Tokyo here we come
del 1 av 2
- Hurra! Ropte familien: Onstad-Syversen, Strøm-Syversen, Løkke, Løkke-Flølo, Hoffart-Onstad, Onstad og Ottesen. Japan åpner for tilreisende til familie. Nå kan vi endelig bestille oss billetter, igjen´ til Chisako og Robins bryllup i Tokyo
Etter mange utsettelser, bestillinger og avbestillinger, på grunn av Coronabestemmelser, var datoen nå spikret til niende oktober 2022, hvilket passet perfekt mht. høstferie og skolefri.
- Hoi hoi, hold an! Dere må ha visum og vaksiner, vaksinepass og SOS blue-screen, signaliserer CHR (Chisako/Robin) som er i Norge på sommerferie.
- Det er vel ikke noe problem flagges det fra reisefølget, vi er jo i slekt med deg´, eller i det minste i slekt med noen som er det eller kjenner deg. De to på Norgesferie, som nettopp hadde kommet hjem fra en rundtur med Sjøhesten «Hippo Jan-us» til Helgeland, satte i gang et formidabelt registreringsarbeid. Kopieringsmaskinen, på hjemmekontor ToBo, gikk på høygir. Bunkene vokste og bredte seg utover alle bordflater. Det ble klargjort og forberedt for invasjon av den Japanske ambassade i Oslo. Etter en ukes intenst arbeid stod vi der, klarert gjennom sikkerhetskontrollen på den Japanske ambassaden. Hele bunchen minus to Terjer, med pass og vaksinasjonspapirer, dåpsattester, vielsesattester, navnendringsbevis og sist men ikke minst invitasjon til det store, som var foranledningen til det hele, bryllupet.
Som på en flyplass, var vi sikkerhets kontrollert, og slekta hopa seg opp foran glassveggen hvor ambassadefunksjonæren stirret med store øyne. Maken til oppbud hadde hun aldri opplevd i mottakelsesrommet. Vi fikk muntert beskjed om at vi hadde slått alle rekorder. Aldri noen gang hadde så mange søkt om visum samtidig. Takket være grundige forberedelser fra CHR. Og hele reisefølget for øvrig, fikk vi alle sammen, etter bare noen timer med venteopplevelser på Munchmuseet og Deichmanske bibliotek, pass med visum til Japan i hånda. Vi var glade og CHR. Kan hende enda gladere, som nå kunne slippe taket og samtidig var sikre på at gjesten til bryllupet ville komme.
Dag 1 30/09
I Norge hadde den verste Coronabølgen lagt seg og munnbindenes tid så ut til å være forbi. Sommer gikk over i høst og gamle kofferter ble funnet fram. Det skulle reises, og det skulle reises langt. En koffert ble lånt av søster Bente og en fant jeg på loftet. Den siste var gørslitt og det lyste misnøye ut av øynene til Tone. 2 liter oransje Bengalakk og den gikk igjennom «nåløynene»
23kg maks. Alle kofferter ble veid og funnet lette nok, nær som Adrians, som glapp igjennom på grunn av «trynefaktor» - Du er jo så søt så det går bra med et par kilo for mye, sa dama bak skranken på Gardermoen, hvor vi alle 13 personer nå var ankommet. Fem av oss med privatsjåfør Gunnar Sylliaas og resten med privatbiler fra Spydeberg og Hauketo.
Flight nr. AY0914 til Helsinki var satt opp på skranke 1. Med oppmøte tre timer før avgang kom vi selvfølgelig aller først i køen, og der forble vi lenge aleine. Så lenge at jeg tenkte, det blir nok god plass på dette flyet. Ikke før hadde jeg tenkt tanken ut kom en funksjonær bort til oss.
- De har flyttet booking til skranke 4, kunne han opplyse, og der kom vi altså ikke først i køen.
Med pass, visum og vaksinasjonsattester kom vi oss uansett alle sammen greit igjennom, innsjekk og sikkerhetskontroll, i god tid. Vi stabla oss inn på Finnair flyet til Helsinki, hvor vi skulle bytte til Flight AY0073 Airbus til Tokyo.
Første flight på halvannen time hadde vi ikke bestilt plassbilletter, og jeg fikk «tause Kari» ved min side. Det eneste jeg hørte hun sa var Satan, på rungende finsk, da mobilen datt i gulvet og sklei inn under setet foran henne.
Mykt opp og mykt ned og derfra rett inn på rulle-gå-bånd på Vanda/Helsinki. 13 mennesker er ikke mange i den store verden, men mange nok i rekke og flokk. Moro med rulle-gå-bånd, jeg så på Adrian som klappa seg på lommene og trodde, og jeg trodde det var i ren fryd, men den gang ei.
- Pappa, jeg har mista mobilen min, og dermed var vi i gang, og den første, skulle senere vise seg, ikke å bli den siste.
