Tur og tanker på Lårdalstigen

Så ble det en tur til Lårdal/Telemark, med to døgn på Skafså.
Har maleri, fra Prestegården i Lårdal, hengende på kontoret mitt. Der var min salige mor av flere grunner plassert under krigen. 1944/45.
Har besøkt Prestegården og den vakre bygda et par ganger tidligere, men ble nå også nysgjerrig på denne Lårdalstigen. Tursti fra Eidsborg til Lårdal.
Tok veien om Kongsberg til Seljord og da jeg nærmet meg Brunkeberg fant jeg ut at et sted å overnatte hadde vært lurt. Google og overnatting Lårdal, ga meg, tjlie@online.no. Lie Hytteutleie Skafsåveien 1393. 3882 Åmdalsverk.
- Joda, hit skal du bare komme, svarer en hyggelig stemme i telefonen. Ta til venstre ved Brunkeberg så får du en fin tur til Kviteseid og Vrådal og videre langs Vråvann til oss. Vi ligger en snau halvtime fra Eidsborg hvor Lårdalstigen starter. Jeg skal legge i ovnen, så hytta er god og varm til du kommer.
Jeg kom og ble vel tatt imot av Liv og Tore Jostein, også var det ei trivelig dame til der. Torill, søskenbarnet til Tore.
- Du sier Tore, Torill her er fra Lårdal, og om du ikke har ordna deg med skyss tilbake fra Lårdal til Eidsborg, utgangspunktet for «Stigen» så kan du sikkert haike med Torill tilbake hit. Du skal jo hit i morra ettermiddag uansett.
Gjestfrihet og service skorta det ikke på her, og når jeg da kom med historien om min salige mor, Ruth /Tertitt, så ble praten lang.
Min´ tur på Lårdalstigen: Her er det fint dere. Vilt, vakkert og rått, har jeg beskrevet det som. Trolske bratte gjel ut mot Bandak sluker blikket og setter fantasien i sving.
Slakt og vennlig peker pila ut retningen mot Lårdal. 14km. står det.
Jaha, tenker jeg, som en tur hjemmefra over Torkildsrud til Narvesenkiosken i Askim, for en V75, og hjem igjen. Detta blir lett match.
Til å begynne med var det ikke tungt heller, men det tok ikke mer enn vel en kilometer før termostaten begynte å åpne.
Det er dårlig med bekker og elver hadde Tore og Torill informert meg om, så ha med deg godt med drikke.
1 liter Skyr og 1,5 liter vann var med i sekken, sammen med 2 bananer og ei pakke Bixit, fire blingser og ekstra genser samt ull under. Hadde for øvrig ikke bruk for noe ekstra tøy, det ble mere enn varmt nok.
Aleine er du aldri men ensom kan du bli, jeg tenker på et av diktene mine, http://www.diktoggodt.com/437736901 der jeg observerer et viltkamera som spoter meg. Jeg tenker umiddelbart på personvern og det der men slår fort tanken fra meg, og penser over på sikkert. Sikkert bra å vite hvem som måtte befinne seg på «Stigen» om noen ikke skulle komme seg over.
For øvrig så formoder jeg at det var vilt den sto der for å observere og ikke folk?
Det går fort over fra flat vei til skau og ur. Første stiskille med skilt, Urdalen dukker opp.
Undertegnede var «førstereis» vandrer på Stigen, og ikke veldig godt trent, så jeg avstod fra avstikker og fortsatte videre, nå lenger ut på brottet. Der fikk jeg det første utsynet over Bandakfjorden, med trappeskau og bratte fjellsider opp mot Lauvikfjell (trur jeg) mot sør, på andre sida.
Trappeskau kaller jeg det fordi det fra der hvor jeg nå stod minna om gedigne trappetrinn, som sikkert Risen hadde brukt.
Jeg ble stående å memorere over da læreren dro ned det svære rullegardinkartet foran tavla og pekte på Telemarkskanalen og Bandak.
- Disse sjøene og kanalene skal dere lære dere til neste geografitime, da blir det prøve.
Jeg lærte det ikke da og kan det ikke utenat nå heller, men det hjelper. Med en tur, vannveien på kanalen til sommeren, som jeg har planlagt, tenker jeg det sitter.
Kilometerne går ikke fort nå, og det skal de jo ikke heller.
Hensikten med slike turer for meg er å suge inntrykk og kna dem sammen med livet i fortid, nåtid og framtid. Jeg ser på skauen rundt meg. Forståelig nok, ingen synlig skogsdrift her de siste hundre år.
Granskjegg og måsa, myr og sopp tar tak i tankene: http://www.diktoggodt.com/441945602

