Sykkeltur sommer 2014

Høysommer, NSB, sykler og Nelaug stasjon på Sørlandsbanen, hva har egentlig det med stjerner å gjøre?

Jo,boken av Kristin Harmel, så lenge det er stjerner på himmelen, fulgte Tone og meg på vår uforglemmelige sykkeltur i sommer fra Nelaug stasjon og ut til havet ved Tvedestrand, og derfra videre nedover hele Sørlandskysten. 

Vi hadde ved hjelp av Yr og Storm  bestemt oss for at nå, akkurat nå, tar vi sørlandsbyene på sykkel fra Tvedestrand til dit vi rekker, og vi gikk av Sørlandsekspressen på Nelaug stasjon.

Handlingen i boka hadde så langt tatt meg inn i Alzheimer verden og jeg klarte ikke helt å løsrive meg fra tanken på at den lumske «tyven» sniker seg innpå uten at verken du selv eller de rundt deg forstår hva det dreier seg om. Du kan liksom ikke kjenne etter å sette ord på det, og det klarte jeg ikke nå heller.

Der hører vi plutselig over høyttaleren konduktøren annonsere, neste stasjon Nelaug, avstigning på høyre side, og transen var brutt. 

Klokka var vel ca. tre på ettermiddagen og sola stekte skikkelig imot veggen på den gamle stasjonsbygningen. Der hadde vi funnet oss en benk hvor vi kunne lempe fra oss effekter mens vi konverterte fra reise til sykkelantrekk, shorts og T skjorte.

Et raskt blikk til høyre og venstre fortalte oss at her var det bare en vei å velge og den gikk østover og jævelig mye oppover, samtidig så merket vi oss også det intime sjøsystemet vi på en måte var omkranset av.

Nelaug sjøen som vi på kartet så bredte seg innover i terrenget og andre veien Nidælvas spede begynnelse på sin ferd sydover. 

Etter bare noen 100 m var det merket sykkelrute til Arendal,men dit skulle ikke vi, det var Urmakeren som stjal dyden til jumfru Kluge og brakte synden inn i Tvedestrand, som skulle besøkes først.

En fin tur på rolig landevei 412 til Hovde hvor den dreide sydover på  Rv 415 og  ledet oss langs idylliske Tjønnmotjønn og Selåsvatn, på noen «jukse» sykkelstier som endte ut i Brennesle og Burot og resten fikk du finne ut av sjøl fram til ny farbar vei.

På kartet ser alt så flatt og fint ut og jeg kunne ikke dy meg for et lite smil da jeg tenkte på en jaktkompis som i fullt alvor på en tur nordover sier:

Jæ syns han brukær lett mere diesel og det er jo ette rart i, vi kjøræer jo oppover hele veien nå.

Det ble en liten rast med en svælj vann på stengte Nes Jernverksmuseum der Tone hang seg fast i beina på en kjempe Tarantella, men det gikk gudsjelov bra, den slapp taket, figuren.

Vi endte, etter noen timers sykling, opp i Fiansvingen der vi møtte E18, og brakk av på sykkelsti noen 100 meter nordover til Tvedestrand.

Denne Fiansvingen setter alltid i gang noen tanker og følelser i meg, for her, bare noen 100 m fra E-18 bodde skipsreparatør Finn Thorbjørnsen som jeg, og senere også Tone, seilt sammen med til sjøs.

Finn var en beleven og typisk norsk sjømann. Senesterk og arbeidsom med en lav og ikke alltid behagelig moral. Han hadde kone og barn hjemme og med årene så ble han landfast han som meg. Finn ble trailersjåfør og prøvde etter hvert å livnære seg som selvstendig næringsdrivende, hvilket skulle vise seg å ikke falle heldig ut og tilslutt ende med en tragisk en utforkjørsel ved Brokelandsheia der han havnet i et vann med trekkvogna og druknet.

Mange minner passerer derfor revy hver gang jeg kommer til Fianesvingen på min ferd sør eller nordover til Kristiansand.

Veien var nå ikke lang til Tvedestrand, bare et par 3 km og en liten diskusjon om hvorvidt vi måtte ut på traffikkerte E-18 eller ikke. Tone fikk rett, vi måtte ikke.

Tvedestrand for de som ikkje veit det æ en yndig liden sørlandsby, skriver Leif Amble i teksten til visa, Urmakeren fra Tvedestrand.

Det spesiellt yndige fant vi ikke på det nedslitte Tvedestrand Fjordhotell som det i dag heter.

Slett betjening med dårlig både Norsk og Engelsk kunnskaper og et kjøkken med vassen fiskesuppe var ingen opptur, og da var det godt å vite at en hadde ei god bok å dykke inn i når kveldsmørket senket seg over Tvedestrand havn.

Etter  en grei frokost neste dag var vi på hjul og på vei mot Arrendal.

Urmakeren fra Tvedestrand fant vi ikke, men i rettferdighetens navn så fant vi idyllen. Trange gater og smug med brustein og godt bevart sørlandsidyll med det fant vi. Ved neste besøk i Tvedestrand, som har en rik historie , så skal vi foksere mere på det særegne, for det var det faktisk mye av når en bare så seg om.

Vi rulla oss videre på RV 110 til vi kom til Skrædderen bro, ei gammal buesatt steinbro fra 1910 hvor et trangt sund med små fine «sommerhus» på begge sider ga oss den gode ferie følelsen. Sommer,sol,måkeskrik og snekke tøffing, gåsehud og støle rompeballer, kort sakt den ultimate sommerfølelsen.

Men, det er alltid et men og det gikk ikke lenge før godfølelsen fikk seg en demper, da en mor og en liten gutt kom løpende imot oss og ropte. Har dere sett pusen vår, den har vært borte i hele natt.

Tone og jeg så på hverandre og ble helt målløse.

På en måte så var vi glade for at de ikke hadde tid til å stoppe opp å vente på svar, men på den annen side så kunne vi jo fått advart dem om hva de ville komme til å finne rundt neste sving.

Jeg hadde netopp stoppet der og lempa en dau katt ut av veien og ned i renna for bare noen minuter siden, så vi hadde nok sett katten deres.