Pappa Anders i fullt firsprang tilbake til flyet hvor personalet allerede hadde funnet mobilen. Anders måtte ved å ringe til Adrians mobil, på den måten bekrefte at den tilhørte hans sønn. Alt løste seg og alle var blide og glade igjen.
Nå var det bare å finne fram til gate 48 og slå seg til ro før avgang Tokyo/Narita om ca. to timer. kl. 17.45 Det var ingen servering på flyet Oslo Helsinki og magen begynte så smått å kalle på sitt.
- Vær forsiktig med pilsen hvisket en stemme fra det indre. Prostata er stor og dassen liten, pass på, pass på. Jeg skula bort på Hans Harald som allerede satt der i all fordragelighet med pizza og pils. Fristeren vant.
Tretten mennesker, store, mellomstore og en mindre. Alle like forventningsfulle til hva de skulle komme til å få oppleve. Terjene som også var en del av familien på tur til Japan, hadde reist dagen i forveien. De skulle bo på hotell og ikke i huset, med de mange rom, som Anders hadde forhåndsbooket på Air B&B.
- Boarding completed, hørtes over høyttaleranlegget, der fremdeles mange passasjerer strei med å få plassert seg og bagasje i, over, og under setene. Spesielt i hylla over setene så jeg at folk hadde sitt fulle hyre med å rekke opp. Det var nok ikke med tanke på Japanere og de på deres størrelse at Boeing hadde beregnet høyden opp til «hattehylla» Seteavstanden passet i så måte meget bedre. Med Tone ved min side mot midtgang og kort vei til do følte jeg meg ganske så tilpass.
TV skjermen foran viste foreløpig bare bilder fra utvendige kameraer, men straks etter sikkerhetsinfo og takeoff var det full tilgang til filmer og all annen info. Jeg kikka på kartet og flyruta som det var lagt opp til. Ca. 13 timer skulle det komme til å ta og det var ikke rart. Piloten hadde lagt opp til ei rute langt ned i Europa, over Ungarn, Romania og langs Svartehavets sydøstkyst over Armenia, Georgia, Kaspiske hav og Mongolia. I ettertid fikk vi vite at denne ruta ble valgt av værmessige hensyn. Rart syntes jeg. Uansett, over Russland, som for tiden var og er i krig med Ukraina, var ikke et alternativ. Mens derimot over Nordpolen og Beringhavet kunne vært det.
Vel, her var det bare å lene seg tilbake, innta «middagen», som ble raskt servert etter avgang, for deretter å ta film og bokverden fatt, også John Blund da, det var jo blitt kveld og søvnen sneik seg på. HH omfavna raskt sin oppblåsbare «sove-Barbara» og så egentlig ut til å ha det helt jævelig. God natt.
Dag 2 01.10.22
Prima service, sekunda ikke, startet umiddelbart ved ankomst Narita/Tokyo. «Catering Marie» måtte bare få klarert matvarene sine som «sniffer dog» sporenstreks markerte i trillebagen. Kunne jo ikke legge igjen frokosten på flyet, må vite. For øvrig var koffertene våre ganske lett gjenkjennelige, da den oransje Bengalakken, på «styggkofferten» hadde satt spor etter seg på de fleste.
CHR. Sto klare i ankomsthallen og tok imot oss, hvorpå lomme wifi og tog/multikort ble ordnet med for alle.
Musikk spilte opp og dørene ble lukket. Tokyo here we come. Yahiro stasjon siste stopp før huset med de mange rom. Her skulle CHR. Og alle vi andre bo. Litt til og fra med noen som skulle på to dagers tur til Kyoto, mens CHR. Tone og OK skulle til bestemor, Hisako San, ca. 10 mil utenfor Tokyo, opp i fjellene.
CHR. Skulle for øvrig et par dager før bryllupseremonien den 9/10 flytte til hotell i nærheten av City Center Shiodome, hvor selve vielsen skulle finne sted.
Som Tyrihans med gullgåsa, strena husleier Anders av gårde fra Yahiro stasjon med hele reisefølget på slep. Med koffert hengende etter i den ene handa og mobilen på routfinder, i den andre, bar det i vei over fortauskanter og lyskryss. Riktig nok må det sies at raske Chisako stadig «lå på fot» og ofte litt foran. Etter maks 10 minutter hopa det seg opp en forventningsfull flokk foran døra i 6. Come 5719 Higashimukõjima. Dørkode C- B 627 klikk og døra gikk opp. 15 par sko av og 13 nordboere og, en «Japaninne» med sin immigrant, inntok residensen.
Valget av hus skulle vise seg å være aldeles fortreffelig. 5 soverom med dobbeltsenger, 3bad og doer med varme seteringer og underspyling. Stort kjøkken med langbord og dagligstue med TV vegg. Det var rent og pent, fliser og mur, også Seven Eleven da gitt, med alle rettigheter, rett oppi gata.
