Nabbetorp og Hovedgård

PLANLEGGING.

- I år drar vi ikke noe sted Tone, sier jeg, det er jo sydenstemning i hele Østfold, vi blir her.

- Ok, men vi kan vel ta en sykkeltur uansett sier hun.

Vi satt på terrassen foran hytta Oven sammen med Bente og Hans Harald og lot oss beruse av bølgeskvulp og gammal dansk. Ikke Tone da.

- Vi får vel planlegge litt hvor turen skal gå, foreslår jeg, hvorpå Bente bryter ut i latter og repliserer: Blir det New York eller Egersund i år a, skratter ho ut og tenker på fjoråret.  Da endte vi opp med walk over på fullbooket danskebåt og fikk en hel dag på sykkel i Larvik før vi kom oss til Hirtshals midt på natta.  I striregn og to mil og sykle til vår første Air-bb, tegna dette til å kunne bli en opplevelsesrik tur.

- Ja, husker dere froskene, sa Tone

- Jeg husker og hørte dem, men jeg så dem aldri svarer jeg.

Det var kølsvart og veien var helt dekka med frosker.  Regnet hølja ned og vi hørte det blaute klæsjet hver gang hjula rulla over en av dem. Ca. en i sekundet føltes det som der og da.

- Slutt og mobb sier jeg, nå skinner sola og det er 30 varmegrader så kom igjen Bente, se og få bestilt noe Air-bb greier i Fredrikstadområdet, så sykler vi dit i morra og overnatter før neste etappe.

- Bente hiver seg på mobilen. Nabbetorp, er det ok? Nabbetorp er topp, svares det unisont, men hvor går neste etappe?

- Det ser vi an til i morra og finner ut av da sier jeg.

- Nå er vi der igjen sier Bente. Du og den planlegginga di.

OVEN - NABBETORP.

- Se dagen gryr mens svala flyr, synger Kalvik. Vi sykla, og kom ikke langt før første visuelle inntrykk stoppa følge for intens fotografering av, siger og skriver. Frittgående griser.

- Hælle nussen og gisse giss, åssen skal vi komma oss de tre, fire, eller var det fem mila til Fredrikstad?

- Dere, det er mye husdyr bortover langs veien, så detta kan komme til å ta tid.

- Jamenn se så fint de har det sier Tone. Hans Harald titter over grisegarden og nikker bifallende.

- Elingård blir neste stopp etter litt fotografering av noen gamle mopeder og skrot inne i haga før Husebysaga.

- Elingård var fin den, men vi var nok litt utenfor sesong, så der slapp vi ikke inn.

- En fantastisk fin herregård med røtter tilbake til 1300 tallet. Proppfull av historie og adelighet, men kan hende mest kjent for sin tid under Jens Bjelke på 1600 tallet ( Bla opp i Store Norske Leksikon )

- For øvrig sikker et fint sted å bruke en søndag på.

- Det var som tidligere nevnt, varmt og vi bestemte oss for den kystnære ruta om Vikane og Hankø, og det angra vi ikke på, for der hadde døm alt vi trengte på Joker.

- Vi fant oss en benk med sjøutsikt hvor vi inntok enkel lunsj med tuber og brød, Porter og Bayer, også Tone en Farris da. Ho kommer sikkert til å bli enke i mange årJ

- Den hytta der tror jeg er til salgs sier Bente og peker over sundet, og helt riktig. Der midt imot oss ligger Bloksberg, akkurat som det er noe å ha. Østvendt bakom en ås. Nei Takke meg til Storesandtoppen.

- Vi skal vel videre sier Hans, og det lurte ho dama som stoppa han også på, bare det at ho hadde gør lite luft i bakhjulet.

- Pumpe og luft har vi nok av sa Hans, og pumpa så hjulet ble hardt.

- Kjerringa smilte og takka for hjelpa og Hans tørka svetten under sin hatt. (Han hadde ikke hjelm)

- Så rulla vi på langs brygger og hav mot Østfolds ukårede hovedstad.

- Det gikk litt opp og ned og hit og dit, men plutselig var vi i Gressvik. 