Personlig så tenker jeg ikke så mye over en dau katt i trafikken, men denne gangen så satt mora og gutten det hele litt mere i perspektiv og det at noen eier katten og har følelser for dyret som jeg selv alltid har og har hatt for mine hunder gjorde noe med meg denne gangen.

Vi stoppa og tok oss en slurk vann litt lengere borti veien ved en avkjørsel til et sted som het Eikeland, og siden jeg hadde hatt en liten hissigpropp av en lærer på Framhaldskolen som  het Eikeland, så foreslo jeg at vi skulle ta en liten svingom bort å se hva slags sted det kunne være. Det sto skilta 2,5 km så det ble jo ikke lange omveien om vi ikke fant en endeover.

Sola skein og livet var bare herlig der vi i slak medbakke nærma oss sjøen, ja for det kjente vi på lufta og så det på landskapet. Så, der på venstre side fikk jeg plutselig øye på et staselig bruk som jeg syntes måtte festes på brikke og stoppa opp for å fotografere. Tone kom litt etter meg og stoppa ho også, men ho blei stående å se på noe rett bak meg, og spurte til sist om hvem det kunne være. Jeg snudde med 180`rundt og der stod jeg med hans majestet kong Olav den 5. midt i mot meg, trodde jeg da, for statuen der på et lite fjellskæl i skaukanten, 2m. foran meg, ligna grådig. Ingen plakett, ingen inskripsjon var å se noe sted, så for sikkerhets skyld ba jeg Tone om å ta et par bilder av meg og «Kongen» der innimellom Osp og Or så fikk vi helle spørre noen lokale til råds om hvem dette kunne være.

Ikke langt unna kom vi til veis ende rett ut i havet hvor ei dame holdt på å vanne blomster i et tørt bedd og jeg spurte om den figuren bortved veien var en kar vi burde kjenne. Da stramma gamla seg opp og så meg strengt inn i øya og sa: Ja det

burde du absolutt, det er jo Kong Olav, sa hun med en stolt mine også vanna ho videre.

Javel tenkte jeg, det var da svært da, men da ho ikke gjorde tegn til ytterligere kommunikasjon så valgte vi respektfullt å sykle stille videre, uten å vite verken mer eller mindre om Kongen.

Nå i disse «Pad-tidene» får man jo enkelt vite alt tenkte jeg, men neigu om vi ble noe klokere av det, så det ble med en henvendelse til Agderposten, hvorfra svar avventes.

Det Begynte å nærme seg lunchtider og vi «gassa» på litt, for nå ville vi på kafe`i pollen i Arendal, men akk det er mangt å se på en sykkeltur og klart måtte vi ta en titt på Eydehavn når vi først var like ved.

Sam Eyde hadde vi jo både lest og hørt om, så vi la kursen mot havna som jeg klart hadde en formening om at måtte være et idyllisk sted, og jaggu sa jeg idyll.Riktig nok så vi bysten av Sam Eyde,1866 – 1940  foran Coop men noen idyllisk havn fant vi ikke, men det var vel heller egentlig ikke å forvente i kjølvannet etter en industrimagnat som Sam Eyde.

Vi fant store pukkhauger og et falleferdig fabrikklokale fra 1927 og ellers et rett så rufsete industrikompleks i ST Gobian regi, for øvrig hel ulikts St Gobian, som blant annet er kjent for produksjonen av prismekronene i Versailles.

Nei nå ville vi til Arendal og passerte avkjørselen til Tromøya i godt driv, for på Tromøya hadde vi vært mange ganger før og overvært Offshore 1 båtracene, så Tromøya lot vi passere denne gangen.

I Pollen var det fint gitt. Der moret ungdommen seg med modifisert «Diskosnekke» påmontert permanent outboard løsning, og vi ramla ned på Cafe`Victor med sola i ansiktet og utsikt rett ut i Pollen. Deilig å kunne sitte her å bare nyte store rekesmørbrød og synet av en solbrun kone som myser mot sola.

Arendal, med minner fra min onkel Bjarne som var redaktør i Agderposten og hadde hytte på Hvessøya, er en flott sommerby som etter min oppfatning har hele sin idyll langs med pollen og havna, men da også til gagns. Der mangler intet for en sommerkapitalist som ønsker å bruse med fjæra, men småkosen savner jeg. Kan godt hende den er der, men vi fant den ikke, nå heller, men jeg vet om et sted, sa jeg til Tone og dit sykler vi nå.

Det var 23/6 og St.Hans og den hadde vi da bestemt oss for å feire på Fevik Strandhotell på Fevik. Funkis hotell i god Funkis stil hvor vi i familien Strøm/Syversen hadde feiret min mormor «Fruen» sin 75 års dag for ca 40 år siden.

Fruen som vi kalte henne var en myndig og pertentlig dame som hadde som mantra:

Jeg drikker ofte og jeg drikke gjerne men alltid med måte og det kunne ho nok si, men jeg mått allikevel en gang bære ho opp trappa og i seng på Lisebo, Katralveien nr. 9 i Askim hvor vi bodde og ho var på besøk.

Vi feiret St.Hans standsmessig på hvit duk i hotellets vinterhage med kremet fiskesuppe og elg carpatio for så å avsluttet med en fanastisk is sorbet før vi med fulle mager og slitne bein inntok horisontalen og sov oss til neste dags krefter.

Vi stod opp ved 7 tida til havblikk og strålende sol, men med noen særdeles svarte skyer i horisonten. De kommer sikkert ikke hit sa vi, og gjorde oss klare til avtråkk,

Men ikke før hade vi lasta opp på sykklene så begynte det å dryppe, og Tone komanderte innunder utbygg for å vente, og vi venta og vi venta. Nå har det seg da engang slik at venting ikke er min sterkeste side så det blei til at vi bega oss av gårde mot Grimstad i, til å begynne med i duskregn som gikk over til striregn, og fra bussbu til bussbu gikk det til vi datt inn søkka blaute på et konditori i Grimstad, også var alt bare fryd og gammen.

