Du unnfanges i ei brånende myr med kobber og jern som sæd.
Din fader er Tellus, han enser ei dyd, der han vil være med.
Det skyves på med en voldelig kraft, det koker og syder der inne.
Det kommer, det kommer,
et fjell blir til, og ved foten har du din kilde.
Så ble du da til en liten bekk som sildrer ut av sitt leie.
Du veit ikke selv men klukker lett. Ååå, det er deilig og ingen ting eie.
Å gi av seg selv er det beste
du vet, du krever intet, men får.
Til din tunge slikker det salte hav, ditt arbeid og dine sår.
Du møter de flygende skarer mot nord, av traner, erler, svaler og gås.
Men nei takk jeg drar mot syd tenker du, der spensten
og kraften jeg får.
Du lager forførende kremmerhus som suger inn ved hver dam.
Og danser med larver og yngel, i sivgard og stille vann.
Som størst og sterkest i landet vårt, blir du hyllet og forbannet.
For
det er ikke slik at du bare gir, du stjeler også av landet.
Det gjør du ikke av vonde tanker det blir bare slik på din ferd.
Dine krefter blir til tider for store, og du meier ned med ditt sverd.
Med Storforsen i din hånd,
har du blitt en moden kvinne.
Et hvirvelslør i frådende foss, der selveste regnbuen holdes inne.
En Amasone, med svulmende bryst og bølgende hår.
Der du stikker dine lanser frem, i hver eneste evje og vik. Det vår.
Vi hører og ser du er svanger i kveld, det er mai og det måtte jo skje.
Med all denne elskov fra brånende snø og tilvekst på veien ned.
I fossen ved Borgen forløser du, den siste kraft som blir tellet.
Du roper; mitt barn! Nå er verden din! Jeg selv drar tilbake til fjellet.
Ole Kristian Strøm Syversen
Nyeste kommentarer
13.05 | 13:28
Flott dikt. Kretsløpet og livet👍
03.05 | 11:45
Utrolig fint
20.04 | 15:28
Jeg ble rent rørt av å lese dette diktet, fint skrevet om gammel og ny tid. Takk!
12.02 | 16:59
Ikke bare bare å være barn og ungdom. Ikke å være lærer heller. Uro og spredde tanker er en utfordring for oss alle Ole K!