I Flokk

Ei´ gås gir tegn om vår, Nils Holgersson så også det?
Graset var grønt der nede, men der var også alle farene.
Gåsemor Akkar med Nils på sin rygg ventet på alle de andre.
Først når de´ landet var hun trygg, da kunne flokken sammen vagge.
Ansvaret flyr med flokken, da er det de og oss, ikke meg.
Jeg gjør bare som alle de andre. Vagger i vei.

Nils var så liten, kunne knapt vagge, og han tenkte ikke som dem.
Han var blitt til en liten nisse som kunne se, tilbake i tid, og frem.
Nå var han trygg på gåserygg, i plog de fløy mot nord.
Så høyt fløy de at Nils kunne se, det halve av den ganske jord.

Over Akkars lange nakke, skuet han ned og fikk se.
Mange store flokker, det var dyr og det var menneskene.
De gikk, de seilte, fløy og kjørte, alle i kø og flokk.
Nå satt han der selv på Akkars rygg, i en gåseflokk på vei mot nord.
Hvorfra han kunne skue ned på sin egen stand, av mennesker på jord.

De gikk i flokk med gevær i nakken mot bomullsmarker og kremasjon.
De gikk i flokk over alle lik mot egen velstand og «sivilisasjon»
Dyr i flokk mot mat og vann, mennesker mot mer og mer.
I flokk mot glemselens land uten speil, de så seg aldri tilbake.
I armada med brede seil, i mylder mot kirker og Kaba.
Til skriftemål på vei, imot melk og honningkaka.

Nils løftet blikket og så´ langt der fremme, en flokk den var rød hvit og blå.
Han kunne huske, som menneske, at de gikk i tog med flagg.
Nå gikk de der nede med maske på.

Der, plutselig suste det noe forbi, Akkar kastet seg til side.
Nils klamret seg til hennes hals, de kjempet begge for livet.
Da fikk han se inferno på jord, det var bomber og granater.
De hadde startet krig der nede. Sprengte hus og lik i gater.
Nils var blitt nisse fordi han´ var slem. Hvem var de snille nå?
Ingen vinner alle taper. Nei, dit vil jeg aldri tilbake.

Men langt der framme i horisonten så han en liten flokk, de var ikke mange bare noen. Det blinket i speil, de´ hadde sett, det som lå der bak, og var på vei over vindebroen.
Nils så at veien var lang og tiden kort, rakk de å heise den opp over vann.                          Heise før den krigerske flokken, på Higendyret, stormet inn i deres land.

Akkar var ledergåsa og lå fremst i plogen som pløyet vei.
Hun kjente at flukten var ikke som før, da lufta var klar og rein.
Det var tungt å puste, tungt å fly, Nils kunne merke at Akkar sleit.
Lange vingeslag kjempet imot, en usynlig fiende fra de der nede´
For over dem var det ingen ting, kun stjerner og sol.

Gåseflokken senket høyde, det var vår, de nærmet seg sommerland.
Alle jordens flokker svant av syne der Akkar styrte mot øst og ned.
Ned til träsken ved Akkajaure, til beiteland og rede plass. Til mektige Kebnekaise.

 OKSS