Edle dråper - salte tårer
                                                   Forord
En fiksjon fra virkelighetens fantasiverden.
Venner, oppvokst i trygge og tilsynelatende anstendige hjem med vanlig hverdagsmoral, ble likevel ikke helt vanlige. Deres hverdag utvikler seg, til tross for hjemmets tilsynelatende trygge ramme, til å bli alt annet enn trygg. Her utforskes hva dette kan skyldes.
Anstendigheten i hjemmet avslører etter hvert sprekker og en slakk hverdagsmoral, som de håpefulle, bevisst eller ubevisst, tar etter og tilpasser til sin egen tid. Det må understrekes at det også her finnes unntak som bekrefter regelen.
Virkelighetens fantasiverden – fordi det kunne ha hendt. Flere hendelser ligger tett opp til virkeligheten – men hvor går egentlig grensen mellom det faktiske og det fiktive? Persongalleriet er variert. Noen er kreative og risikovillige og bygger nettverk av venner og «forretningspartnere». Andre seiler med en stund, mens noen bare er innom på en kort gjestevisitt.
En skjør balansegang mellom lov og moral, eierskap og misbruk. Ordtaket «ærlighet varer lengst» befester seg og slipper taket annenhver dag, ettersom fristelser byr seg og noen ganger blir for store.
Livets tilfeldigheter blir belyst uten at selvfølgeligheten alltid er like åpenbar. Tilfeldigheter – fordi det ikke var planlagt. Selvfølgelighet – fordi fortid og nåtid går hand i hand.
Midt oppi denne turbulente og tidvis slitsomme hverdagen kjemper Mammon og kjærlighet mot hverandre. Like og ulike poler trekkes og frastøtes til vinneren kåres.
Til leseren vil jeg si: La dere ikke forlede til å tro at dere kjenner dem. Tenk heller at dere kjente, eller kjenner noen som kunne minne om dem. Eller kanskje deg selv.
Vel lest.
Hilsen forfatteren.

Intro kapittel 1

Retten er satt

– Men herr Fjellberg, du sitter jo nå her i retten for fjerde gang, tiltalt for akkurat de samme, eller tilsvarende forhold som tidligere, sier dommeren. En mann med evner langt utover det gjennomsnittlige – hvorfor i all verden holder du på med dette?
Dommeren, i rettssalen på Britanniatorget i Drøbak, hadde vært gjennom flere rettssaker med Fjellberg og kjente godt til hans meritter.
– Du har jo en familie å forsørge. Hvordan har du tenkt å få til det når du sitter i fengsel flere måneder annethvert år?
Bjarne Fjellberg, som så langt hadde sittet tilbakelent og avslappet, endret nå holdning og rettet seg opp i stolen. Rettssaken hadde holdt på i flere dager, og alle de medtiltalte hadde forklart seg. Bjarne Fjellberg stod selv som hovedtiltalt i rettssaken hvor tiltalen lød omtrent som følger:

For å ha overtrådt bestemmelsene som setter straff for den som ulovlig foretar tilvirkning eller omdestillasjon av brennevin. Alkoholloven § 53, 1. ledd. Jfr. § 44 Lov om tilvirkning og beskatning av alkohol.
For å ha overtrådt bestemmelsen som setter straff for den som overdrar mot vederlag rusdrikk uten hjemmel i lov eller forskrift, eller medvirker hertil, og videre oppramsing av paragrafer og henvisninger.

Bjarne satt rak i ryggen og så ned i bordplaten foran seg uten å si et ord. Paragrafer og ord fløt fritt rundt i hodet hans og rant ut like lett som de kom inn. Det som derimot ikke rant ut var ordene han hørte for sitt indre øre. Den bedende stemmen til mor Åse, som han kalte henne. Det mest lojale og overbærende mennesket han noen gang hadde truffet. Bjarnes kone og mor til deres to barn.
– Hvorfor i all verden holder du på med disse tingene? spurte hun mang en gang. Tenker du aldri på hvordan det er å oppdra unger oppi dette kaoset av et liv som vi lever? Tror du ikke at de blir påvirket av deg og alt det lugubre som foregår? Akkurat det samme som dommeren nettopp hadde insinuert.
Hvorfor, hvorfor, hvorfor, sang det i ørene til Bjarne der han satt, fremdeles helt urørlig uten å si noe.