Tone bestemte seg riktig nok for å investere i regnbukse for det hadde hun ansett som helt unødvendig å ta med, og det var det også resten av turen. Buksa ble prøvd, og buksa ble kjøpt og betalt med det ene beinet på disken, for ho tok ikke av gang da alarmen skulle fjernes, men først etter 20 minutter, da i steikende sol måtte buksa av.

Grimstad har jo historisk sett gjort seg fortjent til mere enn en snarvisitt, men det ble med litt mimring nede på brygga der jeg lå med skoleskipet Sørlandet i 1966, samtidig som vi speidet etter «Vandreren som spiller med sordin» men fant vel fort ut at han nok vandret på «Gjengrodde stier» og bare kunne anes i omgivelsene av idyll som rådet i byen i dag.

Idyll var det nok for øvrig ikke mye av på 1860 tallet da Terje Vigen rodde så sjøen fosset og brant, og blodet fra neglene sprang, men vi hadda da fått tatt en sving innom:

Ved fjære kirke jeg så en grav,
den lå på en vejrhård plet;
den var ikke skjøttet, var sunken og lav,
men bar dog sitt sorte bræt.
Der stod "Therie Wiighen" med hvidmalt skrift,
samt året, han hvile fant, -
Han lagdes for solbrand og vindenes vift,
og derfor blev græsset så stridt og stivt,
men med vilde blomster iblandt.

Vi la på en prestekrage fra veiens kant og satte kursen mot Nørholm og Hamsunds hjem.

Fin tur på gamle sørlandske hovedvei som jeg kjendte godt igjen fra våre, familien Syversens, turer med 1961 modell Ford Angelia. «Halvferdig brød» som den også ble kalt på grunn av den bakovervinklede bakruta.

På denne ikke så altfor lange etappen dukka det opp et gedigent gårdsbruk som vidnet om  både velstand og og sans for det estetetikk.

Ved nærmere ettersyn på postkassene på veien inn til godset så ga det seg jo selv at slik måtte det bare være der komunens store sønner og velgjørere, familien Ugland hadde sitt navn på postkassa.

Se der sa jeg til Tone, etter bare noen kilometers sykling videre, og pekte inn igjennom et kratt som nå så godt som dekket helt ei lita hvit stue, skrivestua til Knut Hamsund.

Vi ble stående en stund å filosofere litt rundt denne underlige mannen som nær ved var blitt dømt som landssviker kunne skrive fengende og levende om både folk og land. Der inne i den lille stua som vi nå sto å så på satt han og skrev.

- Kan for øvrig her nevnes at Tone og jeg også har besøkt hamsundsenteret på Hammarøy hvor jeg kjøpte to hjemmehekla, av Hamsunds niese, grytekluter som vi har den dag i dag.

- Hele Nørholm, som stedet der skrivestua ligger, bar preg av nettopp det, å være gjengrodd. På en måte ikke så rart. Generasjoner går og bånd falmes og blekner. Mange forgudet Hamsund og noen hatet ham for hans nasistiske holdninger. Selv ble jeg nok litt påvirket i min tidlige ungdom av min kjære morfar som satt på Grini under hele krigen, men samtidig så har jeg lest det meste av Hamsund nå i voksen alder og kan ikke annet si enn at jeg fasineres av hans skrivekunst og innlevelse i sine romanpersonligheter.

Herfra gikk ferden videre til Lillesand. Denne dagen hadde vi ikke forhåndsreservert overnatting og tenkte at vi bare kunne ta inn på en campingplass og få ei hytte for natta.

På vei mot Lillesand klarte vi allikevel ikke å dy oss for å ta en svingom ned til Homborsund for å speide litt ut i havet mot:

Gjæslingen de blinde skjær litt øst for hombor sund, der det bryter stygt i pålands veir, unnder 2 fot vann er det bunn.

Det var dit inn Terje Vigens skjækte for, lik en pil mellom brått og brand, og bakefter ham i kjølvannet for ei jolle med 15 mann.

Det var da han skrek gjennom brenningens sus til sin gud i høyeste nød:

Innerst derinnne på strandens grus, sitter min viv ved det fattige hus og venter med barnet på brød.

Jeg måtte bare nedom Homborsund for å føle litt på stemningen å la det synke inn hva Ibsen om Terje skrev.

Hytte for natta var ikke så enkelt som vi hadde trodd, alt var fullt, men vent litt sa den trivelige verten på campingplassen, før jeg sender dere ut i sommerkvelden på leting skal jeg ringe ned på hotell Norge å høre. Allt fullt hørte jeg han gjenta i telefonen, jamen det er bare to slitne syklister, har dere ikke noe enkelt? Spurte han.

Tårnrommet med bad på gangen duger det sier han og ser på oss, og vi nikker i kor og svarer, Tårnrommet er perfekt, og slik ble det.

Vi kjøpte poletter av verten på campingplassen og dursjet der før vi ga oss i kast med den siste kilometeren ned til hotellet.

Vi satte fra os sykklene inntil hotellveggen ved siden av inngangen til resepsjonen, og med nyvaska skjegg og Armani deodorant strena jeg i bleiebukser og singlet inn ærværdige hotell Norge, Lillesand.

Dama i resepsjonen titta opp. Der er dere ja, dere to som skal bo i Tårnrommet i natt. Ja tusen takk for det ,responderte jeg, for nå er vi akkurat passe slitne og tørste. Da har dere kommet til rett sted sa damen, og så skal dere vel være med på konserten med Gisle Børge Stuve i bakgården her i kveld, sa hun, og det takket vi selvfølgelig ja til og kjøpte billetter der og da.

Reine og fine var vi så vi låste fast sykklene i taknedløpet og tok oss en tur ned på brygga for å føle litt på stemningen i byen og den var helt på topp, for akkurat nå var det Lillesands dagene. Det krydde av folk på torget ned mot brygga der det ble arrangert Skum disko, hvor ungdommen fikk skikkelig vaska seg.

Vi trakk oss litt tilbake fra det verste trøkket og fant oss en hyggelig bryggerestaurant hvor vi inntok en Hummerlig skalldyrtallerken og jeg trua ned et par Sørlandspils.

Dernest ble det en hyggelig om enn litt kjølig konsertaften i hotellets bakgård, også var det natta. 

