Sentraliseringssyndromet

Tore er min «Albert» og TB (Tore Bak) hans «Skybert» som vrenger og vrir. 

Kapitel 1
Hvorfor må alt mulig gå så himla fort, tenker Tore der han sitter og blar i ei glansa brosjyre fra Massey Ferguson: Aktiva – Beta – Centora – Delta, Skurtreskere alle sammen, den ene større og breiere enn den andre. De minner om noen gigantiske monster som sluker aks og halm som en Bardehval siler inn plankton og krill.
Tankene sirkler innom bibelhistoria og fortellingen om Jonas i hvalfiskens buk, og Tore føler det nesten som om det er både han selv og hele menneskeheten som blir slukt inn i et treskeverk og spytta ut igjennom halmkutteren i bare små biter.
- Vær så god, hører han liksom Vår herre si. Nå kan dere begynne på nytt igjen å se hva dere får til denne gangen.

Effektivisering, rasjonalisering, sentralisering. Tore blir nesten litt irritert på seg sjøl over at han aldri klarer å slite seg bort fra disse orda. De dukker alltid opp, uansett hvilke resonnement og tankebaner han prøver å fullføre. På en måte så er det jo logisk at ting effektiviseres, mens samtidig har jo enhver handling en konsekvens. Nei, ikke en´, men et udefinerbart antall av konsekvenser.
Han prøver å se ei liste foran seg og begynner helt automatisk med den økonomiske konsekvensen. For øvrig skjønner han raskt at den konsekvensen må komme noe seinere i rekka. Den fanger opp i seg det meste, og det er der det ligger, tenker han. Økonomi er trumfen, den trumfer alt, og derfor dukker denne demoniske «ingen» alltid opp.
Effektiviser-ing, Rasjonaliser-ing, Sentraliser-ing, som alle ender opp i Økonomiser-ing, og ingen har ingen ende.

Tore erindrer at han tidligere, i en passiar med TB har hatt oppe problemet med opphopning og forurensning. Den gangen hadde TB nærmest brølt ut, da Tore hevdet at mennesker også kan være en forurensning. Temaet var et annet da enn nå, men konsekvensen, av sentraliseringssyndromet som nå brer om seg som en farsott og vår klode, vil komme til å bli det samme: Forurensning.

Hu, hu. Akkurat som lyden av en flasketut i D moll hørte nå Tore at det støta i ei fløyte bak høyre øre, og der var han. Som blåst ut av Aladdins lampe sto han der i egen person, Tore Bak (TB) han selv.
- Du kommer nå, sa Tore.
- Ja, skulle jeg ikke komme nå så burde jeg vel aldri komme, svarte TB. For nå hørte jeg at du begynte å bable om det derre forurensnings tullet med mennesker og opphopning igjen.
- Ikke så rart det svarer Tore. Nå driver kommuneledelsen, til våre slektninger der sørpå, med rådmannen i spissen å prøver å legge ned bygdesamfunnet deres.
- Hør nå her sier TB. Ingen kan legge ned noen samfunn, da må det være dem selv i såfall, og skulle det skje er det vel fordi ingen vil bo der.
- Å nei du så enkelt er det nok ikke, sier Tore, som nå kjenner at bygdepatrioten i ham blir varm.
- Rådmannen og kommuneledelsen vil legge ned grendeskolene deres og hva blir det da igjen av bygdemiljø og lokalt engasjement?
- Jammen, det er jo bare dere fossiler og gamle bygdetullinger som mener at det er livet om å gjøre å beholde detta gamle bygdemiljøet, sier TB. Få se, han river til seg lokalavisa som Tore nå og da får tilsendt fra slekta i sør. Smaalenene eller hva den nå heter, som Tore sitter og leser i.
- Se her! Var det ikke det jeg tenkte. De har en vettug rådmann i den kommunen, sier TB og peker ned i avisen. Her sier han jo helt klart at det ikke er noen annen økonomisk fornuftig løsning enn å bygge en ny storskole, og å legge ned disse små råtne grendeskolene. De er i så dårlig forfatning at takene snart begynner å lekke, og lærerne vil flykte ifra dem. Kort og konsist sier han at det blir for dyrt å vedlikeholde, og lærerkreftene blir for dårlige. Flinke lærere søker seg til breiere fagmiljøer, skriver han her, og det er vel ikke så ulogisk og usannsynlig.