Opp, opp. Grana blir nå mere smalskuldra og terrenget får et snev av høyfjell. Bra tenker jeg, som ikke har studert kotene på kartet, og skritter med oppover på god «rotsti», nesten like god som trappetrinn, av skjerpaer, til Trolltunga.
Røtter som eter over stien, som sener på henda til en hundreåring. Tørre og slitte etter et langt liv, men fremdeles i live.
Joda, det flater ut litt og utrent vandrer får igjen pusten ved 10 km. merket. Et raskt blikk på klokka og jeg kan konstatere en gangfart på ca 2,5 km per time. Detta går jo fint, selv med små avstikkere ligger jeg an til 5 ½ time. Jeg avslører like godt her og nå: Slik ble det ikke, selv om stien stort sett var utrolig godt merka. Hver gang jeg løfta blikket så jeg et rødmerke. Den heroiske historien om etableringen av Lårdalstigen har jeg lest på nett, og tusen takk til dere.
Oy, et øye, et høl, et gjel og et skrev. Møyskrivet står det på ei trefjøl, som det for øvrig er mange av.
Noen har lagt ned et godt stykke arbeid i å utforme og ikke minst utplassere alle fjølene med stedsnavn.
Jeg bøyer meg først ned for å få bedre sikt gjennom hølet, men det holder ikke, jeg må ned på kne og så på magan inn i hølet. Noen ganger må du ned på kne for å se: http://www.diktoggodt.com/443225015
Møyen som etter sagnet skal ha hoppa over gjelet på utsida her var nok ikke av vår verden, men det´ er disse stupbratte fjellsidene.
Digresjon
Magasug har dem flere steder i Telemark og et av dem ligger i Bø, hvor jeg i voksen alder klarte å få inn flere liter «klyster» og med museskritt måtte ta meg minst 200 meter, til latter og applaus, mot toalettet.
Det gikk bra, og det gjorde det her au.
Jeg nevnte tidligere at det flata ut, men den «gleden» varte ikke lenge. At Telemark er kupert merker en jo når en kjører bil, men da er det gass, gir og brems som gjelder, her er det muskler, balanse og pust.
Balanse, som en tømmerfløter på stokker, over myrer bekker og blauthøl, og linedanser på egger og trange stier. Muskler og pust i bratter så steile at du kan stå oppreist å ta i bakken foran deg, og for ikke å snakke om utfor. Noen ganger litt spennende, men mest overveldende og slitsomt, men verd hver eneste kilowatt time, avgitt effekt.
Jeg begynte å kjenne det på innsida låra nå. Først små bevringer, så skikkelige kramper.
Men i hælvete, tenkte jeg. Jeg tar jo 100 djupe knebøy hver eneste dag, så detta må jeg vel tåle.
Jern og knebøy kan aldri måle seg med naturen. Du vrikker, vrir og beveger kroppen på en helt annen måte ute i lendet.
Trudde nok jeg visste en del om det fra diverse strabasiøse jaktturer, men jeg hadde glemt at det var 25 år sida. Fælt som tida går.
Først skjønte jeg ikke riktig hva det var, men så gikk det opp for meg at det var «Broen over Kwai» som spilte nede i lomma. Ringetonen på telefonen min.
Nei, den tar jeg ikke tenkte jeg først, men så kom jeg til å tenke på den gangen da kone Tone plutselig fikk kontakt med meg på en fjelltopp langt innpå Lonfjellet i nord Trøndelag.
- Det blir verdenskrig hørte jeg ho fortvila rope i andre enden.
Datoen var 11.09.2001 og vi jegere hadde ikke hatt telefonkontakt på flere dager.