Ingen av oss hadde noe som helst problem med å få sove der oppe i tårnrommet, på ærverdige hotell Norge, da vi ved 12 tida på natta kom oss i seng.

Nå er det da engang slik at noen halvlitere før jeg legger meg krever alltid sitt utover natta.                                                                    Det kan for øvrig tilføyes at fastlegen min hadde gitt meg diagnosen, aktiv blære. Dette er psykisk betinget så det er bare å tenke på noe annet så går det over sa han.

- Jævla lett for deg å si, når det er jeg som er pissatrengt, tenkte jeg.

Nå fomla jeg meg ut i en beksvart gang, for noe lys klarte jeg ikke å få på selv om jeg prøvde både to og tre brytere.

- Det får gå, jeg hadde jo merka meg toalettet før vi la oss så jeg hadde sånn nogen lunde peiling på retning og sted og klammra meg fast i rekkverket ned svingtrappa som førte til en lang korridor hvor jeg hadde observert toalettfasilitetene.

Endelig inne, i stummende mørke, på do. Bli lys tenkte jeg og trykket på bryteren som jeg hadde følt meg fram til, men neida, lys blei det ikke.

Signalene oppe i hue hadde nå gitt beskjed til blæra om at det var klart for tømming, og som i en mardrøm røska jeg opp døra ut til gangen for å få inn litt lys, men hva F. Der var det jo også køl svart, og det visste jeg jo inderlig vel.

Jeg famla meg nå desperat rundt etter potta og lokket og dumpa ned med et, å herre gud, for Jeg valgte det sikkre framfor å stå og satse på å treffe.

Så satt jeg der da med dodøra åpen ut i mot gangen og kjente den salige følelsen det er når trykket letter, men så.

Hælvete, faen, dunk, dunk, mere småbanning og romstering hørtes ute fra gangen og det gikk fort opp for meg at jeg ikke var aleine om å kjenne trykket.Dæven tenkte jeg, nå gjelder det å komma seg av før jeg får en på fanget, for Stemmeleiet tilsa nemmelig at det var en, en.

Øynene  mine hadde nå vent seg til mørket og det vage grønnskjæret fra et rømningslys langt borte, innerst i gangen guidet meg ut.

Om morran da vi kom ned til frokost, ble jeg først litt irritert da jeg observerte, ingen varm mat, men irritasjonen gikk fort over i lettelse og overbærenhet da jeg fikk forklart at hele byen hadde vært strømløs i natt og fremdeles var det. Derfor ingen egg og bacon, og selvfølgelig heller ikke lys på do.

Lillesand til Kristiansand, er det noe vi kan finne på i mellom der da? Vi kikka på kartet og ble enige om at vi fikk prøv å ta oss ut til den så mye omtalte Blindleia og videre til Justøya og Brekkestø, og som tenkt så gjort.

Vi sto lenge på broa over Blindleia og sugde inn sørlandsinntrykk, mens måkeskrik og snekke dunk satt oss i ordentlig Pieder Ro stemning. Pieder Ro var en gammel og sagnomsust sørlandslos som som det henger like mange bilder av i de 1000 hjem som bilder av sigøynerpiken.

Måkeskrikene og vannet fikk meg til å tenke på Rose i boka, hun med Alzheimer og det dype undrende blikket. Hun som liksom reiste tilbake i minnene, til en verden der hennes datterbarn Hope, som nå drev familiebakeriet, hadde fått tak i en løs tråd som skulle lede henne helt inn i det innerste inne av hennes bestemors Alzheimer hjerne.

Rose hadde nemmelig et rituale som Hope ikke forsto noe av. Bestemoren tok hver dag med seg noen små stjernekaker, som bakeriet var så kjent for, ned til havet og satt der på en benk og brøt opp disse og kastet bitene på sjøen, og den sjøen så jeg for meg under broen akkurat nå. Havet er havet tenkte jeg.

Det var en ualminnelig fin dag og vi koste oss videre innover på justøya helt ut til idylliske Brekkestø, og her var det stopp. Det var butikk, men ingen vei videre. Herfra gjalt sjøveisreglene.

Vi kjøpte oss et par kurver jordbær og klatra opp på ei fjellhylle med utsikt over havna og mot den blå døra.

Den blå døra, hva var det for ei dør? Jo, det var akkurat den døra som søster Lise hadde prata så mye om. Du må se etter den blå døra, om du kommer til Brekkestø, hadde ho sagt så mange ganger, for det er hytta til Hanne som vi veninner er med å åpne hver vår og stenge hver høst. Og helt riktig, der var den blå døra.

Sikkert et lystig veninnelag de har der sier jeg til Tone og speider utover fjorden.

- Mon tro om det ikke er her kollega Gunnar Otterbech også har hytte et sted sier jeg og tar opp telefonen.

- Hei det er Gunnar svarer det.

- Hei Gunnar sier jeg. Nå sitter Tone og jeg å ser utover ditt ferieparadis og her har du det jaggu fint. Det blir dørgende stille og så svarer han.

- Jammen jeg er ikke i Trollheimen jeg, jeg er på Åkerøya sier Gunnar, som hadde fått med seg at vi hadde tenkt å sykle Trollstigen, men det var med værforbehold.     - Jada, jada sier jeg men der var det jo så jævla dårlig vær så vi la om ruta til sol og sommer og nå er vi i Brekkestø på vei til  Kristiansand.

- Jeg kommer med en gang responderte herr Otterbech og bare minutter senere la  Gunnar båten inntil brygga i Brekkestø og inviterte oss med ut på hytta til overnatting og det hele.

Jeg kikka på Tone, og vi var jo på farta uten mål og mening, så hvorfor ikke, og overnatting ble det i særklasse.

Vi bunkra opp i butikken og fikk syklene om bord.

Gunnar som alltid var pratsom og forekommende guidet oss mellom holmer og skjær.

Det var tydelig at han var godt kjent både i farvann og blant øyas befolkning.

I løpet av turen ut til hans paradis var vi innom gamlehavna på Åkerøya, der alle kjendte Gunnar og Gunnar kjendte alle.