- Der lå byferga med porten åpen og sykler og vi blei med.

- Uten billett vi reiste, for det koster jo ikke noe det.

- Nedover Glomma i «fergedans» Fra kai til kai vi gled.

- Dagen var ennå ung, det var høysommer, og lenge til sola gikk ned.

- Vi får ta oss en øl og planlegge litt, vi kan jo ikke gi oss nå.

-  Da smalt det fra damene i gruppa. Hva med en tur til Kråkerøy, til Saltkråka, den gamle hytta vår.

- For nå skulle det virkelig mimres fra barndom og ungdoms år.

- Stopp! Her i bekken rodde pappa som Terje Vigen, med eika si.

- Han hadde ikke redningsvest, men henta jo materialer og tenkte nok, de flyter jo de.

- Et familierede øverst på fjell med utsikt mot holmer og skjær

- Her satt de lune sommerkvelder og vinket til «Silver Pilen» Den gangen var det bare fint vær.

- De satte seg på den samme krakken som stod der den gang som nå.

- Der de engang satt på mor Grethes fang, på en krakk, den gang de var små.

- Hytta var nok ikke den samme men stedet ga minnene vind,

- Og damene seilte på minnenes kjøl, i medvind mot Gamlebyen inn.

- En Tambur og Major en Gapestokk, hanegal og konjakk.

- Vi nøt sommeraftenen på vollane før vi i Nabbetorp sa god natt. 

- Men God dag, god dag sa mannen jeg møtte i Nabbetorp veien 142

- Bente og Tone stod litt nedi gata og visste ikke riktig hva de skulle tro.

- Hakene hang som slakke tau og munnvika rakk ned til styret.

- Der skal jeg faen ikke bo, sa de med øya begge to, mens vertinna uten tenner. Ho bare smilte og lo.

- Do ligge her all fire? Ho pekte ned på gata der de andre bare stod å gapa.

-  Kom, kom, bare kom vinket «Jolanta»

-  Men våre damer tenkte nok på Nabbetorp drapet, vil jeg anta.

- Det er ikke riktig nummer skreik Bente, de stirra på lappen begge to

- Nummeret er hundre og førtiseks, ikke førti to.

- Jeg takka «Jolanta» for tillitten og vår herre for flaks igjen.

- Og svingte inn i gården, tvers over for Nabbetorpveien hundre og førtifem.

- Her var det stiger og stilas med utsikt til Unger fabrikker.

- men doen var rein og senga var god og i Nabbetorpveien etthundre og førtiseks, falt vi til slutt til ro.

- Neste dag var vi friske og raske og tok ferga til Gamlebyen, for å få oss litt frokost i magen.

- Da fikk vi se en sliten Svenske. Sagasund het skuta som skulle til Strømstad samme dagen.

- Planlagt som alltid i siste liten bestemte vi oss der og da.

- Det blir flott da går vi på polet og drar til Koster direkte ifra Strømstad. 

- Men magan var fremdeles tom og frokost det måtte vi ha.

- Vi spana litt rundt på kaia og stoppa ved Kråkerøy bro, der lå ei skute og lasta slam fra byggegropa til gamle Esso.

- Der traff vi en pratsom kar som fortalte at slammet blei frakta til Brevik

- Det kost rundt fire mill. pr båt og ei last i døgnet gikk det dit.

- Men så spurte HH, helt ut av det blå, du veit ikke om et frokost sted?

- Gutten smilte og pekte. Det er bare å gå opp på hotellet det.

-  Vi tåga inn på Quality der fikk vi egg og bacon, gryn til Hans og dårlig tid.

 - For snart gikk båten til Strømstad.

Ikke helt innafor Østfold, men like fordømt i sin tid en del av Norge, og vi godkjente det som en del av Østfold rundt og trilla om bord i Sagasund med avgang kl. 10.00.

- Været var fremdeles helt upåklagelig og det gikk ikke lang tid før tørsten begynte å melde seg, men klokka var jo ikke 12 ennå.

