. Han var nysgjerrig på hvordan det var der ute i den store verden, og det var ikke få ganger vi satt bak i hagen og hadde oss en god prat.
Spesielt husker jeg hvor godt han lo når jeg fortalte om de litt vovede og lettlevne opplevelsene.
Sjøl var Erling ingen festløve, selv om han aldri gikk av veien for et lystig lag, og jeg kan ikke uten smil om munnen minnes da Erling, Hans og Nora ble introdusert for Taco-retten for aller første gang.

Det skjedde på min førtiårs dag i 1991 i kafeteriaen på Obs Slitu.
Jeg var vaktmester der den gang, og var så heldig å få låne kafe ´n til arrangementet.
Rød saft og gul saft på saftdispenserene, som stod på disken, var byttet ut med Vodka og Cognac, av lokalprodusert sort.
Taco Shell, salater, kjøtt og sauser av flere slag, stod lina opp langs kafeteriadisken, og gestene gikk i takt til akkompagnement av Husbanken Swingers.
- Å er detta for noe greier a? sa han Erling da han kom fram til disken, hvor kokk Tommy Elvestad, som han kjente fra før sto.
- Dette er Taco det, men vent litt så skal jeg hjelpe dere, sa Tommy og lessa på en dugelig porsjon til alle tre, Hans og Nora sto bak Erling i køen.
Første runde blei inntatt akkurat som døm var vant til å eta lapskaus, men de skjela nok litt bort til nabobordet, for neste runde så tøyt det ut kjøtt, saus og salat på to sider, av lefser og shell , så både de sjøl og de ved siden av fikk sitt. Men, blide var de alle tre.
Tone, min kone, serverer tilslørede bondepiker ifra krystallbollen jeg fikk av dem, den dag i dag.

Erling var en godmodig mann, gjerrig med seg sjøl men raus mot andre. Ikke det at han delte ut penger med rund hånd, men han var aldri lei å be om noe.
Det være seg husly for båter, biler, tilhengere og andre ting som folk i vennekretsen kunne ha behov for å få satt bort. Utlån av biler og redskap var han heller ikke snau på. Betaling i kroner var det aldri snakk om, men en vennetjeneste tilbake satt han pris på. Dette gjaldt i noen grad Hans også, i hvertfall når det gjaldt oppstalling av ting og tang.
Rart, tenkte jeg mang en gang. Å ha så god råd og å unne seg sjøl så lite.

Erling var glad i å ha folk rundt seg og 1.April hvert eneste år, på hans bursdag, ba han til gjestebud.
Så lenge han hadde husholderske Arnhild hos seg, var det hun sammen Nora og fru Bråtnes som stelte i stand, og da var det ikke småtterier som kom på bordet.
Gjestene var «alle hånde» budne og ubudne. Noen ringte han til samme dag, mens andre hadde nok huka av i kalenderen, for det var stort sett de samme, hvert eneste år.

Tida gikk, på Slitu gård som alle andre plasser utenom på Sletner da, for der hang de samme gardinene i alle de 50 åra jeg vanka der. Nora som gifta seg til storgård og velstand fikk aldri nye gardiner.
Det blei nok ikke som ho hadde tenkt, snille Nora, som fikk Alzheimer døde tidlig.

På Slitu, derimot, ble det malt og pussa opp, både utvendig og innvendig. Riktig nok ble den gedigne magasinovnen stående på kjøkkenet, til Erlings siste dag, men den dugde, for han han. Erling var mange år uten kvinnfolk i huset, og å koke sjøl var han dårlig på. Det ble mange turer både til Roys Kro i Askim og Obs kafeteria på Slitu.

1.st April ble det heretter, etter at Arnhild hadde sluttet, snitter fra Hærland Catering.            I et av disse lagene var det at sølvtøyet manglet, eller det vil si, nå var blitt låst bort. Alle stamgjester var på plass og hjelpende hender manglet ikke, men bestikk det manglet.

Noe rustfritt fantes og det ble lagt fram, men på langt nær alle ble tilgodesett med det, også var festen i gang.
Fatene med snitter gikk rundt, og folk forsynte seg villig, men så kom prøvelsen.
Høye snitter med reker ble den største utfordringen.
Jeg titta meg rundt og så at folk stadig så ned i fanget og dukka ned under bordet. Praten gikk og latteren satt løst, og det gjorde rekene au, men trøste å bære åssen skal detta bli når blautkaka kommer tenkte jeg.
Alt Løser seg. Vi spiste og drakk kaffe på skift mellom oppvasktjeneste «skjeløp».
Alle fikk sitt, ja attpå til den sedvanlige pjolteren kom på bordet.
Ikke reint få ganger overnatta jeg sjøl i Himmelsenga i 2.nd etasje.

Vennesæl som han Erling var fikk han også mange gode medhjelpere på sine eldre og gamle dager.
Venner som kom uten varsel, og venner som stilte opp når han ringte. Disse vennene ble med åra liksom Erlings egen hjemmehjelptjeneste. Ikke fordi de måtte, men fordi de hadde lyst.
Noen nevnt men ingen glemt, Torstein Brynjulfsrud og Harald Korterud, tør allikevel nevnes i denne sammenheng, men ei gikk utenpå alle.