Gunnar hadde sammen med flere søsken et gammelt familiested som hans Bestefar hadde ervervet tidlig i forrige århundre og det skulle vise seg å være en pærle av et sted. 50 meter fra sjøen med ei lang fin brygge og ei lita bukt. Rikig et sted med sjarm og sjel og akkurat passe oppusset, ikke ødelagt.

Gunnars kone/samboer i tredve år, Bente tok vel imot oss og vi ble innlosjert på et vestvendt rom i 2nd.etasje med panoramautsikt utover det sørlandske øyriket.

På ettermiddagen ble det guidet fottur på øya som ikke var noen liten holme. Her var ikke bilveier, men flere gårdsbruk, så noen traktorveier og asfalterte strekninger var å finne her og der, pluss en, ett hulls golfbane.

Hele øya bar preg av fordums tid, da den var bebodd med en kombinasjon av fiskere og småbønder. Atmosfæren var intim og dørene åpne. Her var det ikke vanskelig å finne roen og balansen i tilværelsen.

Dagen gikk og da sola sank i havet og fotball VM raste på sitt verste inntok vi et gourmetmåltid med Amarone og Congac i hyggelig selskap med Gunnar og Bente. Dernest takket vi for en usedvanlig fin opplevelse og trakk oss stille og rolig tilbake til vårt panorama rom hvor skumrende sommernatt og småskvulp dyssa oss i søvn.

Ny dag grydde, og nye opplevelser stod for dør. Det startet med et forfriskende  morgenbad fra brygga før frokost. Deretter var det pakking og lasting av sykler om bord i båten før avreise til Bjørnvika. Gunnar hadde bilen sin der, og skulle kjøre Bente til Arendal for å besøke sin mor på aldershjem, og vi ble med til Bjørnevika.

Derfra hadde vi vel da ca en 3 mils sykkeltur inn til Kristiansand, hvor vi hadde bestillt rom på Fjordgløtt hotell i Østre Strandgate.

Fantastisk flott strekning å sykle Rv. 420/401 til Høvåg og videre til Søm hvor vi krysset Varoddbrua over til Kristiansand.

Vi nærmet oss nå dagens bestemmelsessted, men på vei til dette fjordgløttet passerer  vi Oddernes kirke hvor vi stakk innom for å ta en titt på gravstedet til min mormor (Fruen) og morfar (Ole Kristian Strøm) og mine oldeforeldre

Det var ikke noe oppløftende skue, for den gravstenen lå nede nå som i fjor.

Jeg ble stående å se på den vage inskripsjonen som var igjen på steinen og tanken gikk umiddelbart til min kjære morfar som jeg som barn og gutt var knyttet hardere til enn noen annen i familien, og der dukket også koblingen til Rose og Hope i boka mi opp igjen. Morfar satt som tidligere nevnt på Grini under krigen og hadde nok mange tunge stunder å minnes fra den tid. Hopes løse tråder inn i bestemor Rose sitt syke Alzheimer hode hadde nå ledet henne på en søken etter familiens historie, til Paris hvor hun nå nøstet mellom jøder og muslimer, i en etter hvert som det gikk opp for henne, grusom og tragisk fortid.  

Da jeg omsider fikk løsrevet meg fra gode minner og dystre tanker bestemte jeg meg for å få ordnet opp i dette med gravstenen og kontaktet kirkevergen i byen, hvor jeg fikk tak i navn og adresse til et firma som kunne ta seg av renovering og oppsetting av stenen igjen. Strandberg Stein ble det som tok på seg det oppdraget og utførte det det til stor tilfredsstillelse.

Etter å ha fått innlosjert oss på Solgløtt Hotell, som var helt greit til en pris av kr.800,- / natt for dobbeltrom inklusive frokost så gjorde vi oss klar for en en «liten» bytur med innlagt besøk i   Tinnheia, for nå skulle vi besøke min fjerne slektning Øyvind Løvdal med kone Turid, som bodde i Malmveien helt på toppen av Tinnheia.

Tinnheia er byens desidert høyeste punkt og herfra kan man skue enda videre utover byen enn Kristian ¼ gjorde i 1641 da han: skuet vidt omkring på strand og ropte her blir by på strand og den skal hete Christianssand.

1.st gir må til skal du kare deg opp de 2 kilometerene i en stigning på opp i mpt 20% på det bratteste, og du er ganske mør når du er på toppen, så her ble det en stopp på Rema for innkjøp av Farris og Wienerbrød, fo noe måtte vi jo ha med til kaffen tenkte vi, og da var vel Wienerbrød noe alle likte.

Vi ringte på og Turid i åpnet opp, like overrasket som alltid, for vi tar som regel en tur innom annehvert år. Denne gangen syklet vi, sist var det Harley og gangen før der var det Camper på Ford F-350, så hva blir det neste? Bussen kanskje, hvem vet.

Øyvind og Turid hadde netopp kommet hjem fra svipptur til Danmark, så Wienebrød hadde vi ikke behøvd å ta med, men kaffe hadde nok vært bedre om vi hadde hatt med, for ingen av dem drakk kaffe, men Turid hadde noe på lur allikevl, så det gikk fint. Det ble noen timer med vanlig prat om alt og ingenting, rent bortsett fra at vårt slektsforhold ble studert litt mere inngående og nærmere innsikt i det er nok på sin plass så jeg får slektstreet på plass.

Den ettermiddagen det ble fiskesuppe på Peder Ro restaurant og deretter bestemte vi oss for å ta tur bort til Hege, min niese som bor straks på utsiden av byen tilbake mot Varoddbroa, en snau ½ times sykling, fra sentrum hvor vi nå var, utover mot Ålefjær.

Hos Hege var det fullt hus med Rachel, Heges tidligere svigerinne og ungene på besøk og den første kommentaren til Marius, minste sønnen i huset når han fikk se oss, var: Å ska de sove hen ? Han så nok for seg at nå blei det madrasser på gulvet, for det lå folk i alle senger og  sofaer.

- Ta det med ro vi er bare innom på en snarvisitt og bor på hotell i byen, sa jeg, og gutten smilte opp.

Det ble is og jordbær, kaffe og atpå til så skjenket Christoffer, elste sønn i huset,  underegnede et glass utsøkt XO. Han kjenner nok sin mamma-onkel ganske godt, tenkte jeg.

