Hvordan blir det etterpå ?

Buddhalfossen henger, som ei snudd Basilika Sagrada, med sine istapper ned mot ørretpølen´ i bunnen av fossen. Februarsola får ikke «tårnene» til å svette så mye som en dråpe, de bare bygger på seg av det vesle som pipler ut av Nirva, elva som kommer fra Nir vanna innpå fjellet.

Den strenge vinteren har gjort at vanna er nesten bånnklakna, og elva, som for øvrig også deres datter er oppkalt etter, sildrer så vidt under is og snødekte skar, ned mot fossen.
Tore får nesten kink i nakken der han står nede ved pøle n´ og lar blikket danse rundt tårnene på sin is basilika. Ja, for den er jo deres, den henger jo der på deres eiendom. Eiendom? Han blir plutselig litt betenkt over denne eiendomstanken. Han tok av seg de hjemmestrikka vottene, som Mahgda hadde tova. De var like gode å sitte på som å ha på. Han la dem på krakken, inntil furua som strakte seg opp mot fossen.
Tore hadde mange ganger forundret seg over sin egen skapetrang. Evnen til å kunne slippe taket og bare å la det stå til, hadde han ikke i seg. Han hadde prøvd det noen ganger, men det ble til noe´ da også. Nå satt han der og beundret denne omvendte is-katedralen og visste at om bare noen dager ville den bli til noe helt annet. Den samme tanken hadde han også om verden omkring seg etter at pandemien på en eller annen måte hadde brent ut.

Det går nok bra, pleide hans livsledsager Magdha alltid å si når ho så vaskebrettet i panna på mannen sin. Denne gangen var han ikke sikker på at det kom til å gjøre det. Alt kan ikke kjøpes for penger, ei heller kan de brukes som vaksine, tenkte Tore. Om oljefondet er på aldri så mange tusenvis av milliarder hjelper det ikke når det ikke er flere doser å kjøpe. Kjøpe, kjøpe – penger, penger, det kan jo være slik at om du bare har penger så skal det gå foran alt og alle. Nok en gang, nei forresten som alltid, griper tingene i hverandre. Vaksinerer vi ikke de mange blir det lite igjen til de få
Tjui- Tjui, fordundre meg der hørte han det. TB, Tore Bak kommer inn for landing. Den fordømte tankeleseren. Nå har han sikkert plukka opp den siste tankerekka mi om vaksinering av de mange.
- Hei du tenkeren, hva mente du med akkurat det du klekka ut i hjernebarken din, sier TB
- Hva mener du? Sier Tore, å stiller seg helt uforstående til spørsmålet, som han visste ville komme.
- Ikke gjør deg dum nå, du veit godt hva jeg sikter til: Vaksinerer vi ikke de mange blir det lite igjen til de få
- Å, det ja, svarer Tore. Jo, tanken bak det at vi få´ har det så «bra» i vår overflod fordi de mange har så lite.
- Det der skjønte jeg ikke noe av, det må du forklare mer inngående.
- Hvor langt tilbake skal jeg gå, sier Tore
- Så langt du må for at jeg skal kunne forstå det, svarer TB.
- Da få vi begynne med slavene.
- Slaver! Roper TB, vi har da vel ingen slaver her.
- Nei ikke vi, svarer Tore, men de før oss hadde slaver, og forresten ikke så lenge før oss heller. Kan godt hende din tipp-tipp oldefar var slavehandler, for det holdt på til langt opp på 1800 tallet. Du har vel hørt om slaveskipet Fredensborg, som ligger på bunnen utenfor Arendal?
- Nå få du jaggu gi deg, bestefar min var da for faen´ ingen slavehandler. Han, han, var den generasjonen som bygget opp landet vårt etter krigen, såpass har vel du fått med deg du også?
- Rolig nå, sier Tore. Det var du som ba meg utdype nærmere, og det er akkurat det jeg gjør.

Europa har bygget opp sin velstand av sine kolonier verden over. For å få til det hentet de millioner av mennesker fra Afrika og kalte dem slaver. For øvrig et ord som skriver seg fra Romertida, da romerne hadde erobret Slaverne, og brukte dem til nettopp det.
- Gi deg nå sier TB. Jeg gidder ikke sitte her å høre på babbel om slaver og romertida.
- Næmen det var da morsomt å høre, du bruker jo utrykk tilbake fra syndefloden sjøl. Babbel skriver seg fra Babels tårn, der Vår herre forvirra menneskenes språk så ingen forsto hverandre.
- Da har han jaggu forvirra deg au! roper TB. Fortell meg nå hva det egentlig var du satt tenkte på.
- Jo, Jeg tenkte egentlig, som du sier, på om det er lurt å øse ut av oljefondet på den måten regjeringa gjør i dag.
- Skulle de ikke bruke av de penga nå for at vi skal komme oss noenlunde helskinna gjennom detta Korona greiene, ja da veit ikke jeg, svarer TB indignert.
Tore blir sittende uten å svare, for han har ikke noe godt svar. Ha bruker heller litt tid på å bygge opp ei spørsmålrekke, som han parerer med.
- Tror du at alt blir som før, når og om pandemien legger seg? Nye mutanter popper opp rundt hele kloden. Tror du at folk vil reise verden rundt uten hemninger, når og om?
Har vi da bruk for alle: Flyene – Hotellene – Cruisebåtene – Bilene – Restaurantene osv.? Når og om.
- Er du helt korka blitt, eller har du kanskje fått Korona depresjon? Du sier når og om, som om det er en sjanse for at detta aldri kommer til å gå over.
- Klart det går over, vi er jo nå i ferd med å vaksinere bort hele dritten, barer vent å se. Det kommer til å bli oppgangstider du aldri har sett maken til.
- Så det mener du, sier Tore og ser spørrende på TB. For det første mener du at vi ikke har lært noen ting av det som vi har vært, og fremdeles er, igjennom? Ser du ikke at disse virusene er akkurat som kjeltringer? De finner hele tida nye veier. Det du mener, tenker og tror er at, om og når dette er over vil alt ekspandere i samme tempo som før.
- Ekspandere meg her og ekspandere meg der veit vel ikke jeg, men hvorfor skulle det ikke det? vi hadde det jo veldig fint før viruset.
- Det er nettopp der det ligger, svarer Tore. Vi hadde det ikke bare veldig fint, vi hadde og har det fremdeles langt over evne. Flesteparten av oss lever på lånte midler og alle lever vi på lånt miljøkapital, og vi må tilbakebetale alt sammen. Hadde det ikke nå vært fint om vi roa ned og prøvde å få regnskapet i balanse?
Tore ser seg til siden for å få øyekontakt med TB. Men, som alltid når han blir svar skyldig forsvinner han, vekk som ei sviske.
Sola er fremdeles bare en snarvisitt innom Buddhalfoss nå tidlig i februar, og Tore kjenner at kulda tar tak gjennom vottene. Likevel blir han sittende, og lar på en måte tankene få jobbe seg ferdig. Det siste som slår ham før et av tårnene på «Basilika Sagrada» plutselig løsner, som en gigantisk is-torpedo og suser ned i pøle n´, er: Hva med alle de bedrifter og foretak som har fått «førstehjelp» underveis, og som det viser seg at det ikke er behov for etterpå. Spørsmålene bare baller på seg mere og mere flere og flere og han er glad for at is torpedoen bryter han ut av transen.
Han konkluderer med at: Vi er alle barn av vår tid, og tiden produkt av vårt liv. Nå vil han hjem til Magdha. Kroe seg i armkroken hennes og leve sitt' liv.