Øyhopping i Verdensklasse

31.07.2019

Øyhopping i verdensklasse sto det i DNT sin «fjell og vidde» juli 2019.08.07
Rødøya

Start med Rødøya sør for Bodø og neste dag går ferden til Træna.
Feil, feil og atter feil, neste dag og dagen der etter og du er fremdeles på Rødøya. Tre dager må til om du skal få med deg «Rødøyløyva s´» revir. Vi fikk bare to dager denne gangen og har mye til gode.
Vi kjørte til Sandnessjøen og begynte å se oss om etter parkeringsmulighet for ei uke.
- Kom her sa mannen som satt i solveggen, dere kan stå i bakgården hos meg. Med ti minutter sondering og nordlandsk gjestfrihet på sitt beste, var det problemet løst.

Hurtig båt med flyseter i tre timer, og mange anløp på plasser du knapt kunne se på kartet.
Vi nærma oss raskt nå, og der, klarere og klarere i trolsk silhuett lå ho der, Rødøyløyva, og sola seg i det duse lyset som du bare finner her nord.
En dag før anmeldt ankomst til Klokkergården og ho Malin sier. Vi er fullbooka! Vi ser på ho og ho på oss, og det gjør også en kar ved siden av ho.
- Æ har en tom leilighet med kun ei dobbeltseng og en sofa, sier han Odd, som han het. Dokker kan bruke den om dokker vil.
- Klart vi vil, men hva med sengetøy?
- Æ fær heim tel ho mor og hører ka ho har på lur.
Ho mor på 85 hadde mye på lur og sengetøy med dyner og puter i to sekker ankom før vi rakk å rulle inn. Ja, for vi hadde med sykler. Der var Wc og dusj i leiligheten og butikk to hundre meter unna, på kaia.
- Har dokker løst så kan æ ta dokker med på en båttur rundt øya, sier Odd, som er hurtigbåtens servicemann på øya.
- Æ har to tima før næste båt. Ja, bare om dokker har løst altså.
Makan til gjestfrihet skal du leite lenge etter.

Først parkering i Sandnessjøen, så leilighet, og nå båttur. Tone og jeg så på hverandre og før, litt skeptiske, Tone fikk sagt noe som helst satt ho med redningsvesten på i Odds Buster med 150 hk. i hekken. Tone som hadde litt dårlig erfaring med store motorer og små båter, flakka litt med øya og det fikk Odd med seg.
- Æ du rædd, sa han
- Neida, det går fint, og det gjorde det til de grader.
Skipperen tok hintet og guidet oss pent og pyntelig rundt, så godt som hele Rødøya.
En eventyrlig tur rundt ei «Eventyr øy», som den også blir betegnet og beskrevet som.

Nå var det Rødøyløvas tur, men først etter en lunsj på havnekroa tok vi fatt på de 600 steintrinnene, lagt av skjerpaer og bekostet av diverse stiftelser og velgjørere, opp på Løveryggen. Synsinntrykkene økte nå proporsjonalt med hjerterytmen og når vi da var kommet sirka opp til manken, ble det helt spektakulært. Ikke bare det du så men følelsene, det majestetiske mot lille deg tar tak i noe der inne.
Atombomber, IS, tørke og sult farer forbi pannelappen, og her står lille jeg og tenker på første vers i min salige Morfars dikt, Det store vi: Og alt er såre godt vor Herre sa og glædestraaler lynte fra hans øye. Da han den sidste haand paa verket la, og skuet kosmos fra sitt stads det høye. http://www.diktoggodt.com/438252955

Nå var det slutt på trappetrinnene og du hadde bare deg selv og manken å holde deg i, og til slutt bare deg selv.
Hit klatret 71´ Nord opp på brattsida og, herfra kaster de «gale» seg ut med vinger og skjermer. Tone kaster knapt nok blikket, for her er det stupbratt 440 meter rett ned på Storstranda.
- Dit må vi i morra og bade, sier jeg og peker ned, men da har ho allerede snudd ryggen til og aker seg på baken mot sikker grunn.