Tore blei nå skikkelig gira i grendesjela si og trakk pusten dypt for å gå til motangrep, for her hadde han mye på lager som måtte ut.
- Nå skal du setta deg ned ved siden av meg og holde munn og høre inntil jeg ber deg om en kommentar.
TB merka at nå var det alvor, så han benka seg ned og snudde håndflatene opp til tegn på at nå var han klar.
- Bare sett i gang sa han.
- Hør her, sa Tore: Nå kommer jeg sikkert til å repetere og gjenta meg sjøl litt.
- Det har du allerede gjort, skyter TB inn. Repetere og gjenta er det samme
- Det får ikke hjelpe, parerer Tore og forresten så ser det jo ikke ut til at du får med deg alt ved første leksjon, så følg med nå.

Vi, folk/mennesker er blitt så utrolig flinke til å effektivisere alt mulig, og som en følge av det er vi nå er i ferd med å rasjonalisere og bort oss selv.
- Hold fred nå, sier Tore. TB hadde rukket handa i været.
- Økonomi trumfer Empati i alle sammenheng i dagens samfunn. Med det så mener jeg at menneskelige verdier som samhold, likhet, likeverd, fordeling av goder, miljø og tiden vi har, alt kommer i skyggen av Økonomi. Ordet økonomi er et Janus ord som symboliserer både himmel og helvete med samme ansikt. Har du passe nok, er det himmel, har du for mye eller ikke noe, er det hælvete.
Når vi så kommer til kjernen i det jeg vil fram til sentralisering, er bare det et produkt av økonomisering.
Vi sentraliserer ikke for at folk skal få det bedre, det er bare et vikarierende argument for å få mere, penger. Enklere sagt mere for mindre. Mere utført for mindre kostnad, altså færre arbeidsplasser for mer gjort også videre.
Som om ikke det skulle være nok så har i dette konkrete tilfelle, nedleggelse av Kirkefrerdingen grendeskole, velkvalifisert fagpersonell i bygda deres, detaljert utredet kostnadsnivået for en rehabilitering av grendeskolene.
Denne utredningen viser klart at det innleide konsulentfirmaet har direkte skutt skivebom, og likevel anbefaler rådmannen nå, til både forvirring og forbannelse, å nedlegge skolene.
Tore trekker pusten og tar sats igjen for han vet at TB nå snart kommer til å sprekke. - Videre så leser jeg i en blodfersk rapport at «utenfor barna» drukner i de store barnehagene og skolene. Bare vinnerne og bråkebøtter blir sett, de stille taperne drukner i massene.

Nå klarer ikke TB å sitte stille lengere og spretter opp. Han spretter ikke bare opp, men opp på stolen også.
- Nei, nei, sier Tore, se å kom deg ned på gølvet, det er bare oss to her så du behøver ikke å stå oppå stolen, men vær så god, du kan få komme med noen synspunkter nå, men det skal være saklig og rolig.
- Saklig du lissom sier TB. Nå er det ikke mere enn et par dager siden vi snakka sammen om akkurat de greiene der, at det å få mest for penga ikke var en forbrytelse men en velsignelse.
- Velsignelse var vel dine ord det, sa Tore, men fortsett.
- Det må da vel i all anstendighetens navn være riktig å få mest mulig ut av alt mulig, sier TB
- Helt riktig det sier Tore, men ikke nødvendigvis penger og økonomi. Livskvalitet og harmoni min venn, det kan ikke kjøpes for penger men kun med empati.
- Kjøpes for penger! Det kan det vel, bare se på deg sjøl, du har det da vel ganske så greit.