Åra som gikk har jeg nevnt, og Erling sjøl fikk merke det godt ettersom helsa svikta.
Synet gikk først og med det fører kortet, men midt oppi sitt aldrende liv hadde han også oppturer, og den største av dem alle var Astrid.
Astrid Lund, en samaritan og tidligere kokke fant ut at denne mannen får jeg hjelpe som best det lar seg gjøre, og det gjorde Astri til gagns.
Astrid bodde hos Erling og var hans øyne og håndgangne hjelper igjennom hans mere og mere pleietrengende tilværelse.
Selvfølgelig hadde Erling, som konservativ ungkar, gjennom et langt liv lagt seg til vaner og levesett som ikke var forenelig med et kvinnesyn, og det ble noen disputter.
De gangene når det skjedde, når han høylytt og autoritær prøvde å trumfe gjennom sine ungkarssnygger hos Astrid, fikk han alltid svar på tiltale. Erling var først nå kommet dit hen i livet at han forsto sitt eget best, og de kom alltid overens.
Astri og hennes sønn, Hans Kristian, samt mange av Erlings øvrige faste venner, var nå de som besøkte han og på en måte holdt hans livsgnist vedlike.

Erling skjønte og kjente det nok, at tida snart var ute, og han satt stor pris på våre samtaler om før og nå.
Jeg spurte om det var greit at jeg tok opp disse samtalene, og det syntes han var bare fint. Ja endog til satt han og smilte og nikka når jeg spilte av for han det han sjøl hadde sagt.
Jeg sa til Erling at jeg en dag sikkert kom til å skrive litt om det vi hadde snakka om og som han hadde fortalt, og da sa han en gang.
- Du må ikke glømme å få med deg ho Mina da.
Mina var søstera, som Erling var veldig knyttet til. Hun døde i ung alder av tuberkulose?

En dag sier Erling til meg:
- Jeg trur jeg må skrive et testamente, og du som er så fæl til å skrive kan vel hjelpe meg med det?
Erling og Hans hadde sittet i uskiftet bo etter mor på slektsgården Sletner og Erling eide nå begge gårdene.
- Det kan jeg vel saktens gjøre, sier jeg, men først må jeg jo få vite hva du ønsker, også får vi koble inn noen offentlige personer nå vi har laga et utkast.
Å nevne Offentlige personer, var som å banne i kjærka for Erling.
- Åffer må vi det a?
- Jo, det må vi, for det er jo mye juridiske greier som må være riktig, sier jeg.
- Jeg bestemmer vel over mitt eget, så det får bli som jeg vil, du får bare skrive, sa Erling

Tragisk hendelse:
Oy, hva er det som skjer hos Erling i dag, tenkte jeg og svingte av hovedveien og inn gårdsveien.
Jeg hadde observert sjukebil ved kjøkkeninngangen der det nå var montert opp ei gedigen handicaprampe, for Erling som nå var blitt avhengig av rullestol.
Jeg skyndet meg inn, hvor jeg ble møtt av ambulansepersonellet som kunne fortelle meg den triste nyheten at Astrid var død.
Der lå hun, Erlings skytsengel, fredfullt på sofaen i påvente av lege for bekreftelse av at hun nå var gått ut av tiden.
Det hele var egentlig helt uvirkelig. Astri før Erling, det ble liksom feil, nesten urettferdig, men døden skiller ikke mellom rett og urett. Nå ble det nok en ny verden og tilværelse for Erling å forholde seg til.

Det gikk det noen uker med prat og diskusjoner, hvor Erling i korte trekk fortalte meg hvordan han ønsket at hans formue, eiendommer og eiendeler skulle fordeles og forvaltes etter hans død.
Erling ga klart uttrykk for at han ønsket at det skulle opprettes en stiftelse i: Søsknene Mina, Erling og Hans Grinis navn.

Det gikk en stund med bare hjemmehjelp og gode venner, ja faktisk ganske lenge før, Erling ble lagt inn på Edwin Ruud, men i forkant av det hadde vi oss mange og lange samtaler i kammerset, rommet mellom kjøkkenet og stua.
Erling hadde klare meninger om hvordan stiftelsen skulle forvalte boet, hvorpå hans høyeste ønske var at det om mulig skulle etableres et eget et eget sykehjem på gården Døsen Sletner, som ligger under Sletner gård.
Dette ble i felles møte, med daværende Ordfører, diskutert. Ordføreren ga klart uttrykk for at han mente dette kom til å bli vanskelig. Det ble følgelig lagt inn en passus i testamentet om gjennomføring av forprosjekt med evaluering av økonomisk bærekraft i prosjektet.

Testament ble skrevet, og undertegnet i vitners nærvær og med vitners underskrift. Slitu 10.02.2010 Dette ble levert til Heggen og Frøland tingrett på Mysen og kopi lagt i Erlings safe på Slitu.

På Edwin Ruud ble Erling raskt dårligere og ganske så apatisk. Det var vanskelig å føre en sammenhengende samtale med han, der han på en måte svevde mere og mere inn i sin egen tankeverden. Ikke så han, dårlig hørte han og livsgnisten var nå på en måte slukket.
Den 26.06.2014 lukket min venn Erling sine øyne for siste gang.

Testamentet som jeg skrev for Erling, etter han egen vilje, ble senere erstattet av et nytt testamente, hvoretter alt ble solgt og pengene lagt i en stiftelse, også med bare gode formål for bygda.

Gårdsgutt og venn.
Ole Kristian Strøm - Syversen

Kommentarer