Noen timer seinere står vi i resepsjonen hos Malin Arntsen på Klokkergården. I dag var det riktig dato for innsjekk, og hildrande du for et sted og for ei dame.
Bare for å understreke det, så er vi fremdeles på Eventyrøya Rødøy.
Her har denne «Askeladda» med sine 7 hjelpere og sikkert mange flere, forvandlet fjøs til, intimhus i særklasse. Basil og Sybil ville grått av gled og overveldelse om de tok en tur hit. Vi ble i hvertfall blanke i øya.

Her hadde det vært prominenser og majesteter, og her var det kjendiser, også vi da.
Alle i en inkluderende og likeverdig atmosfære.
Detaljer små som knappenålshoder og gallionsfigurer med struttende kvinnebryst, her var alt.
Ja, endog til en «Tenke tanke» der du kunne tenke ut de tankene som du tenkte at du skulle ha tenkt.

Etter å ha inntatt det beste av havets goder fra et fantastisk kreativt og kompetent kjøkken, ble det en spasertur på et bryggeanlegg en skipsreder verdig. Som man reder ligger man, og den som ikke ligger godt på Klokkergården, ligger ikke godt noe annet sted heller.
Frokost på hvite duker og Bacon på egg, for det var det, der vertinne Malin, på forespørsel, med innlevelse fortalte om bakgrunnen for sin satsning på kosmetikkproduktene Maliné.
Noen mennesker bare har det i seg, og Malin Arntsen er klart en av disse.

Dagen etter skulle det bades.
Hvite strender, sol og klart vann er ikke ensbetydende med «lunka» vann som sørpå om sommeren.
Tretten grader her nord, det får greie seg, ellers blir det ikke noe bading i det hele tatt.
Storsand, hvit som snø og vannet like klart og reint som lufta du pusta inn. Her måtte det bare bades om vanntemperaturen var si eller så, og det var den. Friskt, ja, men hva gjør vel det, der var jo varmtvanns dusj for kalde kropper. To OSO bereder med Helios energikolbe, og livet var bare herlig og leve. Jeg rei tilbake med reine tanker i frisk bris på «kuledyret» INDRE FØLGER YTRE av Per Inge Bjørlo.

På Rødøy strekker, tanken, blikket, livet og havet seg mot midnattssolens sirkel. Løva ligger der i havet og vokter.
Forfra er den «uangripelig», men fra siden kunne vi stege oss på ryggen og videre på sti derfra til topps. Velger du et bakholdsangrep er nok det enkleste vei. Bratt, uten trinn, men med god sti og hvil på Løvehytta kommer vi oss opp.

Videre, videre. Hvorfor aldri gi seg når en har det som best?
På godt og vondt har vi det i oss. Det der noe der framme, og jeg fornemmet lukta av Singel malt på Myken.
Vi avrunda vårt besøk på Rødøy denne gangen med å tenne et lys og dvele ved tanken om hvor godt vi har det.
Kjærka på denne vesle øya hadde ått kanter og god plass til mange tanker, og sete plass til sju hundre. Her er var der både husrom og hjerterom til alle. Vi var bare to.

Mye fikk vi oppleve og mere skal det bli.
Takk for i år.
Tone og Ole Kristian.

01.08.2019

Myken

Frisk bris i dag når vi tar avskjed med fergemann Odd Rossvold på Rødøy kai på hav mot Myken.
- Hva skal vi på Myken, spør Tone, som har lest seg opp på hva denne forblåste øya ytterst på Helgelandskysten måtte ha å tilby.
Katamaranen Regine sparka fra med sine 6000 hestekrefter og tok selveste storhavet i vold.
Som en Albatross rei ho havet. I 37 knop skar ho gjennom bølgetopper og dansa i valsetakt med dønningene som knapt ble merkbare, heller dyssende. Kaffekoppene stod som på Grand Hotel, bare det at de var i papp.
- Seng og suppe, et Whiskybrenneri og et fyr er hva de har å by på, sier «reiselederen» og studerer brosjyra.