- Aldri før 12 i en ferie, og vi gjorde oss harde, men det holdt ikke. Fem på tolv bar jeg Mariestad både lys og mørk. Sola skinte og Tone drakk øl. hva mere kan en tørst ektemann ønske seg en at «kjerringa drekker litt ho au» da får´n liksom litt bedre samvittighet, så den slipper Hans Harald å slite med.

Jeg tok meg opp på øvre soldekk og spana ned på bakken, og trur du ikke fordundre meg, der var HH i full passiar med noen ikke jeg kjente, og sikkert ikke han heller.

- Det utvikla seg en riktig så lystig samtale, så jeg, og Bente og Tone slo seg med.

- Rart tenkte jeg, Tone og Bente som er litt beskjedne (Alt er relativt)

Nei nå må jeg fordundre med å sjekke opp hva dette er for noe, og sannelig hadde jeg rett.

- Det var i utgangspunktet ingen som de kjente men ganske kjapt under praten kom det fram at de kom fra hytte på Oven de også og til alt overmål så var de nærmeste nabo til oss.

- Datter til Trond Gammelsrud med sambo, var det HH hadde snubla, eller rettere sagt, snakka over.

- Moro var det og borte blei døm da vi kom til Strømstad, etter en helt fantastisk tur ut gjennom Løperen, forbi Gimsøya og hele den nære skjærgården ut fra Norge og inn i Sverige.

Strømstad, here we come.

- Der var det mye folk. Kaia myldra av mennesker og i gata gikk Nordmenn, og vagga som pingviner, med polposer. Vi hadde gudskjelov sykkelvesker.  

- Sola brant i den bare issen min og køen til Kosterfergene bygga på seg.

- Varmt, varmere, varmest, vi måtte ha skygge, og i hvertfall måtte Tone ha det.

- Plassen blei i le av en väntehall for fergene, der vi også fikk letta litt på trykket etter flere Mariestad på seilasen over fra Fredrikstad.

- Nå gleda vi oss bare til å komme om bord i båten for å få litt skjærgårdsbris i panna.

- Vi fikk, om mulig, en like fin tur som fra Fredrikstad til Strømstad over til fergeterminalen Långegärde, via Alaska til Syd – Koster, og nå var det lunchtid, men jeg må bare dvele litt

ved dette Alaska,  som vi seilte forbi i den Svenske skjærgården på vei ut til Koster.

- Her etablerte den hjemvendte gullgraversken, Hilma Svedahl seg. (1870 – 1965) Etter 30 år i Amerika.

Hun reiste til Amerika 26 år gammel og jobba som hushjelp i New York, men ryktene om gullrushet i Klondyke dro henne nordvest over og i 15 år levde hun det røffe liv i gullgravermiljøet hvor hun selvfølgelig traff en Nordmann, John Svedahl. Ho gifta seg med John, men fikk etter noen år hjemlengsel og reiste hjem til Bohuslän aleine.

- Her arva ho en eiendom på Nordre Långø, etter sin fisker far.

- Hilma var inspirert av det hun hadde sett og opplevd i Amerika og Canada, og gjenskapte noe av det med både planter og byggverk der hun brukte all sin oppsparte kapital på å bygge opp sitt eget Alaska.

Oy, det var jo blitt lunchtid og vi tok kjapt en avgjørelse på at her, på Strandkanten restaurant, skulle vi innta et velfortjent skaldyrsmåltid.

- Han Hans gikk i kjent stil rett på en svær suppetälrik med haugevis av skjæl, og Tone og jeg for en uprisa Dagens, og du hælvete. Vi fikk ei hel not med skjæl, kreps og reker, mens Bente som skulle være moderat fikk et rekesmørbrød som en hel Keops pyramide, og faktisk var det bare Bente som ikke klarte jobben.

- Ikke noe å si på kvaliteten her, det eneste som trakk ned var svettelukta på kelneren.

- Om prisen siges intet, da Tone og jeg spiste uprisa.

Hvor skulle vi nu, lille du.

Vi tok ikke alt på hælen, for klok av, nesten skade, på Nabbetorp, hadde en tatt ansvar.