På kvelden hadde jegbestemt oss for å gå på konsert med Jonny Alaska, i Ravnedalen, så vi takket for oss og forlot folket til fordel for et mygghælvete og fin musikk.

Jeg overdriver ikke angående myggen.

Ravndalen er er et vakkert beliggende natur og parkområde straks nord for sentrum.

Med sine dammer og fonterer nedunder stupbratte fjellvegger der grusganger og plener er idyllisk anlagt, klekker myggen godt.  ja, for myggen tok brodden og hyggen, av konserten og til slutt måtte vi som mange andre flykte ut av svermen og i trygghet, og det var i grunnen greit nok og vel så det når situasjonen var som den var.

Neste dag skulle vi med tog til Stavanger, hvorfra vi hadde bestemt oss for at vi ville sykle Jæren sørover så langt vi rakk.

Frokosten på hotellet/hærberget bød for øvrig på en liten overraskelse for der dukka det opp ei dame som plutselig utbrøt.

- Jammen er det ikke Tone da ! og der satt fordundre meg familien Arnegård fra nabobygda hjemme, Trømborg, og inntok sin frokost. De kunne fortelle at Tones tidligere kollega Merete Arnegård også var på tur i byen, og Merete kjente jeg godt så jeg sendte en sms om at, om de vandret i «Markens» på formiddagen så kunne vi jo ta en kaffe sammen. Etter en times tid så satt vi der og koste oss og småprata med Merete og den nye vennen, som også var en lokal indre Østfolding med mange felles bekjente. Vi nøt stunden en times tid før vi brøt opp og heiv oss på sykklene ned til stasjonen.

En behagelig togtur til Stavanger lå foran oss og jeg lente meg tilbake på første klasse, eller i hvert fall noe som var litt bedre en ren turistklasse. Her sklei jeg sakte inn igjen i Hopes verden der de riktig så gripende og altoppslukende hendelsene nå ble lagt for en dag, den ene etter den andre. Det hadde nå gått opp for henne at Bestemor Rose i frykt og skam hadde levd et fordekt liv der hele hennes familie var blitt tatt av dage i Auschwitz og at hennes bestefar, Mc Kenna, som var den beste bestefaren hun kunne ha hatt, ikke var hennes biologiske bestefar. Nei ting er ikke alltid slik du tror dem er og nå var hele verden snudd på hodet for både Rose og Annie, hennes datter.

Vi hadde forhåndsbestilt rom på Comfort Hotell i Stavanger, og i steikende ettermiddagssol trilla vi fra jernbanen og opp til hotellet som vi så kneisa fram i skråningen opp fra havna.

Flott modærne hotell med økologisk mat og stor takteasse hvor vi traff en glad gjeng med «Rodere» fra indre Hardanger. Ernst som han het den største og gladeste av dem fant jeg fort tonen med, for han kjendte nesten hver eneste Hærlending i bygda vår.

Hærland, et lite intimt lokalsamfunn i indre Østfold med et, blant annet, velutviklet Hot Rod miljø, hvor jeg sjøl kjenner de fleste.

Det ble selvfølgelig Sider og Sider og sent om side blei vi, mest de da, fulle og gode og slskapet løste seg opp i sine enkelte faktorer som forsvant ut på byen.

Tone og jeg havna på rommet, og nå var det Tone som hadde begynt på sin Stjernerereise med Rose og Hope mens jeg selv reiste inn i drømmeland med Plommor fra Hardanger rungende i underbevistheten til en mer eller mindre bevistløs tilstand tok overhånd.

Det ble merkelig nok ingen dagen der på opplevelse neste dag, så frisk og rask var jeg på beina 07.00 og purra ut Tone til tidlig frokost, for nå var det Jæren som stod for tur, og den turen kunne bli lang, så det var best å komme seg opp om morran.

Økologisk frokost ble inntatt med både egg og bacon, og da er det jo ikke jo ikke noe savn om det er økologisk, så hvorfor ikke være sunn når man intet forsømmer med det?

Vi sikta oss inn mot Tjelta, for der hadde jeg vært før og visste at det lå godt ut mot de hvite jærstrendene.

Ganske straks vi kom ut av byen begynte vi å få føling med et anneleds landskap.                                                                               Paddeflatt og uendelig fremover og vestover, med fjell og heilandskap i øst.

Fasinerende med ale disse kilometervis lange steingardene som er lagt opp over alt, også alle dyra som gikk på beite.Tone bemerke flere ganger at; så fint dyra har det her på Jæren som kan gå ute og kose seg. Hvorom de koser eller ikke koser det vites ikke men at de trives det kunne vi se på lang lei. Gullane reine i pelsen og med sine slakke og tilforlatelige blikk, virket det i hvert fall, for en turist på sykkel, som  trivsel og velvære på høyt plan.

Sjøl trivdes vi svært så godt og formelig kosetråkka oss av gårde på lite traffikerte riksvei 510 til Tjelta hvor det ble en burger på Statoil før vi bega oss videre på Nordsjøveien, RV 507.

Dette skulle vise seg å være et særdeles unorsk men også særs Jærtypisk landskap på ei landstripe mellom Orrevannet og Nordsjøen. Nesten så jeg lurte litt en stund da jeg bare så vann på begge sider av veien. Hadde vi sykla feil tro?

Neida, feil var det ikke bare fantastisk. Flotte gårdsbruk med uendlig store og flate jorder så langt øye kunne se. Ikke rart ar Rogalandsbøndene er for stordrift.

I enden av Orrevannet hoppa vi av 507 og tok mot Orre sentrum og Pollestad, for derfra å ta oss til Bryne Kro og Hotell for overnatting.

Denne avstikkeren skulle vise seg å bli en opplevelse av de skjeldne det også, for her datt vi rett inn i det største blomstergartneriet jeg noen gan har sett.

Det var søndag og sikkert derfor veldig rolig på veiene, men her på gartneriet mellom Orre og Pollestad krydde det av folk, og det ble jo til at vi måtte ta ei pause å la oss imponere av den enorme blomsterprakten.