Alle, kjempepositivt overrasket over standarden, fant seg et rom og seng, og dermed var det Seven Eleven.
Hvilken fryd å kunne stå ute på gata å nyte en kald øl en sommervarm formiddag, dette tegnet bra, men mat sku døm ha.
Anført av Chisako, med Sky Tower i sikte, la vi i vei.
Det var ingen lang vei, men det var i gata vår, som for øvrig Rune kalte alle gater, når vi skulle hjem en kveld, da vi tok drosje.
Chisako hadde forhåndsbooket restaurant, Torikizoku (knokkelrestauranten) til alle sammen. https://map.torikizoku.co.jp/store/343?utm_source=gmb&utm_medium=maps&utm_campaign=gmb I Japan er ikke det enkelt å få til. De beste restaurantene er ofte små intime steder, og 15 personer som vi nå var, uten Terjene, var ingen enkel sak å få plass til.
Alle, selvfølgelig med munnbind, ble vi lina opp langs flere småbord på rekke med transparente plastduker hengende vertikalt ned mellom bordene. Corona, Corona, Corona. Minnet meg litt om en gang i Ungarn da en taffelmusikker spilte Marina, Marina, Marina under hele middagen.
Vel, gamle minner til side, Nå var det knokler og kylling-livmor som stod på menyen. Førøvrig en meny vi ikke forsto annet enn bildene av, og der så jo alt like godt ut.
Logistikk, effektivitet og renslighet gjennomsyret hele samfunnet, og denne restauranten var ikke noe unntak. Ved hjelp pekefingre, «babbel» og våre eminente guider og tolker, CHR. Strømmet det på med mat og drikke. Vi tok både pinner og fingrene fatt. Vi gomla og drakk, mens de Japanske gjestene, ved nabobordet, hylte og skreik. Noe småting som kylling-livmor og lever svelga jeg helt, men nøt alle de andre smårettene, og de var det mange av. De voksne klappa og bukket mens barna nikka mere forsiktig. Jeg tenkte i mitt stille sinn at om jeg, som far min kalte for «Tuttegutten» fordi jeg som liten ikke klarte å svelge kjøtt, hadde fått servert dette. Ja, da hadde jeg nok spurt ho «Belle» bestemor om jeg ikke kunne få litt tomatsuppe etter middagen. Tomatsuppe med nudler var livretten min den gang.
Mørket hadde nå senka seg over den store byen, men det var bare over´ den. Mørkt ble det aldri, det sørget kjernekraft og lysreklamer for. Vi tok oss «hjem» til huset vårt hvor vi nøt night cup med rødvin, Yebisu, Sapporo og High-ball, også var det natta.
DAG 3. 02.10.22
Frokost ble stort sett inntatt i huset. Toast med ost og skinke, yoghurt med frokostblanding, kaffe, mjølk og kan hende et eple eller noe sånt. Forholdsvis ordinært, om noe i det hele tatt kunne sies å være ordinært, vi var jo tross alt i verdens største by. 37 millioner mennesker.
I tillegg til kjøkkenbordet var vår felles Ladestasjon et naturlig samlingspunkt på morran. 15 mennesker, alle med mobiltelefon og lomme Wifi, samt noen PC er og I-pader som skulle lades. 6 kontakts rekke-stikk holdt ikke på langt nær, men det hjalp godt. Ettersom dagene gikk fant de fleste ut av det, og ladekulturen formet seg til nesten Japansk orden og systematikk.
I dag skulle vi møte Terjene og det var planlagt utflukt til Meiji Shirin helligdommen. «Viktig» her å skille mellom Buddhist Tempel og Helligdommer. Begge Templer i mine øyne.
Noen tror på en gud og Japanere tror/trodde på Keiseren og keiser Meiji fikk/bygde? denne helligdommen.
Vi jumpa av toget på Harajuku stasjon og der sto de, som det mest naturlige i verden, Terje Jr. og Terje. Akkurat som «alle» elver møter havet, møtte vi dem. Med gledesmil og godt humør vandret «den store hvite flokk» gjennom portalen og inn i Meiji parken frem til vaske-paviljongen, der alle burde vaske sine hender før de entret det helligste området.
Mye skal en se og oppleve, og mye rart gjør folk. Det jeg nå så gjorde meg virkelig betenkt. Japan, 126 millioner mennesker, hvorav ca. 16 millioner barn under 15 år. Dvs. anslagsvis samme antall teddybjørner som alle må sjele-renses før brenning. Her kom familier med plastsekker fulle av teddybjørner. Disse ble høytidelig overrakt hvitkledde «Sjelerenovatører» i store hvite telt hvor håndspåleggelse og bønn renset de skitne sjelene, for hva de nå enn måtte inneholde.
- Men det gjør itte noe at folk er litt rare, og gjør dom no´ rart itte du kan forklare så lat dom få vara i fred´ og sett deg og sjå på og le. Sang Maj Britt, og det tenkte jeg der og da.