Ringemelodien til krigsfilmen Broen over Kwai og assosiasjonen til Nine Eleven ga et støkk i magen. Bakgrunnen for at jeg var akkurat her, hadde jo også en link mot krig. Min mors opphold i Lårdal.
Jeg ble stående lent inntil en furulegg og fundere på hvorfor min mor ble plassert på prestegården i Lårdal.
Hennes far, min kjære morfar, ble arrestert på radiostasjonen på Flekkerøya i Kristiansand i 1942, da han som ansatt i kringkastingen hadde vakt der, og han ble fengslet på Grini. Hennes bror, Morbror Bjarne Aagard Strøm, som var aktiv i motstandsbevegelsen, Eichingergruppen https://www.arkivet.no/1515/eichinger-gruppens-fall ) ble tatt 1942 og sendt til "Fallskjermen" ( Dødscellen på Grini ) han ble senere benådet og sendt til tukthus i Hamburg. Kom hjem med hvite busser via Sverige i 1945.
Jeg mere aner enn vet, at familien enten var redd for at hun skulle bli tatt og brukt som pressmiddel, eller at hun rett og slett fikk det bedere på prestegården enn å bo med sin mor i byen. (Kristiansand) Der «spilte» plutselig telefonen igjen.
- Hei, det er Hallerud fra Oso fabrikken i Hokksund som ringer, svarte det i andre enden.
Halleluja, tenkte jeg, og alle tanker om krig og mor mi var som blås utover Bandak fjorden.
Jeg hadde for noen uker siden, per mail, forespurt om en befaring på fabrikken som var «jordmor» til min berederkunst. (Undertegnede lager ting av gamle varmtvannsberedere) www.redesignart.no Takket være 4G på Stigen ble ekskursjonen avtalt ved Kapteinsgjelet.

Kapteinsgjelet er et gjel som går helt nedenfra fjorden og opp til hylla hvor jeg sto. Det var skikkelig sugende, og det er på sånne plasser at en lett blir dumdristig. Skal gjerne se og fotografere lengst mulig ut over henget, og jeg fant meg et «håndtak». Ei grein å holde i med ene handa, og fotograferte med den andre. Jeg lente meg fram, og fram litt til, da hørte/ kjente jeg plutselig kone Tone inni meg.
- Gi deg nå da, du har ikke bare deg sjøl å tenke på! Jeg knipsa et bilde og trakk meg forsiktig tilbake. Et lite glipp og det er gjort.
- Takk skal du ha jenta mi.
Mang en vågal turist har det glipt for.
Om kapteinen som ble dømt for brottsverk fikk gjort opp for seg og kom opp gjelet, vites intet, men jeg får vel lage en rustfri kaptein til Lårdalstigen så får vi se om den kommer seg opp.
GoPro er noe fine greier for «gamle» folk der hukommelseskurven er like bratt nedover som selveste Kapteinsgjelet.
Da kan jeg høre vinden og fuglekvitter, bekker og ælver i reprise, og ikke minst min egen pust, og det skal en jo væra glad for. Pust betyr liv og liv kjenner du at du har mye av når du går Lårdalstigen.
Nytt sti-kryss med skilt dukker opp: Lårdal, Dalen og Støylsdalen.
Torill som jeg tidligere har nevnt, sa kvelden i forveien noe om at det gikk an å avbryte her og gå ut til Støylsdalen. Ho nevnte også at den tyngste delen av turen gjensto herfra og ut.
- Farken heller, den som gir seg er en dritt, den som snur i tide er visst klok. Jeg var «drittklok» og fortsatte.
Gløstøylsnuten 848 moh Neste. Været er aldeles perfekt gåvær. Passe kjølig, passe vind og lunt og godt i le. Terrenget ble etter hvert bratt, brattere, brattest, og nå bar det nedover i nesten fritt fall. Det hadde stigruppa også innsett og endog til satt inn en ekte stige. Jeg tok ikke den da jeg følte at det var å jukse litt, så jeg akte jeg meg heller nedover vekselvis på magan og rompa alt etter hva som kjentes best ut der og da.
Etter disse strabasene ble det rast med Skyr og Bixit, bananene var allerede fortært.
En titt på mobilen, og tiden delt på avstand viste at jeg nå var nede i 2 km. per time, så her kunne jeg ikke bli sittende.
Jeg kom inn i et slakere parti nå der falk og ekorn ble observert, og lår og legger var hvilt ut så mye som det lot seg gjøre på ti minutters lettere gange, men så var det slutt au.
Begynte nå å kjenne skikkelig savnet av stavene som hang igjen i garasjen hjemme, og blikket sveipa rundt i terrenget etter et emne til en knortekjepp.
Der, der oppe i skakka til venstre så jeg et Orekjerr og sikta meg inn. Av med sekken og fant fram den snertne sammenleggbare feltsaga som jeg alltid har med. Knortekjepp sa mannen, og knortekjepp blei det, men ikke uten dramatikk.
Saga var skarp og god den og det var ikke mange draga atter og fram som skulle til før raja rauk av, men akkurat i det ho delte seg blei det et lite rykk. Refleksen i kroppen gjorde at jeg tok et steg tilbake for å gjenvinne balansen, men der var det en stein, og en til. Det endte til slutt opp med at gubben, saga og knortekjeppen for overende, rett på rygg. Stein var det nok av i terrenget, men litt flaks skal man ha.
Flaks at ikke hue traff en stein, uflaks at lår legg og venstre biceps gjorde det.
Jeg ble liggende i flere minutter bare å glane opp tomme lufta før jeg prøvde å setta bein under meg igjen. Litt halt, med skrubbsår og blåmerker, men ellers i fin form, og nå med kjepp gikk turen videre.