Jeg glemte for øvrig at før vi kom hit så hadde vi oss også en tur innom et turistanlegg ute på stranda hvor folk med unger strømma til for bading og adspredelse. Det blei svele og is på oss her.

Bryne ja hva er det utenom ei bygd med landbruk og landbruksmaskin produsenter? Jo faktisk en by med i hvert fall en flott skulpturpark.

Tja, hvor skulle vi ta oss videre nå mon tro. Vi dro fingeren over kartet og fant ut at Egersund kunne være en passende dagsetappe. Du ser jo på kartet at det er noen skrukker på stien men tenker ikke så mye over det, og vi la ivei, men ai ai der var det bråstopp og på tryne i asfalten.

Strammestrikken over bagasjen på bagasjebrettet hadde hoppa av og for inn i tannkransen bak og tverrstoppa sykkelen midt i ei rundkjøring straks sør for Bryne. Selvfølgelig var det en svart strammestrikk av beste slag, her skulle det ikke være noe dritt nei. Jeg kjente at humøret sank helt ned på nivå 1 og bannskapen lyste som lynglimt fra hælvete ut av både øyne og munn. Banneskolen, med «overlærer» Erling og «første amanuensis» far min. hadde jeg gått ut av med SG i muntlig, så det kunne jeg.

Tone så at det hadde gått bra med armer og bein og holdt seg på betryggende avstand. Hun prøvde forsiktig og berolige den krakilske ektemannen som reiv hjulet av sykkelen og med slever i munnvikene begynte å evaluere situasjonen. Det så helt jævelig ut, hele navet var fyldt opp med beinhard gummi mellom alle dreva, så nå var det bare å roe ned å begynne å fikle ut dritten og håpe på at tannhjula ikke var blitt skjeve og ødelagt. Fram med Leatherman og opp med sagbladet. Fikkel er ikke min sterkeste side, men nå bare måtte jeg, her gikk det ikke med rå makt. Det tok faktisk 1 time å få gummidritten såpass ut av navet at jeg kunne prøve om ting fungerte, og til min store lettelse så kjentes det bra ut da jeg veksla både opp og ned, og humøret steg til topp 10 nivå på bare et par hundre meter og snart var alt det vonde glemt.

Vi kom oss kjapt ut til kysten igjen hvor vi tar inn på en smal grusvei/sti merket gamle kongevei.                                              Denne stien, for jeg velger å kalle den det, tar oss over jorder og gjennom lee helt nede ved havet til en fantastisk opplevelse med hvite strender i kilometervis og Raigras så en skulle minst tro at en var i Danmark, bare prisen på en halv «Bayer» fortalte deg at det var langt dit.

Disse hvite strendene måtte jo bar prøves. Jeg kunne ikke reise herfra uten å ha vært uti, så her var det bare å stålsette seg, o komme seg uti.

Det var som forventet, i overkant forfriskende, men når en fikk løpt barbeint bortover de snøhvite strendene og kjente den varme sanda tyte opp mellom tærne, da var det jaggu verd det. Det å føle Nordsjøen som overøser oss med sin rikdom, blåse imot så du kan legge deg på som en skihopper i svev. Kjenne, føle, nyte at du lever og er blant de heldigste i verden som lever, akkurat her.

Tenk hvilken kontrast og allikevel hvilken likhet sa jeg til Tone, som nå hadde kommet seg så langt inn i vår felles sommerroman at hun kunne forstå hva jeg siktet til. Det er det samme havet og de samme stjernene her som der Rose utførte sitt ritual, med sine selvkomponerte kjærlighets stjernepaier. Stjernepaiene, stjernene og havet bandt hennes tanker og følelser sammen med noe der borte på den andre siden.

Selv forsto jeg sinnsstemningen hennes veldig godt, da jeg også, i mitt tidligere liv som ung sjøgutt ofte sto ved rekka på poppen og gjorde meg de samme refleksjoner og liksom kastet tankene mot de samme stjernene som funklet på himmelen der hjemme.  

Tror du vi kommer til Egersund i dag, bryter Tone inn i min tankeflukt. - Å Jada sier jeg, vi får bare tråkke på og det gjorde vi, men det ble ikke så fryktelig langt før vi dumpa rett opp i en SFO skole.

At den gamle oltidsgården Grødeland som vi nå hadde havna på ble brukt som SFO skole om sommeren hadde vi ikke den ringest anelse om før vi plutselig stod der på gårdstunet med fullt av unger og kaniner rundt oss, og en tallerken havregraut i hånda.

Her fikk vi oss en hyggelig overraskelse og en aha opplevelse ved å se at kommunen her hadde åpnet et lokalt bygdemuseum til bruk for barn i sommerferien. Ungene så ut til å storkose seg, og blant sauer og kaniner sprang de rundt med hver si høne under armen og hadde det riktig så gøy. Noen lærte å strikke og andre å brodere, mens andre igjen måka sauemøkk og vanna hester. Riktig så hverdagslig og lærerikt for de kommende generasjoner.

Vel vi måtte videre og takket så mye for oss før vi la oss på troene og dro videre, og nå bevegde vi oss vekk ifra kysten og inn imot heiane mot øst langs den gamle Vestlandske hovedvei mot Sirevåg, Brusand og Ogna hvor jeg stoppa utenfor et hagegjerde der ei dame og en mann stod tvikrøka i noen bed og luka. Unnskyld men hvor er jeg egentlig kommet nå spurte jeg. Begge rettet seg kjapt opp og mannen svarte uten å fortrekke en mine. Now you are i Paradice sir. Really, svarte jeg, but then I hope this is not the road to hell, responderte jeg og pekte på slangestien på kartet og samtalen var i full gang.  Nei det er vel ikke riktig så ille, selv om det nok kommer til å føles ganske jævelig til tider, svarer han og titter på sykler og oppakning. Dere får mange og ganske tøffe oppforbakker med en stigning på helt opp i mot 28%. O hildrande du, utbrøt jeg og Tone lurte på om det var langt over til Egersund. 

Å, det er nok noen timer men om dere passer på å komme dere innpå den nedlagte jernbanelinja når dere kommer ned fra fjellet så korter dere turen med en ½ time og det hjelper for trøtte bein svarer mannen og ønsker oss god tur, og det fikk vi.