Myken skulle vise seg å ha mye mere enn det.
Skal du øyhoppe på Helgelandskysten må du ha alle inntrykkskanalene åpne.
Øyne, øre, nese. Hud, kropp, og ikke minst «forestille seg» sansen, må stilles i høyberedskap.
Der bodde en underlig gråsprængt en på den ytterste nakne ø, det bodde tolv her og halvparten av dem lagde brennevin, mens den andre halvparten leide ut campingvogner i en gymsal. Også var det ei som passa hunden til naboen.

Ikke helt rett det her, for en Islendingen Hafsteinn Àsgeirssonn med frue hadde slått seg ned på Myken og var nå i ferd med å ruste opp den gamle brygga med fine leiligheter, og her bodde vi.
På terrassen, utfor den nedlagte skolen, ble det en halv Isbjørn og 4cl. Myken Whisky til frokost i dag.
På meg da.
Klasserom var kafe´ og tavla var tavle. Menytavle altså. Der pussa de ut ettersom rettene ble utsolgt, og gudskjelov pussa de ikke ut den stekte torsken før vi hadde fått våre porsjoner. Tenk at Torsk, som jeg måtte ta sats å svelge fire ganger som guttunge, kunne være så godt.
Når det er sagt må det sies at denne var fire timer gammal og hadde baconfett og fersk grønn ertestuing, ikke lunka margarin med poteter og gulrøtter.

Campingplass hadde de også både ute og inne. I gymsalen sto tre campingvogner blant plastpalmer og barneleker på «Stranda» og ute kunne du Glampe på Glamping i telt med lysekroner uten strøm og senger med «Jensen supreem»
Var sikkert de sengene som hadde gitt øya navn.
Morsomt konsept som mange satt pris på, og da, veldig mange, når de store artistene besøkte øya, for det var det flere av dem som gjorde. Vi bomma på dem men fikk med oss en Amerikaner fra Ørebro som ølla seg gjennom en middelmådig konsert, men moro var det lell.

Whisky, må vite vi skulle på omvisning på Myken Whisky brenneri.
Femti meter fra der vi gikk av båten sto en rulleport åpen inn til et helt ordinært fiskemottak, uten fisk, men det som sto der tok jeg for mer enn god fisk.
Tre, siger og skriver, tre store kobberkjeler i full produksjon. Myken Whisky rant i strie strømmer ut av tuten på alle tre, jeg kaller det, apparata.
Reint vakre var de der de stod med sine ET hoder og syda og kokte, eller i hvert fall dampa og kondenserte.
Rå Whisky, og ferdig brent. Hjemmebrent alt sammen bare ikke på sukker og gjær men importert bygg. Det norske kornet har for lavt proteininnhold. (Bør ikke leses) Bare tull spør du meg. Skal man lage norsk brennevin får man bruke norske råvarer og være fornøyd med det man får.

Fire år på fat før tapping og omsetning krever kapital og gin produksjon skulle hjelpe på.
Ut på øya og samle urter og sesam, sesam så var produksjonen i gang og cashflowen bedret.
Singel Malt, stram og markant Whisky. Meget god, om noe som bedøver tunga de etter 30 sekunder i bløt i munnhulen kan kalles godt. Nei, få det ned i tarmen fortest mulig, der det gjør godt.

Fyret fikk vi ikke med oss denne gangen, men noen munnfuller med molter blei det.

Vi takker for oss for denne gang.
Med Hilsen Tone og Ole Kristian.

