Halstvedtdronningen

Majestetisk I hamnehage, på ravinens høye topp.
Et blikkfang i silhuett, med krone som en kjempesopp
Vi haster forbi, men du brenner deg fast.
På netthinnen ser jeg din´ tid, foran meg tiden som brast.

Ei ku, en kalv, et liv, et sted, en blomstereng i flor.
greiner som favner om tiden, røtter i moder jord.
En stamme, en skygge, en tanke, en drøm.
lent mot din legg i bønn.

Vi elsker og forguder deg du søster blant to, der du står.
med krone av klorofyll, pynter du deg til vår.
Du gir ly mot regn og skygge mot sol.
Ungdyra flokkes under deg, og du verner dem som mor.

Naken og tørr i november gufs, står du der skjelven og bier.
mens jeger sniker seg rundt din fot. Du ser hans bytte, men tier.
Din hud er tørr og furet, den vitner din kraft og ditt navn.
Du er dronningen blant våre trær, som knuger tiden i favn.

Det er høst, og din kappe åpen, da skjuler du ingen ting.
Men hvor er den hvite kåpen? Du venter fra kongen din.
Ååå du, kong vinter er lunefull, og verre nå enn før.
Han kommer og går i kalde gufs og blafrer med vinterslør.

Vinterslør det holder ei, jeg trenger vinterkåpen på! Desember måned har kommet og det stunder mot høymesse nå.
Jeg hører du roper, min blivende brud. Jeg kommer, du venter vel? Da tar jeg vinterkåpen med, til deg.  Du får den på julekveld.