Flaks igjen

                                                                                                                                                                                                                                                                                            Kongelig «møte» i skumringen.

Det var høysommer og kvelden ennå ung. Min store drøm helt i fra guttedagene, en stor feit Harley, var realisert i en Electra Glide Ultra Classic. 

- Originalen var nå modifisert og tuna opp til 1550, steg 2 med ny kam, potter elektronikk og ditto tilhørende Screaming Eagle for pustens skyld. Anton på HD Østfold hadde nok en gang lagt sjela i sin store lidenskap og jobben var utført med religiøs perfeksjon.

Undertegnede som kom flybåren fra businessmøte i Stockholm var vel om sant skal sies ikke akkurat «proper dressed» eller det var vel det han egentlig var, men ikke for 1550 Electra glide.

- I lett sommerantrekk og i pene lave sko ankom jeg HD Østfold på Tunejordet i Sarpsborg, for avhenting av sin nytrimma Ultra Glide.                                                                                                                                          -  Når det er sagt så må det også sies at jeg var ikke hel uten verneutstyr.  Jeg hadde hjelmen, den var med i veska tur retur Stockholm, så det her kom nok til å gå fint, tenkte Jeg.

Sykkærn var jo utstyrt med full kåpe og visir, været var 20 grader varmt og sola skinte, så noen betenkeligheter med å ta «kongen» de ca. 6 mila hjem, som det var fra Sarpsborg til Eidsberg, fantes ikke.

 - Jeg rigga meg til i sadelen og kjente litt på den nye ryggstøtta og styret som var kommet på. Jo, nå var`n liksom blitt noe av meg. Den vesle knekken som jeg før måtte ha i ryggen for å få det gode grepet, var borte og jeg følte at nå kom vi til å spille på lag.

- Der, et lett touch på startknappen og orkesteret spilte opp, og nå hadde jaggu «Nikkelblåserane» fått ei annen låt, og det var ikke noe ungdomskorps som dro i gang nå.  Nei, nå var musikantene kommet seg ut av puberteten, og den fra før litt sarte og forsiktige klangen var forandret som til basuner fra en flokk skremte elefanter.

- Jeg satt meg godt til rette, kasta blikket mot himmæren og tok en kjapp avgjørelse om at det så tryggere ut å kjøre om Rakkestadenn om Trøsken.  

- Som rytter på en veldressert konkurransehest følte jeg det største velbehag ved den nye steg 2 tilværelsen.

Det er de færreste forunt å få oppleve the real freedom kick på en Electra Glide.

For det første må du væra utstyrt med ei spesiell løst, også må du i tillegg ha en ganske sær sans for livets prioriteringer, først da kan du bli en av de få.

En av de få som hva da?                                                                                                                                               Jo, en av de få som, eller mange om du vil, som får kjenne det momentet som er i 2 Sylindra 1550 HD maskin.                                                                                                                                                                           Den går ikke fortest. Den akser ikke verst, men det den gjør det gjør den med pasjon.

Lette vrikk med høyre håndledd i samspill med fot og clutch og du har den ultimate kontroll over dreiemoment og hastighet, and the feeling is there. The Ultra feeling on a Ultra Glide. Den totale harmoni mellom mennesket og maskin.

Klokka er blitt 7 på kvelden og trafikken har stilnet av der jeg glider i ensom majestet på riksvei 22 fra Sarpsborg mot Rakkestad.                                                                                                                                               - Ultraén var som en Ultra alltid er, forsynt med et velfungerende lydanlegg.                                                    -  Radioen var tunet inn på P4 og Van Morrisson med long time in exile på utvendige høyttalere ga en helt sylindrisk følelse av tid og sted.                                                                                                                                      - Ekkoet fra fjellveggane i Bodalstranga, miksa sammen Van Morrisson og desibel fra «Nikkelbatteriet» til en lydorgasme av dimensjoner og jeg formelig følte at jeg svevde inn solnedgangen. Cruisekontrollen lå og holdt jamn speed på 85, kveldslufta var mild og god og seiv behagelig inn i hjelmen gjennom den selv selvkomponerte, og ikke patenterte ventilasjonsløsningen med utsparing i front. Livet var kort og godt. All right.

Livet er skjørt og det er farlig å leve, og litt farligere er det nok på en MC, men så var det opplevelsen da.

- Jeg har alltid hatt et godt sidesyn og det har redda meg mang en gang ifra farlige situasjoner, men denne gangen hjalp det lite. Som en skygge observerer sansene mine at noe skjer, helt tett innpå i høyere synsfelt.                                                                                                                                                                                  - Kroppen mobiliserer umiddelbart og adrenalin pumpes inn i årene, men denne gangen kommer refleksene til kort, og møtet med skogens konge er uunngåelig.

- Det blir et ublidt møte som bedre kan karakteriseres som en trefning, i det jeg braste inn i vomma på ei fullvoksen Æljku, på over 200kg, i 85km/t                                                                                                                    - Detta svære dyret må ha blitt hengende over lykta og vindskjermen i mer enn 150m. før hele ekvipasjen med både død og levende vekt havnet i grøfta.  