03.08.2019
Træna.
Et par og en halv time i hurtigbåt med en snarvisitt innom Selvær, også var vi der, på Træna.
Vi så oss omkring og oppdaga et orienteringsskilt hvor Træna Gjestegård sto med pil bortover i gata.
På fullasta sykler trilla vi rolig noen hundre meter bortover i tettbebyggelsen det vi stoppe og spurte ei dame på verandaen.
- Er vi på vei til Træna Gjestegård?
Ho dro på smile båndet og svarte:
- Gjæstegård æ vel å ta i, men det ligger da noen brakker borti gata der ti vænstre.
Helt riktig betegnelse. Et kråkereir av en brakkerigg var akkurat hva det var.
- Her ligger ikke jeg, hørte jeg fra ho bak meg.
Vi tverrsnudde og sykla tilbake til orienteringsskiltet.

Træna Overnatting, sto det på et lite hjemmelaga skilt plassert på bakken under alle de andre.
Pila pekte rett opp bakken bak skiltet, og vi ga muskelkraft og tro opp.
- Der vil jeg bo, hørt jeg fra ledsager.
- Vi får gå inn å høre om det er noe ledig, og det var det masse av.
- Så dokker ha vært å sett på Gjestegården? Sa vertinna og smilte.
- Ja smalt det i Tone, og der skal jeg ikke bo. Har du et rom til oss her.
- Å jada det har vi, og æ dokker sulten så æ det en trivelig kafe Aloha rett nedi gata her.
Træna, here we come and here we stay.
Vi fikk oss en grei lunsj på Aloha, før vi tok pedalene fatt sørover på Husøya, hvor vi nå var.

I rolig, ja faktisk for stille å kalle det her ute i storhavet. I overskyet klarvær, rulla vi pent langs kysten, og der, der hørte vi.
Hva hørte vi? Hørte vi sang?
Jo så fordundre meg hørte vi ikke sang, men så ble helt stille.
Vi hadde gått av syklene nå og bare sto der og lytta ut mot lyngheier og storhavet hvor vi mente at lyden kom fra.
- Der, der er den igjen, sier Tone. Denne gangen litt klarere toner som ble båret av den vage brisen imot våre ører.
- Jeg tror jammen det må være Amfritrite, ja, for en kvinne stemme var det, som synger for kongen sin der ute i havet, sier jeg.
- Slutt å tull, vi sykler bort og sjekker ut, det står ei tavle i veikanten der borte, sier Tone og peker.

SKULPTUR NORDLANDSLANDSKAP sto det.
Vi satt fra oss syklene og tok oss til fots langs en sti mot en skulptur som vi så noen hundre meter inn på heia ut mot havet.
En lur i stein, kunne det være selveste Nordlands Trompet mon tro, med en fiskekrok av «bein». Det var denne skulpturen som bredte den fascinerende stemmen, til Helene Louise Solberg, som en lydbølge utover landskapet.
God kunst, godt for øret.

Vi tok oss herfra videre på sykkelsetet oppover en lang motbakke som ledet mot et, på sikt, litt spesiellt bygg.
Vi hadde på forhånd ikke satt oss så veldig inn i hva Træna - riket hadde å by på, så hvær ny oppdagelse ble på en måte en aha opplevelse. Morsomt det også.
- Hva er det for en besynderlig takkonstruksjon på det bygget, sier jeg og sikter kameralinsa inn imot et hvitt steinhus i landskapet der framme.
- Vi får sykkle opp å se, sier Tone.
Noen hundre meter nærmere så vi snart at det måtte være et eller annet kapell som lå der.
Selvfølgelig:

Vi var jo midt i Petter Dass sitt prestegjel, og der måtte han jo ha et kapell.
Der kan du se, det var nok det.
Nordlands Trompet vi hørte like vel.