Her bar de mat til de døde, og spiste den sjøl. Her kunne du ønske deg både lottogevinst og ny kjerring. Noen Nederlendere som Anders snakka med ønsket seg ny sykkel. Etter et par, tre timer følte vi oss vel passe rensa, i sjela, alle sammen og var klare for litt mere action, og det fikk vi til gagns.
TAKEASHITA DORI, Harajuku, ei ikke helt unnselig gate. Ei gågate, eller rettere sagt, stågate, for her var det folksomt. Neida, i dag er det rolig, mot hva det pleier å være, sier Robin. Vent bare til Japan åpner for turister igjen, da er det mye folk her. Uansett, det var ei trivelig gate med god atmosfære.
Artige fancy e småbutikker, kiosker og restauranter. Det må ha vært tusenvis av dem i den bare 400 meter lange gata. En kar, med en levende Oter på skuldra, promoterte Oterrestauranten sin. Han skjulte for øvrig oteren bak en plakat hver gang jeg prøvde å ta et bilde. Det var visst nok forbudt å bruke levende dyr på den måten. Jeg fikk tatt bilde. Greie priser og lange køer, også det da Tone. Ingen sniker i køen i Japan, Dogepalasset ligger i Italia. Der sneik Tone i køen så selv gubben ble flau.
Jeg observerte at de unge i reisefølget nå stadig pekte på burgerrestauranter og Chisako tok hintet.
https://tokyocheapo.com/entertainment/harajuku-takeshita-street-guide/
Delegasjonen, om jeg får kalle oss det, hadde nå vokst på seg med to Terjer og oppgaven med å finne en plass til alle samlet, var ikke blitt noe enklere. Men du verden, der plutselig, opp ei trapp og ut på en terrasse fikk vi plass, 17 pers. alle, og ikke nok med det. Vi fikk oppleve et mobilt tempel med musikk som rullet forbi. Hensikten var visst nok å nå ut til alle med sitt budskap. Vi hadde nok for øvrig større fokus på burger pils og brus, enn rullende helligdommer, men trivelig var det lell.
SHIBUIYA CHROSSING neste
Vi var ikke langt unna og dermed tok vi apostlenes hester fatt. Disse, trofaste hestene, bar oss for øvrig utrolig langt i løpet av de 10 dagene vi hadde til rådighet. Gatelangs og trapper ned og opp til de dusinvis av T-banestopp som vi benyttet oss av. Forøvrig Ikke til forkleinelse for Oslo. Jeg trives der også, men her fantes ikke en sneip på gata og heller ikke et snev av urenslighet på offentlige toaletter, som fantes over alt. På bekostning av hva? tenkte jeg. Det må jo ha sin pris. Refleksjon rundt dette får vente, for nå ble det grønt lys.
Det vrimla plutselig av folk midt i gata, eller rettere sagt er vel, i krysset. Gangfeltene var mere til pynt enn nytte, men greit nok for biltrafikken hadde rødt i alle retninger. Etter ganske lenge, for to og et halvt minutt er ganske lenge når du står og venter, skiftet gatelysene farge og krysset tømtes, for fotgjengere, bikkjer og barnevogner, på bare noen sekunder før «fosildyrene» fosset på igjen. Bare for å teste ut litt prøvde vi oss i alle retninger, og det funket akkurat som vi hadde sett på TV. CHR spana nå etter en viss kjent Sky Garden, hvor vi kunne bivåne krysset ovenfra, men der var det ikke tilgang i dag.
Temperaturen lå tett oppunder 30´C og vi begynte å drifte gatelangs for å finne et «vannhull». Vi var mange personer, men takket være våre gode turguider, og stengte grenser for allmenturister, bød det seg ganske raskt en mulighet på et, retrorestaurant, sted med lange utebord.
Ingen mat bare drikke, stod det å lese i servitørens spørrende øyne. Hva Chisako hadde sagt på forhånd visste vi ingen ting om, men. Oy, oy, det kom flasker, glass og pinner, eller dvs. pinnene stod der da vi kom. Vi skulle jo bare leske strupene litt, men da jeg så på Anders hadde han øya på stilker, for på nabobordet spiste de noe som så godt ut, også fikk de whisky og lemon på store mugger. Tilfeldigvis, eller kanskje ikke helt tilfeldig, lå det spisekart på bordene. Men, med sterk selvdisiplin klarte vi å begrense oss til noen småretter og nøtter. Chisako hadde forberedt oss på at vi snart ville bli servert et ganske så omfattende måltid. I ettertid kan jeg og vi si, også storslått. Ikke gedigent på noen måte men feinschmeckeri og presisjon til Olympisk gullmedalje. CHR hadde nemlig booket oss inn på en helt unik Sushi restaurant.