 - Det å rase avgårde i halvt bevistløs tilstand med en ælj på 200 kg hengande over styret, kan knapt beskrives, men det rare var at et utsagn fra kamerat Per en gang i et, av de for øvrig mange lystige lag som vi har hatt sammen, ble snøvla ut: du er faen ikke noen orntlig jeger før du har drept en ælj med bare henda, gjalla gjennom hue på meg.

Jeg har en fornemmelse av at Cruiskontrollen jobba aktivt hel veien for å holde den forprogrammerte hastigheten, og det skal ikke store innlevelsen til for å forestille seg hva som vil skje med over 200kg ekstra passasjerlast og 4 bein slepende bortover asfalten. Pådraget må økes, og dessverre, eller kanskje som godt er, så er ikke datamaskiner og cruiskontroller tenkende individer, og nå da programmereren var satt ut av spill, så kunne det ikke annerledes gå enn det gjorde. 150m. på skrå over veien, ned i grøfta og rett inn i en jordvoll, og så kom, Jon Blund.

 Æljkua ble slengt 30 – 40 m rett fram foran sykkelen og ble der liggande, stein dau i veien.                            - Vårkalven som fulgte hakk i hæl, kretsa rundt den daue mora si ei stønn før den stakk til skogs. (dette jfr. vitner som kom i møte, og så hele hendelsen) Sjøl lå jeg bevistløs i grøfta med Ultraén halvveis over meg, mens underbevisstheten kjørte livskavalkade og mor mi, Tertit, sto over meg med den sedvanlige pekefingærn. Hva var det jeg sa, hva var det jeg sa.

I ettertid har jeg forstått at det var ikke pekefingærn til mor mi, men til en som var kommet til og stod å pikka meg i ryggen og fortalte: Du har kjørt på en elg, en elg, en elg, en elg, sang det i hue på meg samtidig som jeg hørte sirener som fra et himmelsk kor, før det ble helt stille igjen.

 - Det skal etter sigende ha tatt ca. en ½ time fra at politiet ble varslet til ambulanse ankom åstedet, og når da de fantastiske folka i ambulansetjenesten gikk i gang med løfting på båre og stikking med nåler og styr, da begynte også bevisstheten sakte å komme tilbake og oppfattelsen av hva som virkelig var skjedd begynte å demre for meg.

- Ferden videre gikk med fulle sirener til sentralsykehuset i Fredrikstad, hvor jeg hastig men kontrollert ble trillet inn og forberedt for «Trommel-scanning»                                                                                                   - Hjelmen satt fremdeles på, og det fikk jeg forklart at var pga. at det muligens kunne være hodeskader som sykehuset da ville ha størst mulig kontroll over       når det var de som fjernet den.

- Nå var tiden også kommet til å begynne å informere pårørende, og klar som jeg nå var blitt så oppgav jeg selvfølgelig min elskede kone Tone som nærmeste pårørende, men vent litt. Er det ikke best at jeg ringer? Joda sa den blide sykepleiersken som stod ved siden av senga, som jeg nå lå på, men forresten, når er du født spurte hun. 12.08.51 svarte jeg. Flott svarte hun og kanskje kan du telefonnummeret til Tone også? Jada, det er kortnummer 1 på min telefon, bruk den sa jeg så ser det helt tilforlatelig ut. Det gjør vi sa hun og ringte.

 - Hei Tone, jeg tror jeg blir litt forsinka til den bursdagen vi skal i for jeg har kjørt på en ælj sa jeg.                - Det blei helt stille lenge i andre enden. Jammen hvor er du nå da sa Tone. I de beste hender og i fin form på Fredrikstad Sentralsykehus, og passer det kan du jo ta deg en tur sa jeg, og forsøkte å være så naturlig og avslappet som mulig. - -

- Klart vi kommer sa Tone, og vi kommer med en gang.

- Ta det med ro Jenta mi sa jeg, detta går fint men jeg har nok hatt litt flaks.

-  Så lente jeg meg tilbake i sykesenga, tenkte på Robin og Tone og gråt inderlig og lenge, og det var godt.

- Trommel og tester viste at det var kun ei skulder ute av ledd, og den dro dem på plass med et kjapt knepp.

- Hue hadde svella en del så de valgte å beholde meg et par døgn før jeg fikk slippe hjem, og da med klar beskjed om å ta det med ro til neste kontroll om et par uker.

- Ta det med ro og ta det med ro tenkte jeg som hadde en hel Triade under ombygging, (Obs Triaden på Lørenskog) men da var Tone streng, og takk for det min kjære.

- Min Electra Glide Ultra Classic FLHTCUI 1998 modell ble vraka og det tok 2 år før en ny var på plass, og da også med Revers. (Korte bein og 350 kg sykkel, da er det godt å ha)

Til alle MC Riders: Dette kunne ikke vært unngått uten å la sykkelen stå, og det er jo liten vits i å ha sykkel da, men vær snill å pass på, det sitter noen der hjemme.

Ha en fin ny sesong.

Gode hilsener fra

Ole Kristian Syversen                         

Hendelsen skjedde 1st.juli 1998