Stien krøyp sammen nå til bare å være ei tredve centimeter brei hylle i ei, minst 60´ helling, gjennom steinur og jordbakke.
Nok en gang hadde løypekomiteen vært sitt ansvar bevist, og holdetau i flere hundre meters lengde var strekt ut mellom buskene i skakka.
På turen så langt hadde jeg passert flere vippesteiner og storsteiner som isen hadde lagt igjen.
Noen av dem riktig skumle, og jeg kunne ikke la være å tenke på han som på en helt ufarlig tur i kjent terreng i Trømborgfjella hjemme i Eidsberg, ble funnet under en stein som hadde rast ned.
Jeg ble stående lenge å bare glo på en av disse storsteinene mens tankene vandre rundt livets tilfeldigheter.
Flaks og uflaks, kløkt og dumskap.
Sekunder, minutter, en dag et liv.
Noen Olav Ormestøyls omveg, som det stod skilta til, blei det ikke. Nå begynte jeg å se fram til Lårdals Bedehus, for det var der stien kom fram i bygda, men fordundre meg. WC sto det på et tre, og jaggu var det ikke ei åpen hytte der da gitt.
Jeg tok meg inn i Heddebu og slang meg rett ned på senga. Med støvlebeina godt på utsida sengeenden, må vite.
Akkurat der, og akkurat da, følte jeg meg som Jeppe på bjerget, i baronens seng. Men, hvor lenge var Jeppe der?
Det blei å roe ned et kvarters tid før jeg skreiv i hytteboka og bega meg videre.
Ordet bratt har jeg nevnt så mange ganger nå at det kan ikke bli brattere, men det blei det.
Så inn i hælvete bratt, og nå bar det rett utfor med skogsjord og lau. Takk skjebne for at det var noenlunde tørt i bakken, men hellingsgraden, som også her, nærmet seg fritt fall gjorde sitt til at vann og fuktighet blei raskt drenert vekk.
Ned, ned og atter ned, og det var jo egentlig ikke så rart, for bedehuset dit jeg skulle lå jo nede i Lårdalen.
Jeg hadde for øvrig glemt hva Torill hadde fortalt:
Du skal langt ned før du skal opp igjen, for så til slutt å gå ned ti Ebeneser.