TACHIBANA, Restaurant med en kokk og en atmosfære som rommet alle sfærene til sammen. Tropos og Stratos og Mesos og hele verdensrommet. Restauranten var booket kun til oss, og vi bukket og tok plass. Det kan nevnes at det heller ikke var flere plasser på Tachibana og inngangsdøra ble ikke låst opp før vi skulle forlate åstedet flere timer seinere.
De unge fikk bord i eget avlukke med innsyn til matskranken hvor; Hans, OK, Tone, GI, Rune, Robin og Chisako ble plassert, mens Lise og Anders, Terjene, Bente og Hans ble sittende på gulvet, med et 30 cm. høyt bord foran seg, i de indre gemakker (kombinert personalkontor, spise og hvilerom).
Kokken, en rund trivelig kar i ca. 60 åra svingte kniven og de lekreste Sushiretter formelig vokste ut av hendene hans. Vi som satt ved serveringsskranken hadde hele den 6 meter lange glass, serve over, kjøledisken med alle råvarene foran oss. Bak disken sto kokken og produserte for åpen sene, og til vår store tilfredsstillelse. Vi så, med store øyne og munnen full av de deiligste småretter, på alt matmagikeren tryllet fram. Plutselig stod han der med ei nepe og en svær kniv. Like enkelt som jeg drar papiret av dorullen skrellet han fram bladtynne 5cm. breie transparente remser av nepa. I disse ble det rullet inn rå fisk, og en ikke hvilken som helst fisk heller, det var den giftige Fugu (Blowfish) som ble balsamert i nepeslør. Kokken viste oss sertifikatet han måtte ha for å kunne servere denne fisken. Selvfølgelig var ikke hele fisken giftig, men i deler av den som eggstokker og innvoller fantes giften Tetrodoksin. Mindre enn et milligram var nok til å drepe et menneske. Fisken i seg selv smakte ikke særlig annerledes enn all annen rå hvitfisk, veldig lite, tilbehør må til. - Det samme gjelder i større eller mindre grad for alle rene råprotein-retter (kjøtt-fisk-fugl og plante basert, som soyaprodukter oa) Ofte når jeg spiser disse Sushirettene hjemme i Norge tenker jeg: Vi som har så mye smakfull fisk som, rakfisk, peppermakrell, sylta makrell, røkelaks, gravlaks, røyka ørret, sursild med flere. Hvorfor ikke prøve disse fantastiske råvarene i en Shushi variant?
Vel, sursild til side nå var det Sushi som gjaldt, og tro meg, ikke bare Sushi. Nå begynte kokken å veive med noen gigantiske krepsdyr. Havreker var det visst nok. For meg så de ut som en hybrid av kongekrabbe og hummer. Levende må vite, ikke noe daggammelt i disken i det heletatt. Disse reke-monstrene og Fugufisken hadde kokken egenhendig, og visst nok med stort besvær, klart å få tak i til oss. Vi fikk rede på av Chisako at rekene hadde hennes bestemor, Hisako San, insistert på at vi skulle ha. De var dyre som bare f. og bestemor betalte. Tusen takk fra oss alle, Hisako San.
Smaken stod absolutt i forhold til prisen og suppa som ble kokt på skall og rester, likeså. Til ettertanke når så er sagt, er Japanere adskillig mere forsiktig med salt og krydder enn vi i Norge og mange med oss.
Vanskelig å beskrive det vi nå opplevde. Fra gastronomisk Hurricane til en inderlig og uforglemmelig stemning. Adrian dukket nysgjerrig opp i luka mellom oss på spiseskranken og de unge, og i selskapet ved det lave bordet i de indre gemakker strakte noen ut beina under bordet mens andre inntok Sitting Bull stillingen og lente deg tilbake, veivende med spisepinner i den ene handa og glass i den andre. Ottesen hadde for øvrig funnet seg en «mjølkekrakk» Stolen med armlener var ikke høyere, men han satt da på et vis ved, og ikke med halve legemet under bordet. Hadde sikkert noe med blodomløp i beina å gjøre.
All denne fantastiske maten og godt drikke tilsa jo at en måtte både bomeli bim og bomeli bom. Alt var intimt på Tachibana, så også do-fasilitetene. Selve doskåla og setet var, som alle andre plasser her, østenfor sol og vestenfor måne, high class. Automatiske lokk, underspyling og varme i setet, men trangt var det. Jeg gjorde mitt fornødne, reiste meg opp og snudde meg mot doen for å trekke ned, som jeg alltid gjør. Da fikk jeg samtidig se at skolissa mi var løs og jeg bøyde meg fram for å knyte den. Dunk, der kom jaggu dolokket og knakka til meg i bakhue. Aldri opplevd før og forhåpentligvis kommer jeg aldri til å oppleve det igjen. Men, jeg kommer nok heller aldri til å glemme det. https://m.facebook.com/100075827541330/
Alt tar slutt, og det tok også dette, mitt livs hittil mest spennende og innholdsrike restaurantbesøk. Ja det overgikk faktisk hestebiff med Svein Bakke i Brussel.