- Helt uten et snev av konversasjon med fellesskapet hadde vedkommende booket hele reisefølget inn på Kostergården de lux, like ved Kilesand brygge. Også her var prisen ukjent, men vedkommende booking ansvarlig anså sine sykkelvenner som både solide og likvide, så pris ble ikke vektlagt ved bestilling.

- Det gjorde vedkommende heller ikke ved en tidligere bestilling på en annen tur. Da endte de opp med to suiter på Viking hotell i Sæby. 

- Nå vel, hensikten helliger «midlene», og vi ga oss i vei til den omtalte gården.

- Nå er jo ikke disse Svenske øyene så store da, i hvertfall ikke Koster, og etter en halv times rolig sykling i flatt terreng kom vi til et veivalg. Vi kikka litt til høyre og litt til venstre, også sykla vi til venstre og de var fint og flott med små hus og haver langs veien, men det var feil vei.

- Som Tone alltid sier, da snur vi også får vi se det vi så fra andre sida nå, og det er jo aldri feil og se en sak fra to sider, det blir jo bare dobbelt så langt.

- Tilbake i veiskillet jeg måtte «nedverdige» meg til å spørre om veien.

- Två kilometer åt det hållet svarte kjerringa. Jeg takka for opplysningen og vinka til meg de andre, og så var vi på rett vei.

- Två kilometer, blei til tre og en halv før vi så Kostergården tone frem i landskapet, Mellan bjørker og gran och fur. Evert sang.

- Noen Änglamark kan det vel knapt kalles, men en form for Himlajord kan vel muligens diskuteres.

- Et forholdsvis nybygget etablissement med mange moderne hytter liggende rundt og ned mot sjøen, også en flott minigolfbane da.

- Hei hva er navnet, sier resepsjonsdamen blidt og forekomment. O hå, ni har bookad hytt med havsutsikt, det blir fint, sier hun og gir oss nøkkelen. Og det var fint.  

- Flott hytte med bad og to soverom, stue og kjøkken. Store panoramavinduer ut mot sjøen og en gedigen terrasse. Jo, her skal vi få det fint sier Hans og truller fram en «gammel Danske»

- Nå mangla vi bare en Finne så hadde vi hatt hele Norden samlet på en terrasse, men vi klarte oss uten.

- Skål, vi løfta glassene og så utover en speilblank fjord med hvite seil som blafra i sommer brisen der de endra kurs og gikk over stag.

Tja, vi må vel ut å sykle litt, for de stakkars kilometerne fra Långegärde til Koster Gården var jo ikke noe for et motivert sykkellag, så vi heiv oss på og dro av sted til Kilesand, men det holdt liksom ikke det, så det blei lit ut og inn, frem og tilbake på småveier og grender før vi til slutt havna på Kostergården igjen, og nå på Restauranten, med en jævla svær Sjäfer som kelner.

- Lausbikkjer burde ikke gå fritt rundt på en restaurant. Eller var det nå egentlig det?

- Middag i klasse så der ble inntatt før vi bestemte oss for å avslutte dagen med et slag Mini Golf.

Minigolf

- Køller med ditto tilbehør ble anskaffet også var vi i gang.

- Klask, Bente begynner.

Rulle, rulle, rulle, sving, hump og høl. Hole in One. Bente hva faen driver du med, vi er med vi også!

- Jammen, Jammen det er bare flaks, sa Bente.

- Du prøvde jo å komme i hølet og det gjorde du på første slag. Jeg trur jeg går å drekker meg full i stelle, sier jeg.

- Nei, nei, ta det etterpå a, sier Bente, og HH vant.

-  Å neida, ingen blei fulle men alle sovna allikavæl før elleve.

- Det var sikkert den anstrengende dagen som gjorde seg utslagsgivende.

Oppe til morgenbad, det var ingen, men jeg glemte å fortelle at jeg hadde meg et fantastisk fint ettermiddags bad på ei fin sandstrand rett nedenfor hytta, der hvor seilbåtene var.

- Neste dag var det frokost i den samme, forholdsvis nye men allikevel slitte, restauranten.

- Det var en kurant frokost med kurant eggerøre og thats it.

