Vår fiende og venn

Tiden:

Den starter i kosmos av uendelige ender.
Ikke begynner den og heller ikke har den noen slutt.
Vi mennesker gjør ofte med tiden, som med venner.
Til selvfølgelighet. Da renner både tid og vennskap ut.

Vi i nåtid sier alt var så mye bedre før.
De før oss, som krysset gjennom vindøyet, ville nok ikke forstått.
At vi som slører i vind, aktenfor tvers i god bør.
Kan mene og tenke at alt, var så mye bedre før.

Vektløs og kan ikke måles, sekund og minutt hva er det?
Ikke hvor langt, hvor dårlig, hvor best.
Ikke hvor høyt, hvor lavt, hvor lite, hvor mest.
Det du sanser og føler men ikke kan se.
Det er tiden det

Og vi´ som kan og vet om alt og alltid gir en dom.
Vi´ har bestemt at tiden, kommer og den går.
Men hvor i fra og til hvor hen, det vet vi ingen ting om.
Allikevel så sier vi at tiden den er vår.

Et liv en liten stund så kort er hva vi råder over her på jord.
Vår tid i salighet er evig lang ut i uendelighetens spor.
En tid i smerte sorg og savn, vil alltid føles lang.
Men lykkerusens tid går fort, i gjennom livets gang. 

Ja, tiden er forunderlig, liksom aldri som du vil.
Når du ønsker den skal være lang, så strekker n´ ikke til.
Og når du plages i ditt hjerte og din hverdag er en pine.
Da kjennes tidens små sekunder evig lange som en time. 

En time er ikke lenge sier du som har gjort leksen.
For meg, der på bakerste pult, er timen rene pesten.
Jeg sitter der og gruer og prøver å se glad ut.
Hjertet hamrer og det knyter seg i magen, når læreren sier: Les du!

Tider kommer, dager går, snart biter vinterkulda deg i kinnet.
Du tenker, jeg holder saktens ut, snart er det vår, og da skal jeg ikke sitte inne.
Jeg skal nyte all min tid i år, kom mai du skjønne milde.
Våren kom og året gikk. Heller ikke denne gangen fikk du tid til det.

Rekker, rekker ikke, har ikke tid, må skynde meg.
Må skynde meg å rekke frem i tide.
Som en bekk i fra Sareptas krukke sildrer livet bort med tiden.
Den kan ikke spares, du kan bare leve i den.

Carpe Diem er en metafor som skal gi oss sinnets ro.
Ro til å nyte hvert sekund i tidens stund.
«Gripe» dagen kan vi nok, men fortsatt bruser tidens foss.
Ut i solnedgangens duse, røde, intet.

11.06.2010. OKS

11.06.2010. OKS