Hele besetningen/alle tre fulgte oss ut på gata, hvor det ble knipset og bukket, hvoretter vertene gikk smilende inn og låste døra for dagen.
Nå hadde det da seg slik at i min Orange koffert hadde jeg tatt med meg «Svigerfar» nr 27. Denne hadde jeg bestemt at skulle foræres Chisakos Bestemor, og hadde derfor gravert den med (Hisako San 4/10-22) Nå ville jeg at Chisako skulle gravere inn dette med japanske tegn, og hadde følgelig også med Dermel graverpenn i kofferten. Ække rart den ble tung. Fotostativ, som jeg glemte å ta med i Bryllupet, 6 hulls ladekontakt med ledning. Graver´ maskin med trafo, Joggesko, dressjakke og 4 par bukser som jeg aldri brukte. 23kg blank, og det halve hadde greid seg.
Dag 4 03.10.22
Dagen var nå kommet til at en del av reisefølget skulle til Kyoto. Kl. 07.00 var huset blåst for folk som skulle tidlig av gårde med T baner og Shinkansen (Lyntoget)
Tone, Ok og CHR hadde avtalt at vi skulle reise til Chisakos bestemor og familie oppe i fjellene, ca. 10 mil utenfor Tokyo. Bestemoren hadde for tre år siden, da bryllupet var bestemt å skulle stå, forberedt seg på å reise til Tokyo og være med på festen. Pga. Coronabestemmelser i Japan og verden for øvrig ble dette skjøvet frem i tid, og nå var hele tre år gått og Hisako San (Bestemoren) var nå blitt 94 år og for sliten til å ta, for henne, den lange reisen til Tokyo. Egentlig var hun forberedt på å ta imot hele reisefølge vårt, men det Japanske familierådet fant etter hvert ut at dette nok ville bli for mye for den aldrende damen.
Bestemor bodde i landsbyen, Kannamachi, og tanter og onkler i Ueno-Mura, noen kilometer lengere opp i dalen. Chisakos far, Seishi Miyamae, hentet oss på stasjonen i Maebashi, Chisakos hjemby. En «liten» by med 350.000 mennesker, beliggende ved Tone elva.
https://www.britannica.com/place/Maebashi Herfra var det ca. en og en halv times bilkjøring til bestemors sted, og 10 minutter videre oppover i dalen til tantene og onklene i Kannamachi/ Ueno Mura
Landskapet ble stadig mere landlig med rismarker og grønnsaks-åkere. Veiene snevra seg inn og ble mer og mer lik veiene i Høiekroken Eidsberg. Grønnkledde fjellsider reiste seg på to sider av veien og i bunnen av dalen rant Kanna elva, som hadde sitt utspring fra Lake Kanna. Langt sør mot Maebashi var denne elva demmet opp med Ueno Dam. Det var førøvrig flere slike dammer, som demmet opp andre elver oppover i dalen.
Dammene var primært etablert for å sikre ferskvannskilder til de store byene. Kun et lite kraftverk i bunnen hentet ut energien fra forbruksvannet som ble ledet videre i rør.
Kloss inntil veien, i en liten landsby, lå et langstrakt hus hvor det sto en enslig liten bambusstol på utsiden.
- Here lives my grandmother, sa Chisako, akkurat i det faren´ svingte inn til venstre og stoppet langs en husvegg. Plassen foran huset kunne vel være ca. 2 m. bred frem til den hvite stripa. Inn til venstre vil si på samme side som vi kjørte, for i Japan er det venstrekjøring, hvilket kjennes litt rart ut når du sitter på. Kjører du selv føles det ganske naturlig da rattet sitter på venstre side ut mot kjørebanen. (De fleste av oss har vel kjørt bil i England, og selv det går jo fint selv om rattet sitter til høyre på våre egne biler.)
Huset var bygget i en skråning ned mot elva som rant i bunnen av dalen. Det var bygget i to etasjer i terrenget slik at hele underetasjen lå med utsikt mot elva, som for tiden bare framstod som en stor bekk.
På andre siden av elva lå landsbyen hvor bestemors gård også lå. Dette var bare noe hundre meter fra huset hun nå bodde i. Selve gården var fraflyttet og bar preg av det på alle måter. Nå vel, vi skulle videre oppover i dalen til tantebyen Kannamachi. Vi ble her møtt av, ikke bare ei, men to tanter og to onkler. Alle smilende og bukkende med og uten munnbind. Vi ble vist inn i stort hus med enda større atmosfære. Her osa det av kjernefamilie og omsorg. Språkvanskeligheter til tross hadde vi ingen problemer med å kjenne og forstå et her var vi hjertelig velkomne. Lave bord ble anordnet på rekke med en lav sjeselong i den ene enden og ellers puter på gulvet. Nå skulle det spises og kobles familier.