- Nå skulle vi videre til Ekenäs hvorfra vi skulle ta båten tilbake til Strømstad, for så å legge ut på turen, Strømstad - Halden, hvor Bente hadde booka oss inn på ærverdige Grand Hotel.

- Tja, vi visste nok ikke riktig hvordan den etappa kom til å bli, men nå hadde vi jo fått tatt oss inn ett døgn på Koster så beina var friske og humøret på topp så vi la i vei med godt mot.

- Det gikk for øvrig ikke lang tid før vi begynte å kjenne oss igjen på gamleveien om Dynekil til Svinesund og etter noen kilometer ble det rast med en «lille» og en øl på Stene Kjøtt.

- Stene som jeg alltid har trodd var navnet på innehaveren av butikken men som vi nå fikk klarhet i at var stedsnavnet. Skål.

- Og vi sykla på med en aldri så liten sving innom Dynekilen Camping som nå så skikkelig sliten ut, med sine små svarereir av noen hytter.

- Denna hadde jeg kjørt mange ganger, og da også på mine skjærtorsdagsturer til Strømstad i ungdommen.

- Det er rart, når du sykler kommer du liksom mye mere innpå det og du får god tid til å mimre å tenke deg om. Her, langs denna veien kjøpte Tone og jeg våre hagemøbler for 30 år siden. Hit reiste jeg og kjøpte tobakk i Tobakkslåven og Lewis i Jeans låven, og før det gikk vi/ jeg og mine kompiser, på Vill Kaninen og Hønan Agda. Hit kjørte jeg med 50 kubikk Puch Alabama ´n til Torleif Borger og kjøpte, Uten en tråd, av Bjørneboe.

- Jo, du verden, minnene bare rant på men nå begynte det å rumle i magan og jeg foreslo at vi skulle bevilge oss en skikkelig lunch-buffe´ på Saluhallen kro Svinesund som jeg hadde særdeles god erfaring fra nå i seinere tid.

- Svinesundsbakken er drøy trailere, men ti ganger drøyere for syklister, og vi kjente at det surna i låra noen og hver nå, men Tone visste råd, for søster Bente El sykkel hadde spart alle «prikkene» sine til denne siste utfordringen for dagen, trodde vi da, kasta ut ei bukse som slepeline, og der huka Tone seg på.

- Og så kom vi alle svette og slitne fram til Bufféen.

- Det ble en rett, det ble to, det ble tre og det ble fire med dessert og kaffe til slutt.

- O hildrande du, åssen sku vi komma oss til Halden nå da?

- Det går fint var det ei som sa, det er jo bare nedoverbakker herfra og inn til byen, og jaggu sa jeg nedover. Jo, riktig nok gikk det nedover fra Svinesund til Bergby, men så var det jaggu slutt au, eller det vil si, det var opp og ned hele veien inn til byen.

- Det er i motbakke det går oppover hørte jeg bli nevnt med ironi og pust og pes, men at det skulle gå så jævla mye oppover med to kilo buffe´  i magan hadde nok i hvert fall ikke jeg tenkt på.

- Bare en liten innskytelse her for helhetens skyld.

- Der, i dumpa like før siste, eller nest siste eller, eller, før Halden dukka det plutselig opp ett glass hus, eller ei bu var det vel, og den valgte jeg å ta en titt på. Det viste seg for øvrig bare å være et pumpehus for kloakk, men på veggen av detta pumpehuset, som riktig nok var litt spesielt til pumpehus å være, var det en opplysningsplakat.

- Sorgenfri gård sto det. Rett på andre sida av veien lå den. Anlagt av Peder Anker i 1768 og brukt som lystgård. Døm hadde det fint før au, noen da. Gården ble brukt som hovedkvarter under beleiringen av Fredrikshald i 1814 under ledelse av en viss general Charles Jean Baptiste Suremain.

«Søta brors» krigsmateriell ble den gang tatt i land i Sorgenfribukta, hvor fluktrute under 2.verdenskrig også ble anlagt.

