Krig i grytene.
Buddahlfossen har pynta seg til bryllup i dag, tenker Tore, der han ser opp på det hvite «brudesløret» som blafrer over den reinskura fjellryggen ned mot ørretpølen. Våren har for alvor tatt grep og musørene på bjørka har liksom vokst på seg til struttende smågrisører. Grønnere enn grønnest skjelver de i vinddraget og gråter av glede fra det mektige brudesløret.
Synet av vårspillet som utfolder seg i fossen får Tore til å tenke på alt det han hører og leser om det grønne skiftet.
Vindmøller til lands og til vanns. Solceller og solfangere på tak jorder. Biogass og metangass, Naturgass og hydrogen. Kjernekraft og vannkraft. CO2 lagring på tanker, i jord, stein og fjell.
Fare, fare krigsmann døden skal du lide. Den som kommer aller sist skal i den sorte gryte.
Denne leken, Bro bro brille, husket Tore godt fra barneskolen, men hadde vel aldri tenkt noe særlig over tekstens innhold. Nå var det plutselig ekte krig, og ikke bare en´ krig, det var flere.
Tankebanene var nå blitt så lange at Tore måtte sette seg ned.
Det må alltid to parter til for at det skal bli krig. Begge parter er for og imot noe, og begge parter taper mere eller mindre. I den aktuelle angrepskrigen som Russland nå gjennomfører mot sitt naboland Ukraina, håper, formoder og tror Tore at krigsmannen, Vladimir Putin, havner i den sorte gryte.
Den største og «Verdenskrigen» derimot, som raser samtidig er om mulig enda alvorligere enn alle de andre krigene til sammen. Klimakrigen. Den skiller seg allikevel ut fra alle andre kriger, tenker Tore. Her kriges det bare for. For et bedre klima og miljø, men krigsmannen har her havna i, Den Grønne Gryte.
Svitsj, svitsj huiiii! Hører Tore.
    - Tenkte jeg det ikke, du klarte ikke hode deg unna denne gangen heller, sier Tor, der Baktenker TB (Tore Bak) dukker opp, som alltid, når Tores tanker flyter som best. Nå slår TB seg ned på krakken ved siden av ham. Tore liker ikke å sitte ved siden av TB. Han vil helst kunne se sin baktenker rett i øynene, og flytter seg over på en stor vedkubbe et par meter unna.
    - Det kan du vel begripe at jeg ikke kunne når jeg hørte at du begynte å bable om den grønne gryte. Er det ikke akkurat det du vil da? At alt skal kokes til ei «grønnsaksuppe»! spør TB
    - Nei nå få du jaggu slutte med å tillegge meg tanker og meninger som jeg slett ikke har. Det jeg mener er at vi alle må tenke grønnere ikke mere.
    - Hva mener du med det?
    - Jo med det mener jeg at slik den grønne debattene går i dag fokuseres det hele tiden på å kunne opprettholde dagens levestandard, og endog til vekst. Det er faktisk ikke slik at det bare er CO2 utslipp og økt global oppvarming som tar kveletak på oss.
    - Hva mere kan du liste opp i dine dommedagsprofetier da? Spør TB
    - Sarkasmen kan du holde for deg sjøl om du vil høre mine argumenter, sier Tore.
TB legger hånda bak øret, som et signal på at han vil høre mere, og Tore fortsetter:
    - Moder jord har for lengst nådd tålegrensen for av hvor mye vi kan tyne ut av henne før det blir mindre og mindre av alt vi trenger og mere og mere av alt vi ikke vil ha. For eksempel klarer ikke jordsmonnet rundt i verden å brødfø alle jordens mennesker på naturlig vis. Vi må tilføre kunstgjødsel. Med naturlig vis mener jeg, å si det med det ordet som jeg helst ikke vil bruke, bærekraftig vis.
    - Hvorfor vil du ikke bruke bærekraftig? Spør TB
    - Fordi det blir brukt i hytt og vær. Bærekraftig for den eller det ene, er som regel hengemyra for den eller det andre. Jeg like mye bedre å bruke på naturlig vis. Vi bor på denne kloden alle sammen og alt vi foretar oss foregår på, og kommer fra, denne naturlige kloden. Ikke minst, og til og med, kommer vi milliarder av mennesker fra denne kloden. Vi må vel da kunne sies å være naturlige. Selvfølgelig kan vi bare la det skure å gå og la moder jord og naturen rydde opp. Fortsetter vi uten å bremse blir det for mange mennesker og for mye og for lite av alt mulig og vi forsvinner. Muligens ikke alle sammen, men de fleste. Velger vi den løsningen kommer det til å bli et sant helvete på jord før alt er dødt, og det er vel ikke det vi ønsker. Nei, eneste farbare vei, mener jeg, er at vi må innse og akseptere at vi må bruke of forbruke mindre av alt mulig.
- Og hvordan i alle ville verden har du tenkt å få oss til å forstå det? Sier TB. Tror du virkelig at det er mulig å få mennesker, som sporer «Higendyret» (1) inn i solnedgangen, til å gi fra seg «godene» de egentlig ikke behøver for å ha det bra? Nei du min gode mann, du sitter i glasshus sjøl, for hva skal du egentlig med alt du har?
Hytte, bil, båt, Torp i Sverige, landsted meg, her og landsted meg der, bobil og snøskuter, el sykkel, svømmebasseng og alle de andre greiene?