Det kom en det kom flere, det kom faktisk over 30 små skåler med mat på bordet. Det var ingen ferdig sushi her, den måtte du lage den sjøl. Et blad med sjøgress, en neve ris, dernest den fisken du måtte føle for og til slutt en dæsj med soyasaus. Wasabi så jeg ikke her men noen som var minst like heftig var noen spesialkrydrede bønnespirer, de gjorde susen. Rull sammen og spis, også var det skålinga da, KAMPAI. Om du bare hadde nippa til glasset ble det umiddelbart fylt til randen. Jeg kjempa med Tofu og spisepinner, mens nudlene som vi lempa over i suppa håndterte jeg forholdsvis greit. Onkel politiker prøvde å lære meg «pinneleken» God ble jeg ikke men øvelse gjør mester, tenkte jeg, der nudlene rista av seg det meste av suppa før de måtte gi tapt for vakuumet i munnhula.
Det ble en uforglemmelig aften, du følte liksom at du hørte til, selv om du ikke forsto det minste av hva de sa. CHR oversatte som best de kunne begge to, men praten gikk fort og spørsmålene ble mange, så det var ikke så lett å følge med for noen av oss, men du verden.
Hisako San fikk det graverte skojernet og tanta fikk glass-isbjørn av Grethe og Ole. Den havna for øvrig rett i det vesle familiealteret, som alle Japanere har i sitt hus.
Tiden går fort i godt selskap og tante hadde lagt ut to madrasser med sengetøy på rom i annen etasje. Der la vi oss og der sov vi hele natta til hanen gol, eller var det kan hende noe annet som vekka oss, men opp stod vi til dekket frokostbord. Chisako kjente oss og visste at frokost ikke var det største måltidet til oss nordmenn. Hun hadde følgelig bedt om en enkel variant, og nå kom det vel ikke mere enn 15 småskåler med diverse, på bordet. Bestemor var ikke med på frokosten. Hun var hjemme hos seg selv og vi skulle besøke henne senere på dagen.
Dag 5. 04.10.22
Heldige vi, onkel Heikichi og far Seishi tok oss med på biltur opp i fjellene i Ueno Kanto regionen. Der fikk vi oppleve Sky Bridge. Ei hengebro, kun for gående, over et dalføre fra ingen ting til ikke noe. Inntrykket og følelsen var allikevel overveldende der du, midt på brua, skuet utover dalen og det mektige fjellandskapet. Vi befant oss nå i et turist/friluftsområde og det var interessant å se etablering av Glampingplasser, BMX løyper, turstier og flere andre, for oss nordboere, kjente elementer. Japan Reiserapporter: Ueno-mura Sky Bridge og Fall Colors (japan-guide.com)
Etter denne sightseeingen kjørte vi ned til familiegården som lå like ovenfor bestemors hus.
Her lå som tidligere nevnt en hel landsby av småbruk. Nedlagte og i drift. De som var i drift så ganske velholdte ut, men ingen hadde i nærheten av standard som et vanlig gårdsbruk i Norge. De nedlagte og fraflyttede var falleferdige, og fortalte vel egentlig historien om en svunnen tid. Her var «glasuren» som forgyllet landsbyen og bysamfunnet fraværende, men folkene var like blide og om mulig enda mere forekommende her enn inne i storbyen. - Se her! tror jeg det var hun ropte. En eldre dame la merke til at vi hadde stoppet opp og så på henne. Vi var da på spasertur ned fra familiegården til bestemors hus. Damen gikk rundt i en liten blomsteråker på utsiden av huset sitt og plukket og spiste kronblader. Hun kom bort til gjerdet, strakk hånden igjennom nettingen og bød oss på blomsterbladene. Hun pekte inn i munnen og signaliserte klart at det var bare å spise. Selvfølgelig var det det, tenkte jeg, og stappa munnen full av de gule bladene. Nja, smakte vel ikke så mye, men svella desto mere, opp til en slimete masse som jeg avleverte i veikanten litt nedenfor, så hun ikke så det. Jeg prøvde i hvert fall. Vel nede hos bestemor ble vi mottatt, som alltid og overalt ellers i Japan, med smil og bukk. Vi ble plassert rundt et lavt bord hvor vi hadde en hyggelig passiar med alle rundt bordet. Hisako San lo hjertelig hele tiden, ettersom hun via CHR fikk svar på noen av sine mange spørsmål. Hun kikka på Tone og pekte på Robin. Jeg følte meg litt som Skipshunden Skruff i Araberland. – En gate opp og en gate ned, bobeli boff. Skjønte ikke det spøtt av hva hun sa, men forsto allikevel at hun mente Robin lignet på sin mor, høy og slank med like ansiktstrekk. Jeg så ned og klappa meg på magen, og da lo hun godt igjen.