- Litt nærmere Halden lå det nok en lystgård, Rød herregård, så det kan tyde på at det har vært rwtt så lystig i Halden i sin tid.

- Akkurat da følte vi vel at nok var nok, og vi trilla pent forbi, og kom helskinna og vel forsynt fram til Halden alle sammen, på en onsdags ettermiddag midt i fellesferien.

- Halden, Amerikanerbyen fremfor noen i Østfold fornekta seg ikke denne kvelden heller, for hver onsdag er det Amcar meet i byen. Da cruiser gamle og unge entusiaster rundt og rundt med sine «flyplasser av noen biler. Bare taket på en firedørs Pontiac Catalina har et areal på flere kvadratmeter enn et studentbad på Grünerløkka, og hele bilen som en komplett hybel.

- Vi hørte V8 ene i bakgrunnen der vi bevegde oss oppover i festningsåsen, for nå skulle vi gjøre Fredriksten festning.

- Vi hadde sjekka inn på Grand, stua bort sykler og fått opp vinduene på de gloheite hotellromma før vi bega oss på vei opp.

- Også fikk vi svetta litt til da, for det trengte vi jo, eller? Up and go, here we come, og hva er det som skjer der opp da? Vi kikka opp mot hovedinngangen rett utenfor restaurant Curtisen, hvor vi litt seinere inntok forfriskninger fra AFB, til noen da, og kalde øl fra usedvanlig forekommen kelner.

- Denne kelneren ble om mulig enda mere forekommen da han hørte vi var fra Askim, hvilket ingen av oss egentlig var.

Jo, dere, han hadde vært med AFB på Grüne Woche og kjente godt Astrid Rødmuld, Dir og daglig leder av AFB.

- Nå vel, det var denne folkeansamlingen ved hovedporten vi lurt på og det slapp vi å lure lenge på. - - - Jeg har tidligere nevnt at det var onsdag, og hva skjer på festningen da? Jo, da spiller de inn Allsang På Grensen og det var akkurat det det var.

- Ingen av oss var vel kjempe tente på å gå inn der, så vi sneik oss rundt på diverse gratishauger og blei jaga fra skanse til skanse til vi tilslutt endte opp på Curtisen, og trivelig var det.

- Denna kroppen vår er en fantastisk maskin, eller rettere sagt en kjemisk fabrikk. Den kan forbruke og fordøye uante mengder av både fast og flytende føde bare en sørger for å holde forbrenningen oppe, og det gjorde vi.

-Tenke seg at en virkelig skulle komme til å bli sulten igjen etter den omtalte Bufféen, men det var vi blitt nå.

- Vi rusla langs kaia og så oss om etter et lagom vannhøl med tetygg.

- Covercharge 200kr. Åffer det a? Åge Sten show i kveld. Vi takka pent nei og gikk videre noen ti metere og der datt vi ned på en grei plass under svære parasoller og med utsikt til både sjø og Åge Sten show.

- Vi kjente vel alle at vi hadde bevega oss i løpet av dagen så det blei ingen tung aften på brygga. Dessuten hadde vi drøye 7 mil foran oss i morra på vei tilbake til hytta på Oven.

Samtidig så kjente vi vel (Bente unntatt) at Jon Blund sneik seg på gjorde at vi valgte å ta en «dysser» eller to på rommet, og så var den dagen over.

- Etter frokost så der på Grand Hotell, frokost på hotell uten egg og bacon blir å karakterisere som så der, eggerøre gjelds ikke, låste vi ut syklene, lasta opp og la i vei.

Hvilken vei? Jo, om Berg fram til Høk fant vi ut kunne passe, for da kunne vi jo på den videre ferden stikke innom Høysand og mimre litt med en Soft is, for den var visst viden kjent.

- Sjøl var det nok ikke akkurat Soft is jeg forbandt med Høysand fra min litt vidløftige tid i ungdommen, men vi lar det bli med Soft isen denne gang, og den var god den.

- 7 ½ mil til Oven, vi kunne ikke spise for mue soft is så vi la oss på hjul igjen. Hans tok hovedveien og vi andre tre tok endoveren og møttes ved Skjeberg stasjon, eller noe i nærheten. Derfra skjena vi vestover inn på de store gjorder mot helleristninger og frittgående høns før vi endte opp på Hafslund hovedgård via Hauge.

