Sola skinner alltid på Rødøy

Sola skinner alltid på Rødøy.
I hvertfall for oss, og denne gangen også for hele vår lille kjernefamilie. Sønn og svigerdatter nylig ankommet på ferie, fra Osaka.
Med Sjøhest på taket, bar det fra Indre Østfold til Rødøy. Vi, ankom Klokkergården etter gode 120 mil. Sjøhesten fikk med seg mye på veien, og mange fikk med seg den. På parkeringsplassen på Maihaugen ble den pekt på og beskuet, så også på toppen av Trollstigen. Antagelig første og siste gangen en Sjøhest har ligget på ryggen og sett opp i «trollsløret» fra Stigfossen. En hvil hos Dovregubben og en musikkopplevelse i Nidarosdomen, med Hms Kongens Garde musikkorps ble det også tid til på veien nordover.

På Klokkergården ble vi mottatt med åpne armer og et dekket frokostbord av de sjeldne. Ikke bare var det alt hva ganen kunne begjære. Det var som et kunstverk hele oppdekningen. Vi var på forhånd innlosjert på rommene, Jenteloft og kvisten, rom som rommer langt mere enn ei vanlig seng. Sjel og historie sitter i veggene så det virkelig kjennes. Dernest var det på med fjellstøvler og rett ut i skjerpatrappa opp til Rødøyløva, 443 moh. Sjøhesten «Hippo Jan us», som fremdeles lå på biltaket, fikk vente på båttransport til Hestvika, hvor den var planlagt å skulle stå.
På toppen av Rødøy i strålende sol, for 3dje gang, fikk vi ri på Løvemanken over Helgelands mektige arkipel. Øy på øy, holme på holme og skjær på skjær. Et syn og sanseinntrykk som ingen metafor i hele verden kan beskrive. Det må oppleves. Vi la oss på magen, åla oss ut på kanten og kikka ned i Hestvika der Sjøhesten skulle monteres. Der kommer «Hippo Jan us» til å like seg godt, tenkte jeg.
Svigerdatter Chisako fra Tokyo, knipset og sugde inn de mektige inntrykkene.
- Vi har masse fjell i Japan også, men de er helt annerledes. De er grønne med trær på, sa hun. Chisako og sønn Robin, som er bosatt i Osaka, var «hjemme» i Norge på ferie.

På ettermiddagen ble så endelig Sjøhesten frigjort fra biltaket og anbrakt, også denne gangen liggende, i båten til Alf, som skulle frakte den «hjem» til Hestvika. Som opphavsmann og «far» var det nesten vemodig å se hesten ligge der. Riktig nok visste jeg at, nå endelig skulle den på plass i sitt rette element. Om ikke i havet så i hvertfall ved. Det er nå engang slik, at når jeg har tenkt, jobba og tenkt, i timer måneder år, på de tingene jeg jobber med, får jeg på en måte et personlig forhold til dem.
Med litt forarbeid reiste vi Sjøhesten opp på den rustfrie pålen, sponset og levert av Noble Installation AS, som på forhånd var montert i fjellet på holmen rett ut for Hestvika. Umiddelbart så vi, alle fire som var med, at her skulle den stå.
Majestetisk og helt magisk falt den inn i omgivelsene. Med mektige Rødøyløva i rygg og storhavet i front, kunne det aldri blitt bedre.
Tusen takk til Malin og Rødøyfolka som hadde blinka seg ut denne plassen.
Tilbake på Klokkergården ble det, i intime nostalgiske omgivelser som hele herregården er omgitt av, inntatt Klokkergårdens fantastisk fiskegryte før kveldsvandring til Hestvika. For øvrig en opplevelse i seg selv. En seinsommerkveld, i henimot sydentemperatur, i dunkelt lys over berg og gjennom bjørkeskog. Litt for lite insekter, om det skal sies, men ellers en helt eventyrlig stemning. Havet lå flatt og åpnet seg liksom som en videscreen  når vi kom ut av skogen.
Klokka var over elleve på kvelden og skumringen var i ferd med å ta grep. Først så vi ikke Sjøhesten, men etter noen minutters vandring langs stranda dukket en vag kontur opp. Den var ikke stor og dominerende, vi kunne bare ane den. Helt fremme ved stranda i Hestvika ble den tydeligere, men allikevel bare en skygge i silhuett mot hav og øyer. Vi ble stående en stund å nyte den svale brisen mens mørket visket ut skillet mellom hav og land.

Neste dag forlot vi Rødøy med morrabåten, en dag tidligere enn planlagt. Gråvær vind og regn hadde seget inn over øya og neste dag var det spådd full storm.
Snakket seinere med Odd Rossvold på øya om hvordan det hadde gått med Sjøhesten i stormen.
- Den står der like fint, fikk jeg til svar.
Tusen takk til Rødøy og dere Rødøyværinger som nok en gang gav oss en helt unik opplevelse.
Bilder og positiv omtale flommer nå ut fra Chisako til Japan.

奇妙な体験だった、と、言えるかもしれない。
3mもある巨大な鋼鉄製のタツノオトシゴが、ノルウェーの大自然の中を泳いでいる。
ノルウェーで好まれている4WDのボルボの頭上に、スキー板か何かのようにくくりつけられたタツノオトシゴ。
不自由そうにも見える。しかし、おとぎの国の景色の中では、まさに水を得た魚、だったのかも、と想像する方が楽しい。
そう、ここは、おとぎの国。なんでもアリなのだ。鋼鉄製のタツノオトシゴが、トロルの谷を巡り、山の魔王の宮殿でひと休みし、赤い島のライオンと対峙する。何ともしっくりくるではないか。
ボルボに乗ったタツノオトシゴを目撃した人たちが、新たな物語を伝承する日も近いだろう

Translation:
Some might say that it was a strange experience.
A three-meter-long iron seahorse was swimming in the magnificent Norwegian landscape.
Like usual skis, the seahorse was strapped to the roof of a regular (in Norway) 4WD Volvo.
It seemed tied down, but to my amusement, he appeared to be in his element in this fairyland.
Yes, this truly is a fairyland. Anything goes. A giant iron seahorse can travel through troll valleys, rest in the hall of the mountain king, and stand face to face with the Red Island Lion. It all fit together perfectly. And soon, a new fairytale will spread from northern islands, told by random travelers who came upon an iron seahorse riding a Volvo…