Tore som sjøl er ganske velbeslått greier ikke riktig å parere den siste kommentaren til TB.
Han tenker igjen på sitt eget utsagn, eller har han kan hende ikke sagt det, men i hvert fall har han tenkt det, at: Det skal svære baller til å innrømme at en sjøl har for mye av det andre har forlite av.
Han stusser litt på hva påstanden, i denne tanken, har med det aktuelle temaet å gjøre, men plutselig kommer han på det forløsende ordet. NEDVEKST. Vi må vokse nedover i forbruk og levestandard.
Det kan ikke være riktig å bare rive og bygge nytt. Gjenbruk og nedvekst må til.
Ned til det gyllne 70 tallet. Da var visst det meste i balanse, har han lest.
Tore veit for sikkert at denne kampen kommer han hans fetter til å gi opp. Tore har alltid lyst til å tenke det beste om folk og gjør det nå også, men. Denne gangen, selv om tanken til politikerne er god, ser han en trumf over trumfen i «spillet» : PRESTISJEN.

Tore Buddhalfoss.
29.11.2017

Kapitel 2
Det går mot jul og Tore og Magdha har fått besøk av ungene, Nirva og Gaute, på Buddhalfoss.
Å kalle dem unger er vel på en måte ikke helt riktig, da unger ikke har noen særlig erfaring i livet, og det begynte jo de to her absolutt å få nå. Ikke nok med det, de hadde med årene også opparbeidet seg et helt hav, med egne meninger, som de med iver og glød øste av ved enhver anledning som bød seg.
Det var blitt lille julaften og mor Magdha hadde dekket bordet med hjemmelaga julegoder som sylte, blodklubb og for ikke å snakke om den badsturøyka skinka. Ingen var så flink som ho mor til å salte og badsturøyke kjøtt. Ja, endog til rypebryst røyka ho og skar i løvtynne skiver. Skiver som herja med spyttkjertlene så du formelig svømte inn i en gastronomisk rus av velvære og indre ro.
Tore satt, som seg hør og bør for en storbonde, ved enden av bordet, med barn og kone inntil seg på to sider. Han så på dem alle tre og tenkte i sitt indre at, dette er nesten for godt til å være sant.
Hvordan kan det ha seg at akkurat vi er blitt velsignet med all denne harmoni og velstand?
Tankene glir mot de seneste hendelser som har opptatt ham. Effektivisering og sentralisering dukker opp som rypestegg fra vierkjerr, og høyre pekefingeren/ tunga, krummer seg.

- Ja, kjæreste ungene våre, sier Tore. Da er det blitt jul igjen og velkommen hjem skal dere vite at dere er, og det ser dere vel også når dere titter ut over bordet her. Ho mor fornekter seg aldri.
Her i bygda, går nå livet sin vante gang, men dessverre så gjør det ikke det over alt. Dere har vel ikke fått med dere hva som skjer i bygda til våre slektninger i sør, for tiden?
- Nei det har vi nok ikke svarer Nirva, men på spørsmålstillingen din så kan jeg vel tenke meg at du kommer til å oppdatere oss på det.
- Nei vær så snill, ikke begynn med det derre grendeskolemaset og kommunesammenslåing nå da, sier mor Magdha, som har blitt tuta full med argumenter og kommentarer de siste ukene.
Men tore er varm nå og sier.
- Det kan jo fort skje her også.
- La nå i det minste ungene få spise i fred i hvertfall, før du drar i gang kverna.
- Nei, fortell, fortell sier Nirva. Hun smiler og ser på mor si. Det er koselig at du fremdeles kaller oss ungene.
Nirva studerer samfunnsvitenskap og miljø for tiden og er i overkant nysgjerrig på alt som rører seg rundt om i landet. Sin oppfatning og overbevisning om at alt begynner i det små, på det familiære og lokale plan, var hun urokkelig på, og det hadde hun også gitt uttrykk for mange ganger tidligere. Ingen behøvde å tvile på hvor de hadde henne.