- Nå var vi kommet på Hans Haralds enemerker, og det tok ikke lang tid før Hans var i full samtale med en av betjeningen på gården.

- Jeg hørte det ikke, men HH presenterte seg sikkert som tidligere Hafslund, nå ECO ansatt i en generasjon og dialogen var i gang.

- Dama som viste seg å være 3dje generasjon Carlsen Wang (vertskapet på gården) hadde dessverre ikke tid til en omvisning i dag.

- Vi hadde planlagt Lunch på RIC BAR rett på bortsida, så vi forberedte oss på det, da ho plutselig kom strenende over gårdsplassen og hadde fått et kvarter til overs.

- Ho fikk sikkert litt dårlig samvittighet da ho avviste en Hafslundveteran og patriot på sin hals.

- Det ble en omvisning Deluxe. Kun oss 4 og med Dama som jeg ikke husker hva hette og HH som guider fikk vi uinnvidde førstehånds informasjon på høyt plan. De visuell inntrykkene sank inn og jeg følte meg hensatt til en helt annen tidsepoke og klasse enn hva hverdagen i dag hadde å by på.

- 15 minutter blei nok ti 30 og tusen takk for gjestfrihet og omvisning til svette sykkelturister i shorts.

- RICH BAR, en institusjon av et gatekjøkken på Borgenhaugen, som har ligget der siden 1945, og i dag har 20 ansatte og en omsetning på 10 millioner.

- Det mest spesielle her er POTETSTAPPA, den er viden kjent, men for øvrig så skiller de seg ut fra alle andre gatekjøkken ved å servere hjemmelaga mat. Kjøttkaker og lapskaus’, egg og bacon med stekte poteter, og da ikke noe juks nei.

- Og trur dere ikke fordundre med, Der sto HH og skratta og lo med en «gammal» kollega.

- Vi inntok vår eksellente lunch under parasollene ute på RIC BAR og var rett så fornøyde med dagen og utbytte så langt, for det slutta ikke her.

- Nå var det Glommastien ned til Greåker som skulle testes ut, den skulle jo være så smukk denne Glommastien.

- Alt er relativt og kler den smukke, men hvor var stien? Joda, vi så et skilt her og der, men noe for sti å kalle det så vi lite av, utenom akkurat over gamle Særpebrua da.

- Resten av den Glommastien vi så, og sykla på fram til Visterflo var stort sett hølete fortau og rufsete bakgater langs Greåkerveien fram til gamle Rolvsøy bru.

- I rettferdighetens navn må sies at Glommastien herfra og nedover til Fredrikstad er rett så smukk, det veit jeg for den har jeg sykla før.

- Nå la vi kursen oppover langs vestsida Visterflo mot Solli og Råde. Det var fortsatt varmt og vannflaskene var tomme, så vi sneik oss inn i en have og lånte utekrana før vi riktig trøkka til.

- Tråkka til? Tråkket var liksom ikke like intenst og målretta nå. Varmen og mila hadde nok krevd sitt, også disse måltidene da. Følte vel egentlig at jeg brukte like mye energi på å fordøye som på å trå, og da ei lita strand med ei badebrygge dukka opp, ble fristelsen for stor.

- Dæven, det var godt det. Skjønner egentlig ikke at det ikke var flere som valgte samme forfriskning, men det var det altså ikke. Neivel, bare svett da vel tenkte jeg der jeg så døm sykla forbi.

- Herfra var det bare å trå på, nå skulle vi hjem til hytta, men der hadde vi jo ikke noe å foreta oss for der var det jo verken tørt eller vått.  

- Trå på dere damer, så stikker vi innom på Kiwi og bunkrer opp ble HH enig med damene om.

- Noen øl og noen pølser blei det vel i sekken og passe trøtte i bein og armer nøyt vi sommerkvelden på Oven og takka for en flott og opplevelsesrik tur.

Mvh.

Fornøyd turkamerat.