Stubbåker i snø

Som små sugerør stikker stråene opp igjennom snøen. Liksom for å puste står de der, når du ser dem ovenfra og ned. De kjenner ingen ting, for de er jo visne nå
Likevel står de der og vitner om seg selv.
Frø, snerp, aks og strå.

Grøde og føde hører sammen som strå og aks, korn og jord.
Legger du deg på magen i snøen og ser på halmstubben så ligner den på en bambus skog.
Setter du deg på kne og titter, så ser du en piassava kost.
Som soper det hvite teppet av snø, ut av din tanke og bort.

Bort for´ din tanke fra snø og strå, det har skumret og halmstubben i snøen begynner nesten å bli blå.
Jeg ser de lange skyggene som tegner seg i fullmånens skjær.
Av en stri liten halmstubb som øye mitt fanger, nettopp fordi jeg er så nær.

Ja, for du må ganske nær de nære ting for å se at det er noe ved dem.
Du må ned på knea i snøen for å se at en stubbåker kan ligne på en Piassava kost,
og du må enda lenger ned for å se en bambusskog, med de lange trolske skyggene.

Står du rett opp og ned vil du se det du ser og verken noe mindre eller noe mer.
Men bøyer du deg bare litt vil du fort se, at de samme tingene vil se helt annerledes ut.
Samtidig vil du også få se, noe du ikke så, rett ovenfra og ned.

At stubbåker i vintersnø også kan være noe mer, det må du bøye deg ned for å se.
Ellers så blir de bare strå alt sammen.
Sett rett ovenfra og ned.