Helt for seg sjøl, omkranset av sin egen aura, med hele Helgelandskysten som ramme, lå det der.
Vi tok i dørklinka, og som et gudshus verdig så var den selvfølgelig åpen.
Et riktig så innbydende lite kapell med tretavler, tekst og motiv fra presten sjøl. Endog til takmaleri var det i kapellet, og Jeg la meg ned på ryggen på det kalde steingolvet og lot tankene flyte.
Hvorfor de fløyt til Bjørn Sundkvist i Kautokeinoopprøret kan jeg ikke forklare, men det hadde sikkert noe med presteskap og djevelskap og gjøre, for de hadde makt de gutta den gang.
Nå er det vel intet som beskriver Petter Dass som en «svovelpredikant», men en myndig mann var han visst nok.

Kom nå, du kan ikke ligge der på golvet og glo, tenk om det kommer noen, sa hun.
Videre oppover i bakken og vi kom til øyas vannverk på Ramberget og kunne skue utover mot fiskemærer som levende oaser av fisk ute i Sandasundet mellom Husøya og Sanna.
Noe skal dem jo leve av her ute tenkte jeg. En festival i ny og ne holder vel ikke. Men, uansett, vi var jo her vi, som turister, og nøt stillheten, havet og øyriket, i lange drag, og flere med oss gjorde det.
Et par fra Sveits vi møtte, kunne ikke få fullrost Norge og norsk natur.
Hjemme i Zürich drepes vi av folkemengde og varmen. Alpeisen renner bort og fjellene brunsvis, sa de, som reiste med tog tur/retur.

Ei Øy har alltid flere sider, som alle stopper i vannet. Jeg ville prøve flere og sykla innover i tettbebyggelsen forbi kjærka og turistinformasjonen, og der inne i en hage observerte jeg noen engasjerte mennesker.
Det kunne da umulig være badminton de holdt på over det svære nettet som var spendt opp, tenkte jeg.
- Hva har du i gottepåsan din sa jeg til en ungutt som kom gående, ut av haven, med en gottepose. Sånn en pose som du handler bamsemums og sure tær i, i løsvekt.
- Der har jeg en Spurv, svarte gutten.
- er det no godt da?
- Nei, men det er grådig interessant, svarte han. Vi er med i et spurvprosjekt der vi ringmerker og kartlegger spurvens vandring på Helgelandskysten. Se nedi posen her. Der har den også lagt igjen sitt vissittkort, og det analyserer vi og finner ut av hva de har spist, om de er friske også videre.
Legg øret ditt inntil nebbet og hør, sa han og holdt spurven opp mot øret mitt. Knepper det?
- Ja det gjør det, svarte jeg.
- Da har den en parasitt på stemmebåndet.
Jeg kunne skrive en hel stil om denne samtalen, men gjør ikke det her og nå, jeg må videre, jeg hadde sett et fjell.

Ut på Ærøya bar det, for det så ut som et riktig sted å angripe, Hiklenhøyden som fjellet het, ifra. Men, den gang ei, for det gikk inn ei bukt i mellom Ærøya og denna Hiklen, men jeg fikk da se en Ælj.
Den stod der høyreist med sitt mektige gevir på Heirsanden og skua utover en uangripelig verden.
Hav, hav og atter hav. Hvordan skal jeg få ført min slekt i arv? Enten svømmer ku til meg eller jeg til deg, var nok det han tenkte, der i sin ensomme majestet.

Tilbake og over ei fylling til neste øy, Hiklen og nytt forsøk. Passerte gamme og gamle tufter og gav meg fjellet i vold. Hele 75 meter var det til topps, ikke mye det, men mer enn nok når stigningen er på 100%, eller i hvertfall tilnærmet.
Tida ble for knapp og fjellet for bratt. Toppen får jeg ta neste gang, for nå måtte vi ha mat.

Vi inntok til kvelds et exellent måltid med superferske store reker Aioli, lakrislikør og Isbjørn og forlot Træna 05.45 neste dag.
Vi timer det til Trænafestivalen til året.

Tusen takk for denne gang.
Glade øyhoppere
Tone og Ole Kristian.

Kommentarer