Mamma

Det begynte så forsiktig med et kjærtegn og en klem.
En mor, et barn, og ingen andre.
Jeg var barnet, du var moren, vi var fremmede i favn,
tenk så rart, at ikke du og jeg, var kjente for hverandre.

Så går det da en liten stund, du gir av hva du har,
jeg menger meg, og fråtser av din rikdom.
Kjære mamma, du skal vite at jeg husker det i dag,
alt du ga meg, av din kjærlighet og visdom.

I salighet og presens vi snakker sammen nå,
og det kan vi lett, for nå er vi på nett.
Jeg prøver meg med mamma@himmelen.no
Trykker send og tanken flyr, møter din, og vi er ett.

Min adresse, ja den har du, moderjord@syndensland 
Send meg nå en tanke kjære mamma.
Så kan vi mimre gode stunder fra vår barndoms Kristiansand,
til ei blomstereng ved Øymarksjøen, å tenke på det samma.

Større lykke fantes ikke enn å høre at du lo,
høre badeplask, og føle at jeg svever.
Ku som rauter, humle summe, sette rumpa ned ett sted,
spise matpakke og lunka mjølk, og kjenne at jeg lever.

Kjære mamma omforlatels at jeg skuffet deg iblant,
men du skjønner, jeg ble meg og du var deg.
Din rettferd har jeg med meg, disiplinen, den forsvant.
Kan du være snill å sende litt, av den, hit ned til meg?

Ditt humør og dine tårer har jeg arvet i godt monn,
Og jeg bruker det så ofte som jeg kan.
Ler og gråter om hverandre, deler gleder deler sorg,
som da vi vandret her på jorden, hand i hand.

Ha det bra så lenge mamma, til vi ses en gang, et sted,
der hvor fuglens nebb er kvesset, og fjellet slepet ned.
Inntil det så får vi treffes via tanken på vår vei.
Så får tid, ved tidens slutt, få vise.
Om vi er, eller er intet, du og jeg.

 Kissen 11-12.2011