Ebeneser, Ebenezar Hunt tenkte jeg. Skipper og ektemann til Anna Lovinda, i visa til Erik Bye.
Den skuta gikk ned i 1872, jeg går ned til, Ebeneser i 2019.
Beklager digresjonen, men som tidligere sjømann i 12 år dukka det bare et bilde for netthinna.
Hva nå? for første gang på turen ble jeg i villrede om hvor stien gikk og hvilken vei jeg skulle ta.
Holtestøylen sto det på et skilt. Ei buske som lå tvert over stien var kappa med sag på tosider og stien gikk tydelig rett fram, men ikke rødmerka nå, men med rødhvite plastband.
Riktig nok pekte ei pil med mann og ryggsekk mot venstre, men om det var til Holtestøylen, Lårdal eller begge deler var ikke godt å si.
Jeg gikk rett fram noen hundre meter, til jeg kom til ei grunnmursrøys. Her var heller ingen rødmerker å se, bare plastbånd, så jeg tok meg tilbake til skiltet med Holte og ble stående å virre litt med blikket.
Jo, fordundre meg, der ned i terrenget 50 meter foran meg, til venstre for stien jeg kom på, så jeg noe rødt, men ikke nok med det.
- Hello, sa det plutselig bak meg.
- Hei svarte jeg. Så du er på tur du også.
- I am sorry, I don t´ understand, svarte den spe jenta som sto der, og som også så ut til å være i tvil om veien.
- I am from Germany and my name is Louise Shulzer, tror jeg det var hun sa.
Jeg presenterte meg og dialogen var i gang.
Men, hva gjør jeg nå tenkte jeg.
Jo, Jeg hadde ikke brukt noen hjelpemidler så langt, så da kunne jeg vel ringe en venn, og jeg ringte Torill, samtidig som jeg sendte bilde av skiltet med Holtestøylen.
Nok en gang, 4G dekning hele veien.
Amatør på tur tenkte jeg der jeg sto med telefon i handa, og nå plutselig var blitt lagfører.
Vi ble enige om bare å følge rødmerkene og glemme plastbåndene, og vipps så var vi ved Holtestøylen.
Vipps, ikke fordi det var så lett, men fordi min nye turvenn var både nysgjerrig og lettsnakka, og praten gikk ledig til vi plutselig stod på «Prekestolen» over Lårdal. Et fantastisk utsiktspunkt flere hundre meter over bygda.
Herfra og ned til bedehuset var det også bort imot fritt fall i perioder. Men, med Louise rett bak meg, som prata og fortalte villig vekk at hun bodde og arbeidet på en gård i Dalen, med økologisk drift, og at hun skulle bo der ett år før hun fortsatte sine studier i Tyskland, gikk tiden fort og strabasene ble ikke så merkbare. Hun spurte og grov og jeg forklarte og sang.
Vel, jeg overdreiv ikke synginga, men det ble et par omdiktede strofer fra, Love is all around: I feel it in my shoulders, feel it in my toes.
Ho lurte sikkert på hva for en gammal raring ho hadde foran seg, men samtidig så spurt ho om jeg var glad i å synge, og det kunne jeg jo bare bekrefte at jeg var.
Som nevnt var Louise ei nysgjerrig jente, og ho lurte på hva slags sanger jeg likte. Da jeg fortalte at en svenske ved navn Evert Taube var en av min favoritter, stilte hun meg umiddelbart et spesielt spørsmål.
- But do you like Swedes.
- Why do you ask, svarte jeg og la til. Swedes are very nice people, they are just a little bit different from us.
- Interesting, I ve always heard that you Norwegian don’t like them.
- Nonsense, and just forget that perception, svarte jeg med glimt i øyet. Visste jo godt med meg selv at mange var av samme oppfatning. Vi Indre Østfoldinger som er oppvokst nesten på svenskegrensa og har levd med svensker og svensk kultur innpå oss hele livet trives godt i selskap med vårt nabofolk, og det gjør brorparten av alle andre nordmenn også.
Ved Ebeneser stod Torill, og sammen med henne en høyreist kar.
Torill hadde da ordnet med at vi kunne få lift tilbake med hennes turkamerater for dagen. De hadde gått en annen tur og blitt enige om at den snille mannen, Hans Olav Kilen skulle ta oss med tilbake til Eidsborg hvor vi begge hadde parkert.
Jeg kom meg vel tilbake til hytta på Lie Gård, og avslutta den begivenhetsrike dagen med to pils og Komlemiddag fra vår alles nye mor, Fru Fjordland.
Turen og oppholdet ble avsluttet dagen etter med kaffe og lang godprat i godsofaen hos utleier Tore.
Tusen takk for nytt bekjentskap og mye ny viten om bygda, kraft og luft.

Hilsen sliten og fornøyd turgåer.
Ole Kristian Strøm – Syversen
Eidsberg 27.09.2019

Så interessant å lese om turen din,som du skildra såååå godt 😅Og takk for hyggeleg omtale😊
Det var veldig kjekt å helse på deg Ole Kristian 🤗

Tusen takk Ole Kristian for en super velskrevet Tur og Tanker om Telemark, Låtdalsstigen og Lie Gjestegaard!
Velkommen til oss en annen gang!
Beste helsing frå Liv og Tore Jostein