Slitus første leiegård

Møkkadømmer er noe dritt.

At møkkadømmer er noe dritt kan jeg skrive under på sa gårdsgutten, men likefult som det var noe dritt så var det også en naturresurs som ble tatt vare på.Den skapte både arbeidsplasser og godt jordsmonn før i tida, Nå forurenser døm og ”dritten” må  konverteres og omplasseres før vi kan få brukt n`. Sånn var det ikke før, da møkkahaugane vokste seg store som hus på utsida stall og fjøs, og du måtte laga deg plankeløype å trille på for å komma ut på enden av haugen med trillebåra.

I ytterkant av dømma, var det som oftest en krans av bånnlaus blautgjødsel som du måtte vokte deg vel for ikke å detta uti.

Tross alt, dette var dyremøkk og egentlig gull verd, og derfor også ofte benevnt som, bondens gull.

Vel, nå hadde det seg da engang slik, at denna bonden som jeg var gårdsgutt hos, han hadde også en leiegård, Slitugården, og der dreit døm følkemøkk.

På svær utedass med små og store høl, for små og store ræver.

Der lå, Indre Smaalenene og Nasjonen i hauger som blei brukt både til å, sitta på, å lesa, og så til slutt etter mye gnikking mellom knokene for å cellulosen i papiret sånn passelig mjuk til at en fikk med seg det grøvste i første drag, til å tørke seg med.

Illustrert og Hjemmet egna seg dårlig, det var altfor glatt papir.

Vi får vel sæla på n`  ”Tico”  å dra opp å tømme ”Slitudassen”  i dag , sa n` Erling,  og da var vel ikke annet å gjøra da, enn å stålsetta seg å bli med, jeg var jo lissom betalt gårdsgutt, og det var det vel ingen vei utenom.

To møkkagreip og oss sjøl, på en planke, på tvert som ei skåte, oppi møkkakjærra, også bar det i vei opp til Slitugården.

Vel framme svinga vi inn bak dassen, og hæb, hæb, så bakka vallaken inntil den 5m lange luka som hang i 4 hengsler ned foran hele ” Gullgruva”.  Å du dæven tenkte jeg, her er det mye ”gull”

Erling ga meg tømmane og gikk sjøl fram og vippa opp luka, hvorpå en gedigen sverm av blågrønne , vælfødde spyfluer hvælva ut. Vingeslaga summa i grov bass, og ga klart utrykk for at løfteevnen var henimot maks av hva de kunne klare.

Dæven, sa n` Erling  og veiva rundt seg med begge arma, og det gjorde jeg au, med tømmene i henda, så hesten bakka rett inn i ”gullgruva” så  ”vedabetane” skvatt.

Mye banning og ståk blei det før vi kom i gang med sjølve ”møkkajobben” og da blei det ti, 10, reiser verre.

Det så egentlig ikke så gæli ut med en gang, da det lå ei skorpe utapå det hele, men fy faen, da jeg stakk møkkgreipet inn i ”hærligheta” og punkterte den konserverende skorpa, da kom odøren, eller rettere sakt ”U-dyren” fram.

Nå er jeg ikke rædd for å daue lenger, tenkte jeg, for nå har jeg vært i hælvete. Dermed spydde som bare en fyllesjuk gårdsgutt, som hadde” eti ” gulrøtter hele natta, kan gjøra. For når du spyr etter  en tung aften, er det alltid gulrøtter i, om du har eti det eller ikke.

Å ære med deg a, skratta n` Erling, som skuffa på og ensa ikke en ”dritt”

Å fy faen` skreik jeg tilbake, som da sto 10 m. utafor gluggen og prøvde å samle meg til et nytt angrep. Detta er jo reine hælvete te stank. Å nei da, det er ikke  så ille, sa Erling bonde. Bare vent litt du, så går det over, sa n` , og jaggu hadde n`rett.  Stanken blei lissom daueære og dauære etter som minuttene gikk, og te slutt så var det ikke så gærent allikavæl og vi skuffa ut møkk og kardonger, vekabind og aviser i tung blanding og kjørte det ut på kjellærjordet, der vi skulle setta poteter.

Da høsten så kom og jeg skulle være med å ta opp poteter på det samma jordet kan jeg ikke fri meg for annet enn at jeg tenkte mye på  den næringa som dissa potetene hadde tatt opp.

Bon appetitt.

Hilsen en herda gårdsgutt.