Tore tok en kortversjon av hendelsene og hans eget syn på saken, og da ble det fart i diskusjonen, eller rettere sagt monologen, for nå fyrte Nirva av fra begge hoftene.

- Næmen pappa da, kom det spontant. Du som alltid har vært så reflektert og forutseende, nå må du prøve å se det fra et annet ståsted enn ditt eget. Verden er ikke som den var i din ungdom og oppvekst. Den er som den er akkurat nå, i min ungdom og oppvekst.
Tore ser på sin datter og får også med seg i sideblikket at Gaute sitter og nikker samtykkende, og ikke nok med det, hans trofaste følgesvenn gjennom livet, Magda, sitter også der og nikker. Han ser på uttrykket hennes at hun samtykker med sin datter og med klar stemme sier hun resolutt:
- Dette må du høre på mannen min for nå er det samtidens stemme som taler til deg.
Tore tenker tanken som han ofte tenker når tema om tid, fortid, samtid og fremtid kommer opp. Vi er alle barn av vår tid.
- Hva mener du med det da jenta mi sier Tore.
- Jo, med det så mener jeg at da bestemor og bestefar, og til dels du også, gikk på skolen var infrastruktur og kommunikasjon en helt annen. Barneskole kretsene måtte være oppdelt slik at ungene kunne komme seg til skolen. Bedehus og kirker, bensinstasjoner og butikker lå strødd utover i bygdene den gang. I dag er det ikke behov for å ha det slik, vi på landsbygda sykler ikke til butikken lengere, vi går snart ikke i kirka i det hele tatt, og langt færre på søndagsskolen. Når vi skal noe sted så kjører vi eller blir kjørt, avslutter hun og trekker pusten.

- Vent nå litt, prøver Tore seg med og rekker ut handa, men han slipper ikke til.
- Ta bare en tur rundt i vår egen kommune og for ikke å snakke om fylke, sier Nirva. Se hvor mange gamle småskoler, butikker og bedehus som bare står der, eller er bygget om til boliger og annet. Er det noen som savner disse i dag? Nei, det er ikke det, for de som brukte dem er borte og det er vi´ som er her i dag, og i dag er faktisk annerledes enn i går.
Vi, samtidsbarn bygger våre samfunn slik som vi vil ha dem og slik som vi mener det gagner oss best. For øvrig, og når det er sagt, så er vi ikke særlig flinkere til å se inn i fremtiden enn det generasjoner før oss har vært.
- Det er vel rart sier Tore, som nå tar ordet uten å rekke ut handa. Dere har jo fasiten på hvordan ting ikke bør gjøres. Dere ser jo virkningen av hva vår generasjon har gjort feil. Dere sitter jo igjen med bare skumma mjølk og en IT teknologi, eller hva dere nå kaller det, for vi har skumma fløten, og det er jeg oppriktig lei meg for at jeg har vært med på, sier Tore
Dette er bakgrunnen for at jeg er gammaldags og tenker at vi må bremse, og det svir i velferden.
- Utvikling er veien til avvikling, det kan dere tenke litt på, avslutter Tore med.
Nirva, bøyer seg nå frem og ser direkte inn i øynene på sin «gamle» far.
- Jammen pappa sier hun, vi er jo nesten enige, tusen takk skal du ha.
- Takk for hva da jenta mi, sier Tore.
- Takk for at du nyanserer det som du gjør, og får frem akkurat det, at vi unge må ta lærdom av de feil som generasjoner før oss har gjort, og at dere «gamle» innser at alt ikke var så mye bedre før.
Nå bryter mor Magdha inn og sier.
- Fantastisk, nå er dere jo nesten enige og da foreslår jeg at vi smaker på hjembrygget og tar for oss av maten, også hadde det jo vært fint om vi kunne få et lite innblikk i de unges verden for tiden.
Skål, velkommen til bords og vær så god.

http://www.diktoggodt.com/441508483