Høsten, den fineste årstida tenker Tore, han ser på bjørkebladene.
Ett og ett vugger de som små skip mot bakken.
De legger seg på, og ved siden av hverandre.
Gule, brune, blodrøde, ennå myke av dugg før sol.
Lag på lag danner de vinterdyna, som holder liv der nede under frost og snø.
Årstidens preludium til dvale.
Innledning til noe nytt, noe annerledes.
Fra blad og klorofyll, til meitemark og tordivel.

Det gir ham en sinnsro og et helt ubeskrivelig behag å se at alt er som alltid i hans lille verden.
Han får seg en stakket stund til å tenke at, det blir kanskje ikke så ille allikevel.
Vi to, Magdha og han selv, på Buddhalfoss, det er jo nesten som de to i paradisets hage, tenker Tore.
De hadde alt men mangla allikevel det viktigeste, sin selvbevissthet. De var seg ikke sitt ansvar bevisst og det straffet seg.
Tore hufser på skuldrene og rister på hode. Nå har han rota tankene sine bort i ei «eventyrfortelling» som han lærte om på barneskolen, men så slår det han plutselig. Detta eventyret som ble til for flere tusen år siden, hvordan kunne forfatteren forutse fremtiden og nåtiden? Spørsmålet dukker opp i kjølvannet av ei tankerekke som har bygget seg opp i Tores hode.
- Er vi´, oss selv, vårt eget ansvar bevisst?
Ansvaret må være at vi sørger for oss selv, tenker Tore, som i samme sekund formelig skvetter til av sin egen tanke. Han blir nesten forferdet over at slike egotanker i det hele tatt kommer opp i hans, etter egen oppfatning, særdeles empatiske hode. Likevel og på tross av at media overstrømmes av flyktningstrømmer og elendighet, kjenner han ikke den vonde kloa i brystet som tar tak når han er virkelig redd. Det mere murrer, nesten som om et stort jordskjelv bygger seg opp.
Han bedriver dagen med, noe som nesten ingen andre driver med nå til dags, tynningshogst.
Tanken som slår han er at det er nettopp det som er løsningen på sikt. Vi må tynne ut på alt, eller mer direkte tenkt, skjære ned. Han trekker ut choken på rydningssaga og drar et tak. Den knatrer et par ganger, choken inn, turtallet øker. Han huker ho inn i kroken på bæreselen og tynninga er i gang.
Tore Tynner så svetten renner. Han tynner i skauen og vokser i tanken på at verken El. biler vannkraft, sol eller vindkraft kan løse den globale utfordringen. Vi kan ikke utvikle oss ut av det faktum at utvikling skaper vekst uansett om den er grønn eller gul. Det det er veksten som sakte men sikkert kveler. Hans tese, om at utvikling er veien til avvikling, surrer rundt i hue så han blir helt svimmel. Om det er alderen eller tankene som forårsaker svimmelheten er han ikke sikker på, men i hvert fall kjenner han at han må ta ei pause og skyver den lille plasthendelen på manøverhåndtaket over i stopp stilling. Han knepper saga ut av bæreselen og legger den ned på bakken.
Plutselig, men ikke overraskende, ble det dørgende stille. Han hadde jo stoppa saga, men hvor var det blitt av fosseduren og fuglesangen. Han tok seg for der han mere datt enn satt seg ned i lyngen. Tanker om liv og død. Mylder av mennesker som klatrer oppover i et uendelig nett, flimra for øynene før alt ble svart.
Hvor lenge han hadde ligger der i l lyngen lent mot ei tue visste han ikke, men da han kom til seg selv igjen stod han der i egen person i dobbelt forstand.
- Hei nå får du jaggu se til å våkne roper TB. Tores følgesvenn Tore Bak/ TB hadde under tiden han hadde ligget der innfunnet seg, og sto nå lent over ham og ropte.
- Du behøver ikke skrike så høyt, jeg er jo ikke daudhørt heller, sier Tore, som ikke forstår at han har vært «borte» i det hele tatt.
- Jommen sa jeg daudhørt svarer TB, jeg trudde ei stønn at du var virkelig dau.
- Virkelig dau du liksom. Er du dau er du dau da er det ingen virkelighet lenger, svarer Tore
- Snikk snakk og ordkløyveri, du var i hvert fall helt bortreist og jeg ropte verre enn skriket fra Kvervilljuvet før du i det hele tatt reagerte.
Du, for øvrig fikk jeg med meg det siste du dreiv og laborerte om før du gikk i bakken.
TB hadde plukka opp at Tore var inne i sitt vante tankespor. Da ser Tore «Higendyret» galoppere over, mere og mere - flere og flere, prærien. Rytteren, den ukjente utvikling og effektiviserings revolvermannen, skyter fra begge hoftene raskere enn Lucky Luke. Kulene borrer seg inn i alle sjeler som tenker at vi er folk nok på denne jorda og at hvert eneste menneske som fødes er sten til byrden for vår klode.
- Ække rart at du besvimer de tankene der i hue.
- Besvime, er det ikke lov å ligge nedpå litt å ta en blund uten å bli beskyldt for å være besvimt.
- Du legger deg ikke oppå rydningsaga når du skal ta en blund veit du, da legger du deg komfortabelt da veit du, svarer TB.
- Vel, vi glemmer det nå, sier Tore, men hvorfor er egentlig du her?
- Jeg er her for å redde deg ut av de destruktive tankebanene dine, dum må ikke tru at jeg ikke veit.
- Det gjør jeg heller ikke, men kan du være så snill å fortelle meg hva det er du tror at du kan hjelpe meg ut av.
- Joda, men da må du ta deg en kaffetår og ei brødskive først så du får klarna hjernen.
Tore syntes det er en god ide og setter seg godt til rette nedved tyttebærtua som han lå ved siden av.
Nå, denne gangen er det faktisk du som tenker galskap og ytterlighet ikke jeg.
Hør nå her: vi er 7,5 mrd, mennesker på denne jorda. Regner du litt på det så vil de om de står skulde mot skulder, bryst mot rygg oppta et areal på 405 km2.
- Hvor vil du hen med det? spør Tore
- Jo det skal jeg fortelle deg: Arealet på Mjøsa er 365 km2 og Øyern 84km2, til sammen 449 km2. Altså er det plass til all verdens befolkning på Mjøsa og Øyren. Ja faktisk god plass, Presiserer TB høylytt.
- Ja ha, og så da responderer Tore. For det først så må begge sjøene være bunnfrosset, men spøk til side. Om alle disse åpner munnen samtidig vil det´ tilsvare et hull på 5 ½ mål. Alle disse munnene til sammen, om de fylles med 0,45 desiliter, vil igjen tilsvare 337.500 m3 .
Tenker du deg da at alle disse munnene skal fylles 18 ganger om dagen blir det 6.000.000 m3 per dag. Dette stemmer for øvrig med hva som er oppgitt i Det Store Medisinske Leksikon. Som oppgir at magesekken rommer ca. 1 lt. Jeg har tenkt gjennomsnitt på 0,8.
- Dæven døtte, detter det ut av TB. Du har jaggu satt deg inn i areal og volum så det holder, men det fortelle jo egentlig ingen ting. Er det mat nok, eller er det ikke?
- Det er mer enn mat nok til alle på jorda i dag, men jorda tåler ikke å produsere så mye uten at det går utover balansen. Da jeg var liten gutt, for bare 60 år siden, var bonden glad om han fikk ut 100 kg på målet med korn, i dag produseres det over 1000.
- Det må da vel være bare fint at vi får ut mere av jorda nå enn før.
- Det kan du ha rett i, svarer Tore, men bare fint er det ikke når det har blitt som det har blitt. Nå skviser vi ut alt vi kan av både dyr og jord. Med kraftfor og kunstgjødsel klarer vi å hente ut mye mere enn hva jorda tåler på sikt. Balansepunktet passerte vi en gang på sytti tallet.
- Du! Nå veit jeg neigu ikke om jeg gidder å høre mere på den sytinga di. Dommedagsprofetier og Harmageddon er jo det eneste som kommer ut av hue ditt, svarer TB fortvila og slår ut med arma. Stakkars deg, som ikke har evnen til å nyte en eneste fin stund.
- Joda, svarer Tore og reiser seg. Det gjør jeg helt til du kommer.
- Jeg syns jeg så det, der du lå over saga med hue i nitti grader, bortved stubben. Jammen sa jeg nyte. Det er ikke forbudt å gruble, men det må da kunne gå an å gruble fram noe morsomt og positivt en gang imellom.