Bjarne kjente at noe trykket og ville opp fra dypet langt der nede i minnebrønnen. Brønnen han så for seg, med et lokk av vannliljer, hvor livet selv prøver å drukne alt det vonde, og der det gode danser som alver på et skjørt lokk av store grønne liljeblad. Det var brønnen hos bestemor og farfar.
Farmor, eller bestemor, var det snilleste mennesket han kunne erindre, og far kanskje det verste.

– Har du ikke noe å si til ditt forsvar, herr Fjellberg?
Ordene brøt stillheten, og Bjarne våknet plutselig av de dype tankene som spørsmålene hadde trukket ham inn i. Han så opp på dommerduoen, som umiddelbart ga ham assosiasjoner til Statler og Waldorf, karakterene på galleriet i Muppetshow. Bjarne trakk pusten dypt og fyrte av:
– Jo, det skal jeg fortelle Dem. Jeg arbeider tjue timer i døgnet når produksjonen går for fullt, og da er regnestykket enkelt. 20 timer x 30 dager x 8 måneder = 4800 timer. Kan De da, herr dommer, forstå at jeg må ha ferie?
– Jo, svarer dommeren, men nå må du svare seriøst og respektfullt til retten, Fjellberg.
– Det er jo nettopp det jeg prøver på. Det å sitte inne, er feriene mine, svarer Bjarne.
– Så det mener du, sier dommeren og kaster et blikk bort på sin meddommer for å registrere reaksjonen.
– Men vi snakker jo her om en illegal produksjon. Du kan da vel ikke mene at familien skal leve på penger som er tjent på ulovlig vis mens du soner dine dommer.
– Ulovlig? Det er vel ikke ulovlig å snekre rammer og kister, svarer Bjarne.
– Det er vel ikke akkurat den produksjonen du står tiltalt for her, sier dommeren.
– Nei, det skjønner vel jeg også, sier Bjarne, men avkastningen fra rammefabrikken kan vel familien leve av når jeg har ferie. Dessuten, fortsetter Bjarne, – hadde det ikke vært for myndighetenes dobbeltmoral og fravær av fornuft, hadde jeg, som min kollega i Hokksund, vært rammesnekker på heltid jeg også.
– Hva din «kollega» i Hokksund måtte drive med, er helt irrelevant for denne saken, og for øvrig driver ikke vi politikk her i rettssalen. Her er det lov og rett som råder, så den diskusjonen får du ta et annet sted, sier dommeren.
– Ja, jeg får vel tid nok til det når bare dere får bestemt dere, svarer Bjarne resignert og lener seg tilbake.
Både dommer og meddommer drar på smilebåndet nå. De forstår at denne mannen aldri kommer til å innordne seg etter samfunnets lover og regler. Bjarne Fjellberg har sin egen oppfatning og egen lovbok han lever etter.
Fjellberg får dermed sin fjerde dom for produksjon og salg av sprit i stor og profesjonell skala. Det blir bøter og inndragning av ikke ubetydelig verdi, men Bjarne tar ikke det så tungt. All fast eiendom er ført på kona med særeie, så den får de ikke tak i, og noen penger å inndra finnes heller ikke. Hva produksjonsutstyr angår, er han heller ikke engstelig for det, for han vet hvor lensmannen har sitt lager av konfiskert gods.
Bjarne gjør seg noen refleksjoner rundt konsekvensene av denne dommen. Han forstår raskt at han med dette er dømt til å drive luguber svart business resten av livet. Selv overskudd fra rammefabrikken vil i fremtiden bli inndratt til fordel for statskassa. Futen viser ingen nåde og inndrar så snart det er noe å hente. Heretter gjaldt det, for Bjarne, å ikke vise fram noe som kunne minne om overskudd. Det som de tilsynelatende skulle komme til å måtte leve av, fikk komme fra mor Åses inntekt.

Bjarne Fjellberg var for øvrig ikke den eneste som satt på tiltalebenken i denne rettssaken. Ytterligere tre personer sto tiltalt for medvirkning til, og utøvelse av, de omtalte forhold.

Dette blir spennende