    - Nå tok du i svarer Tore. Du veit jo godt at jeg bare har en brøkdel av alt det du ramsa opp der
    - jo vel, men så har du i hvert fall en hel haug med penger i banken, og hva skal du med dem? Du må´ jo ha tjent mye mere enn du har bruk for.
Tore blir betenkt. TB har jo på en måte rett. Sjøl har vel både han og Mahgda tenkt de pengene som en sikkerhet, men sannheten er jo at de har mye mer enn de trenger som en sikkerhet.
Tanken hans har flere ganger også vært å investere dem i driften på gården, men det har han slått fra seg nå, og hvorfor det? Jo, nettopp fordi han har tatt seg selv i å tenke mere og mere.
Tore hadde et svar på tunga da TB begynte å ramse opp, men beit det i seg, men klarte allikevel ikke å slå det fra seg, og nå sier han til TB.
    - Jeg mener og tror at utdanning til folket og verden er den eneste farbare vei.
    - Det må du jammen utdype nærmere, for det forstår jeg ikke en dritt av når jeg ser hva alle rikingene omgir seg med, svarer TB.
    - Tja, jeg skal prøve etter beste evne, men vil innledningsvis si at de du kaller for, alle rikingene, ikke nødvendigvis er veldig påleste og høyt utdannede personer.
World Wide forskning viser at i land med skolert befolkning, Ikke nødvendigvis høyt utdannede, er fødselsratene lavere og velferden høyere. Jeg leste nettopp en artikkel av en Amerikansk Professor som heter Edward Glaeser. Han har studert dette og mener at utdanning i seg selv ikke fører til demokrati og velstand, men at det klart forhindrer kuppmakere og despoter i å slippe, like lett til, makten. Likhetsprinsippet balanseres godt, eller i hvertfall bedre, i forhold land der over og underklasse prinsippet råder.
    - Lavere fødselsrater, er det bra da? Alle land trenger mere folk til å holde hjula i gang, har jeg hørt, sier TB.
    - Det er nettopp der problemet ligger. De/vi avfinner oss ikke med bare det å holde hjula i gang, vi vil at de skal rulle fortere og fortere, mere og mere. Hadde vi satt på cruise kontrollen, og holdt fartsgrensen, ville vi kunne ha fortsatt turen uten å kræsje rett i fjellveggen. Nå er det i stedet full gass til det smeller. TB lener seg fram og vil si noe, men Tore avfeier ham og fortsetter.
    - Sitt stille og hør etter litt til, sier Tore, så skal du snart få slippe til.
    - Nei du min gode mann, svarer TB. Dette gidder jeg ikke sitte her å høre på. Nå har du snakka på inn og ut pust lenge nok uten å nevne han derre gærningen borti Russland med et eneste ord. I går var jeg i butikken og skulle kjøpe Solsikkeolje til frityrkjelen min, og hva tror du jeg fikk til svar? Vi har dessverre ikke fått inn på grunn av krigen i Ukraina. Her babler du om at vi må redusere og holde igjen, også får vi ikke engang tak i det vi skal ha fordi en idiot av en Putin har Putta helt ut.
Du var inne på det i sta, fortsetter TB. Det stopper seg sjøl. Prisene på alt mulig flyr i været og folk har jo snart ikke råd til dra verken til Syden eller på hytta.
    - Nå er det faktisk jeg, sier Tore, som ikke gidder å sitte her å høre på ditt superegoistiske rølpesnakk.
    - Rølpesnakk! Det er jo sant og kalde fakta alt sammen.
    - Nettopp, og det er det du´ har å irritere deg over. Du´ ofrer ikke tanke til de som lever midt oppi det. Det eneste du tenker på er alt vi ikke får tak i, svarer Tore indignert.
    - Næmen hør nå her da: Er det ikke slik at det alltid kommer oppgangstider etter en krig? Også en ting til. Du, Tore Buddhalfoss har jo alltid hevdet at vi må bremse opp. Nå slipper vi å kjøre med cruise kontroll å håndbrekket på, det stopper seg jo sjøl. Takket være Korona og krig, med påfølgende energimangel, matmangel, temperaturstigning og gud veit ikke hva. Hva trur du egentlig?
    - Egentlig tror jeg ikke, jeg vet, sier Tore. Jeg vet at du har en forskrudd tankegang og er en av dem som mener det må en krig til for at ting skal bli bedre. Med slike tanker i hodet vil menneskeheten alltid seile i storm. Enten er vi på toppen av bølgen eller så er vi i bunnen. Middelveien, «den bærekraftige» passerer vi på oppadgående og nedadgående for fulle seil.

         - Hallo! Roper TB. I hvert fall må det en krig til for at det skal bli fred. Ha det, og god påske.
Og før Tore hadde rukket å svare var TB som alltid: Vekk som ei sviske.

Tore klarte ikke helt å slippe tanken til TBs siste replikk; Krig må til for at det skal bli fred.
Utsagnet var jo faktisk rett. Han kjente det syda l tankegryta for da måtte det jo også være slik at fred skaper krig. Dette resonnementet ble han ikke klok på, men like fordømt var det noe i det. Han ble sittende å stirre tomt ned i ørretpølen helt til skumringen seig innover Buddahlen og han plutselig ble revet ut av sine tankeflukt av ropet til Mahgda.

    -Hvor er du? Nå er det eftasverd!

OKSS