Tore blir denne gange svar skyldig. Ja, faktisk helt bort imot enig med TB og kommer på at da han gikk ut i skauen i dag tidlig, så var han både tilfreds og i godt humør. Han nøyt høsten og tilværelsen endog til så mye at han fikk det poetiske over seg. Han snudde på hodet for si noe til TB, men denne gangen som alltid var han, vekk som ei sviske.

- Så der er du endelig, sier Magdha. Men kjære Tore, du ser jo helt utslitt ut, hva har skjedd?
- Neida, det er ikke verre fatt enn at jeg snubla borti skauen og blei liggende så forkjært at jeg sleit med å komme meg laus.
- Komme deg laus fra hva da, spør Magdha.
Tore, som i alle år hadde hatt sin tankevenn TB hemmelig, var nå på nippet til å røpe ham. For det var jo TB han hadde problemer med å komme seg løs ifra. Han tok seg inn i siste liten og slo ei plate om noen steiner som han hadde kila beinet ned imellom.
- der ser du, svarer Magdha indignert. Jeg har sagt det utallige ganger, at jeg ikke liker at du driver i skauen aleine.
Tore ser opp på kona si med et overbærende blikk. Han hadde ikke lyst til å gjøre henne mere engstelig enn nødvendig, og nevner ikke noe om sin lille black out, men tenker at ho har nok inderlig rett.
Den kvelden blir Tore sittende med sin tanker om, før, nå og der fremme, foran peisen i dagligstua på Buddhalfoss.
Han prøver å ikke tenke negative tanker. På Buddhalfoss har det jo så utrolig bra, og som TB stadig er innom: Det vel lov å ha det bra. Han prøver etter beste evne å finne gode argumenter for at det er all right at noen har det bra og andre har det mindre bra, og noen helt for jævelig.
Det eneste fornuftige argumentet, som dukker opp for at det er ok å tenke sånne tanker, må være at det ikke er noen gavn i at alle har det dårlig.
Han begynner å filosofere rundt temaet at alle arter, har og har hatt sin tid her på kloden. Hvorfor da menneskeheten skulle være noe unntak finner han ikke noe svar på, utover hans egen Tese: Utvikling er veien til avvikling.