Der står en kaktus i min vinduskarm.
foruten blomster nu.
Den er mig saare ublid- nesten harm
og mørkegrøn i hu.
Og med sin tause lille lansehær
den mot mig staar
og strekker sine tusen tynde spær
så langt de naar.
Men ingenlunde altid staar du slik.
Til tider er den med sine slanke bægerblomster lik
en flammeverden.
Da rekker den mig alle sine bæger frem
- de røde, reneste-
Som om den trygler mig at tømme dem
tilbunds hvert eneste.
Da staar og ber den hele blomsterhær med åpen favn,
og aander mot mig i et rødt begjær og modent savn.
Indtil den sygner hen av urørthed og savnets taare
ifra det dype bæger brister ned på blomstens baare.
Ole Kristian Strøm (ca.1930)
Nyeste kommentarer
13.05 | 13:28
Flott dikt. Kretsløpet og livet👍
03.05 | 11:45
Utrolig fint
20.04 | 15:28
Jeg ble rent rørt av å lese dette diktet, fint skrevet om gammel og ny tid. Takk!
12.02 | 16:59
Ikke bare bare å være barn og ungdom. Ikke å være lærer heller. Uro og spredde tanker er en utfordring for oss alle Ole K!