Ved siden av toget
Ny sommer og ny tur, og denne gangen ved siden av NSB. Rallarveien.
vi hadde for anledningen utstyrt oss med egen Scania 111 veteranbuss med sykkelstativ for viderekommende og sengeplass til 6. Her skulle det bli aktivitetsferie av grovt kaliber.
Dato 26.juni med avreise fra Eidsberg/Spydeberg og reisemål Haugastøl via Hadeland Glassverk for å få litt fart på feriebudsjettet.
Neste dag, etter overnatting på rasteplass over 1000m. med bruk av egne fasiliteter og aggregat ble frokost inntatt på Haugastøl og egne sykler losset og klargjort for ekspedisjonens første etappe, Haugastøl Finse.
Nei,nei,nei, sa de som hadde greie på det, det er altfor tidlig på året, det ligger snø i flere meters høyde over lange partier, men vi hadde også hørt om noen hardhauser som hadde kommet seg over, og det var for snart ei uke sea, så vi la i vei med friskt mot.  Bente med bare 10 pund i hjula, så hastverk kunne vi ikke ha.
Stuttbukser og joggesko fikk klare seg,  og da været var særs bra ved start ble regntøy og annet sikringsutstyr vel forvart i bussen, kun sykkeljakke og ett par lange grønne ullunderbukser hadde jeg i tillegg, og de øvrige 3 hadde heller ikke for mye i bagasjen foruten ”Jæger” og masse fotoutstyr.  Just in case.
Turen gikk i slakt og pent høyfjellsterreng i fra vokterbolig til vokterbolig med banen kloss innpå og ganske så fint integrert i terrenget.
Småbekker sildret og rant og idyllen var til å ta og føle på. Egentlig en flott strekning, på 28 km fram til Finse stasjon,  som egner seg, nær sakt for alle.
Vel fremme på Finse tok vi oss en tur opp på perrongen 1222moh. Der sto det minst 1000 utleiesykler klar til utleie men ingen leietakere, det var  for tidlig, men ikke for oss, daudtrimma indre folk med guts.
Vi booka oss inn på Finsehytta. Do ligge sove sal, sa resepsjonisten. Ta hva du har, 4 køyer rekker for oss sa jeg. 4 rekke har ikke, svarte resepsjonisten blidt.  4 senger sa jeg og brukte fingre og tær og det jeg hadde av kroppsspråk, og da gapskratta gutten bak skranken og alt ordna seg. Humør og selvironi så blir det bra.
Middagen ved langbord var kjempetrivelig og maten var jævelig. Saue-deig (kjøttdeig på sau) med poteter ble litt for mye sælbuvotter for meg , men Hans langa innpå med stor appetitt. 
Dag 3 var vi oppe ved 8 tida, smurte matpakker og var på sykkel ved 0930 tida.
Noen ”besserwissere” hadde kvelden i forveien rådet oss til å ta toget frem til Hallingskeid stasjon, for da gikk vi klar av de verste snøfonnene, men kloke av skade var vi ikke så i et amputert fellesmøte  ble Hans og jeg enige om at ”vi tar det hele” som Dansken sier, og så vi gjorde.
Ferden gikk langs Finsevann med Hardangerjøkelen i syd og Hallingskarvet i nord, og det var nå de store AHA opplevelsene virkelig begynte. Jeg snakker da ikke om naturen og rypesteggen som kakkla opp rett foran sykkelen, nei det var blikkskura som brøyt idyllen, ikke banen og togene, men forbanna stygge blikkskura.
 Klart er det tøff natur og hard vinter på Hardangervidda og sikkert nok måtte vi løse fremkommeligheten for toget med de midler og muligheter vi hadde, men hva nå da?
Her markedsfører vi Rallarveien over Hardangervidda som en perle og stor turistattraksjon, og så vet du ikke om du er i Romania eller Murmansk når du plutselig får se 1000 vis av meter med fillete blikkskur i kontrast til storslagen natur, i særklasse.
Jo da, vi skjønner at banen må skjermes mot snøfokk ,men i all anstendighetens navn så må det vel ikke se ut som et nedlagt gruvesamfunn i Skorrovass eller Sibir. Er det kan hende riksantikvaren som har vært på BANEN .
Som nevnt, så var vi vel` tidlig ute i sesongen og av den grunn så møtte vi også kun en syklist , og det var Nederlenderen Gerhard , som hadde fulgt rådet om å ta toget til Hallingskeid ” Blikkskur” stasjon for så å fortsette til Myrdal derfra, men da vi møtte denne, forledede Hollender , så hadde været snudd og det blåste kuling og øsa ned.
VI visste i det minste hvor vi skulle og sånn ca hvor vi var men Gerhard visste ingen ting.
Vi ble lovprist som reddende engler og han ba om å få slå følge med oss, og takk skjebne for han var god til å lappe og hadde utstyr til det, og det hadde ikke vi.
 Lucky Hans som pungterte og fikk hjelp, og Lucky Gerhard som fikk svele av Hans på Myrdal stasjon, hvor vi som en broket forsamling, inntok middag noen timer seinere.
 Undertegnede kun iført grønne lange under vinter, med gylf, og andre i Pippi strømper og våte shortser uten underbukser i det hele tatt, men en fin og uforglemmelig tur, det hadde vi hatt.
Hilsen familiene:
Løkke/ Syversen