Samtidig som at hun strålte av glede over det som var nær forestående, bryllupet, kunne jeg innimellom smilene og de glade øynene, ane vemodet. Hun var ikke redd for å dø, det ga hun klart uttrykk for, det var nok heller tanken på hva hun selv hadde opplevd og hva kommende generasjoner ville komme til å oppleve, som skjulte seg bak de dype øynene. Ja, for når hun ikke pratet og lo fulgte hun konsentrert med på alt som ble sagt. Du kunne tydelig merke at hele hennes familie var preget av denne damens, utrolige gode vesen.
- Det er her du har det ifra Chisako, tenkte jeg. Før vi forlot bordet la jeg merke til at konvolutter, diskret skiftet eier mellom Bestemor og Chisako. Senere fikk jeg rede på at det var her hun overrakte pengene for Sjøkrepsen som vi hadde spist.
Oppbruddets time var kommet og vi bukket ærbødig og takket for maten og det fantastiske oppholdet vi hadde hatt. Jeg kjente nakkehårene reise seg da den krokete damen for siste gang snudde ryggen til oss, og løftet kjeppen til farvel. Kommer jeg noen gang til å treffe henne igjen, var tanken som presset fram en klump i halsen da jeg satt meg inn i bilen.
Nå gikk ferden tilbake til Maebashi, og Chisakos barndomshjem.
Nok en gang ble vi tatt imot av en overstrømmende blid dame. Denne gangen var det Chisakos mor, Toshiko.
Foreldrene hadde en enebolig, med hage og blåbærbusker, i et helt vanlig boligstrøk. Kunne minne om Trippestadlia i Askim, om en´ bare ikke løftet blikket mer enn 10´ fra horisontalen. Når det er sagt, var det ikke mange skyskrapere i Maebashi, foruten om kommunehuset. Det skulle vi for øvrig få stifte bekjentskap med senere.
Hva er definisjonen på en sedvane? Jeg spør fordi at det nå umiddelbart etter vår inntreden i det Japanske hjem, ble dekket opp, denne gang ved kjøkkenbordet, med for oss vanlig høyde og vanlige stoler.
Til å begynne med en forholdsvis enkel oppdekning, men plutselig stod det en liten kar der og så på oss med store øyne. Riktig nok klemte han seg inntil mammas trygge ben, men likevel kjempenysgjerrig med vid åpne øynene. Søster til Chisako, Natski med sønnen Akito var kommet, og hun hadde med seg bløtkake med marsipanlokk hvor det sto skrevet:
Gaver ble utvekslet og Akito fikk på seg Monsen skjorte med Norske flagget på ene skuldra og Sameflagget på den andre. Var nok litt varm syntes Akito der han poserte i den nye skjorta. Chisakos far, Seishi, smiler fornøyd med Leatherman, som takk for utmerket transport til Bestemor.
Timene liksom bare forsvant i et hav av nye mennesker og inntrykk. Familien Miyamae hadde bestemt at de ville invitere oss ut på middag, og det var bestilt bord på byens fineste restaurant Kuromatsu. i 31. etasje på det tidligere nevnte kommunehuset skulle den inntas. Seishi kjørte inn på gateplan, hvor bilen ble slukt inn i et parkeringsanlegg, mens vi tok, gudskjelov, personheisen opp.
Det lå et tynt dis-slør i lufta og skumringen hadde sneket seg på. Der oppe, nesten 200 meter over bakken, fremsto lyset fra bilene som små sankthans ormer. Langt i det fjerne kunne man så vidt ane de mørke konturene av fjellene i bakgrunnen. Tone Gawa (Tone elva) som delte byen i to, buktet seg gjennom gatebildet langt der nede. Det var rett så behagelig å vandre rundt her oppe, i kommunehuset, uten annet mål og mening enn å la inntrykk og godfølelsen få sige inn.
Se det, der var bordet dekket og vi tok plass.
Effektivitet gjennomsyrer land, system og folk, servitørene her intet unntak. De var på plass før stolsetet hadde rukket å bli varmt. Ja, for her satt vi også på stoler. Faktisk så gjorde vi for det meste det. Der vi satt på gulvet med lave bord var vel, ved nærmere ettertanke, der de ønsket å fremheve den japanske kulturen, også hjemme hos folk da, om du var så heldig som Tone og meg, å få oppleve det.
Slik det så ut på menyen var nok dette en restaurant med fokus på kjøttretter, og jeg bestilte noe som jeg syntes så ut som en medley av det meste, og det fikk jeg også. Det kom på bordet ei kasse som minnet meg om det vesle syskrinet søstera mi hadde som liten. Her var det «Sesam, Sesam lukk deg opp» og i flere etasjer dukket det opp de deiligste små anretninger av grillet og fritert, marinert og kokt. Salater og pickles ble servet sedvanlige små skåler og bordene fyltes opp, den Sake´n var klar. Nok en gang viste den Japanske cuisine seg fra sitt ypperste.