Bratt var det ingen tvil om det var. Ja faktisk så bratt at da jeg lente meg frampå for ikke å steile så begynte jeg å spole og måtte av og ta apostlenes hester fatt, og det hadde Tone gjort for lenge siden så jeg følte ikke at det var noe nederlag for en bleikfeit atlet. Ikke rart at denne veien var skiltet med; veien gjennom et landskap som Gud skapte i vrede. Det faktiske forhold var det at datidens, 1840 åras ingeniører og politikere hadde for seg at den billigste måten å bygge vei på var å lage den kortest mulig og følgelig ble det bratt, uten å ta hensyn til stigninger og andre hindringer. Ingeniørene var utdannet i Danmark.

Selv om og allikevel, så hadde vi nok den fineste strekningen på hele vår opplevelsesrike Tour de Sør over Hegrestadfjellt og heiane innafor fram til Egersund, hvor rød løper var lagt ut til min fagre sykkeldronnings entre til erverdige Grand hotell Egersund.

Her måtte vi avslutte vår tur for å komme meg hjem til å bære min venn Bonden, Erling Grini til den siste hvile 03.07.2014

Erling som jeg hadde vært hos siden jeg var 10 år gammel var nå gått bort, og det var rart. Han var den siste jeg kjente som hadde gått på skolen sammen med min egen pappa, så på en måte så følte jeg at jeg også bar en tidsepoke av mitt eget liv til graven den dagen.

Slik følte nok Jacob det også, Hopes biologiske bestefar, når han satt der ved sin elskede, som krig og galskap hadde tatt fra ham for 70 år siden, til hun stille åndet ut med et smil om munnen.

I skrivende stund dreper ,Guds utvalgte folk, som selv ble forfulgt og massarkrert for bare et par generasjoner siden, uskyldige kvinner og barn i sin fulle og hele overbevisning om at det er det som må til for å få fred.

Nei, vi mennesker lærer aldri, i hvert fall ikke så lenge vi tror, og ikke vet bedere.   

Feriebolk  1 var nå over og Tone og jeg måtte bite i det «varme» eplet, for nå kom tropevarmen til Norge og meldingene lød: Varmere i Oslo enn på Solkysten og endog til Stone Town Zanzibar.

3 Uker går alikevel fort når du  bare har noe meningsfylt at bedrive, og det hadde jeg for ved siden av jobb så spana jeg etter en Berline 11 Normale Citröen opp til 1950 modell, for det hadde jeg så liderlig lyst på, og det fant jeg, så min gode nabo Gunnar, viss sans for veteranbiler overgår de fleste, pucha på og det skulle heler ikke så mye til for å overtale meg. Tidlig Lørdag morgen 24/7-2014 huka vi på Gunnars bilhenger og la i vei til Karlskoga hvor vi hadde avtalt at overlevering av B 11 N 1955 modell skulle finne sted. Vi kom og Lars Hedlund fra Søderkøping kom med «smykket» som etter hans beskrivelseskulle være i ny Schik. Bilen så fantastisk ut ved første øyekast, men ei dau spissmus full av mark var det første vi så da vi åpnet koffertlokket også ramla sideruta på førersida ned da jeg skulle sveive ned denne.

Bilen var for øvrig i teknisk meget bra stand men med noen Reodor  løsninger og en del kosmetiske ting å sette fingeren på så sa jeg til Lars at den ikke stilte helt til forventningene ,og at vi måtte diskutere prisen. Prisforlangende 95.000,-Sek var forskuddsbetalt med 50% og jeg prøvde meg med et prisavslag på titusen. Fem tusen sa Lars tverr og stram om leppene.Annars tar jag den med hem. Jeg rakk fram hånden og avtale om resten 42.500,- Sek i kontant ble signert.

3 uker var nå unnagjort og neste feriebolk som vi skulle avvikle i Løkkehytta på Værskei stod nå for døren.

Det ble avreise mandag 27/7 i sol og pent, men til et jævla møkkavær oppover langs Mjøsa. Detta ga seg heldigvis innen vi kom fram og kunne pakke ut i strålende kveldssol.

Tirsdag morgen 28/7 sto vi opp til et fantastisk vær med 18 grader kl 08.00

Vi bestemte oss raskt for at frokosten skulle vi innta på Holsbru Kafe`og sånn blei det.

Ca 8km. Full fart utforbakke og vips så satt vi der på en krakk med havregraut oppå bordet og kuruker under inntok vi med stor apetitt vår ekselente frokost med tilhørende rød saft av noe slag.

Liomseter 22km stod på skiltet og vi så på hverandre, og vi så opp på godværsskyene som seilte forbi. Klart vi skal til Liomseter utbryter Tone, og da var jo det bestemt, og for en tur det ble. Innover, innover, bortover og oppover,oppover i strålende sol og god sommervarme langt opp i de 25`så koste vi oss ordentlig både lenge og væl, og enda lengere og til slutt væl nok, for 22km på grusvei med mye slak og noe til dels bratt stigning kan merkes i rompe og lår. Overraskende og hyggelig med alle camping og fiskeplassene langs veien. Ikke rart at Nederlendere, Tyskere og alle vi andre trives her hvor skiltingen sier: Velkommen til fellesskapets grunn.

Vertskapet på Liomseter ønsket oss velkommen og det ble både spekemat og omelett ute før vi måtte ty innomhus og la himmelen tømme seg, og det var gjort på en ½  times tid så skein sola igjen og vi kunne begi oss på en langt letter hjemtur, i hvert fall fram til Holsbru. Fra Holbru til Kittilbu fikk vi varma opp låra og fra Kittilbu til hytta får vi alltid pesa stort sett alle organer både utenpåliggende og innvendige, men det gjør bare godt også så godt som det er med et glass saft når du kommer hjem da gitt.

Uka har fortsatt med mange fine sykkelturer både til Synnfjell og Prestkjerringa og nå på fredag pakker vi sekkene og Mersen og lusker oss hjem, og i tankene takker vi Bente og Hans for fine dager på hytta deres.

Tone og Kissen.