Buddalfoss                        
                                                                                                                                                23.03.2014
                                                              

Åra gikk på Buddalfoss gård og ungene Nirva og Gaute vokste til.
Nirva som var odelsjente på gården skulle begynne i 1.st klasse på ungdomsskolen til høsten mens Gaute som var et par år yngre hadde enda ett år igjen på folkeskolen. 
Nirva grugledet seg, hvis det var noe som het det da tenkte hun, men i hvert fall så gleda ho seg til å få treffe mange av de andre jente fra grendeskolene rundt i bygda, og som ho hadde sett når de var på butikken eller var med pappa på mølla. Noen av dem hadde hun også blitt kjent med da de hadde vært med mora eller faren sin til Buddalfoss i forskjellige ærend.
Mora til Kari, som nok var den jenta som hun kjente best, var sydame, eller i hvert fall så var ho med i syforeningen som mamma Dhagmar også var med i, og mamma og mor til Kari var ofte sammen og derfor så ble også de to nesten for bestevenninner å regne. 
Gaute var nok ikke like begeistra for detta skolegreiene som søstera. For han var det å kunne pusle rundt på gården og henge i rompa på pappa eller noen av de andre som jobba der, det største i verden.
På sagbruket spruta kutteflis og sagflis ut av grove rør og opp i noe svære binger som dem kalte for siloer. Ikke sånne runde som døm hadde på utsida fjøset til grasensilering for kufor`, men firkanta store tårn som andre bønder og hestefolk kunne kjøre tilhengerne sine under å hente strøflis, som denna flisa nå hadde endra navn til.

Gaute! ropte det borte i fra garasjen, der sto pappa Tore å patta på snadda si. Tore var en av veldig få som fremdeles røkte pipe, alle andre brukte sigaretter med filter på for det skulle jo ikke være så skadelig for lungene.
Du, gutten min som er så glad i fiske store ørreter skal ikke vi to ta oss fri resten av denna knallfine dagen å rusle innpå Nirvanna og prøve oss på storauren.
Gaute titta spørrende opp på far sin og lurte på om han var blitt glømsk på sine gamle dager. Næmen pappa da, nå har vi jo vært innpå fjellet 100 ganger snart og bare fått med oss noen små «sigarer» av noen fiskepinner hjem. Har du helt glømt det du fortelte meg om det derre sure regnet som faller nå for tida, og at det ødelegger for fiskerogna og yngelen så det snart ikke blir mere fisk å hente innpå fjella. Nei pappa, jeg vil mye heller ta meg en runde og slædde med den nye 4 hjulingen min.
Næmen gutten min så ille kan det vel ikke være? Joda det er det det, og forresten så har du sagt at det snart ikke er mere moltebær å plukke heller fordi det kommer for mye surt regn.
Hmm, tenkte Tore, bordet fanger, og denne vesle gutten får med seg det meste.
Tore ble gående å fundere på det Gaute hadde sagt, og dessuten så hadde Tore også lagt merke til at det var store felter i skauen som ikke hadde det så bra.
Trærne var gustne i fargen og vårskuddene var på en måte bare små og forkrøpla gulgrønne blyantspisser der de normalt skulle være fine rette og sommergrønne nye skudd som attpåtil var gode å spise på, i hvert fall granskudda.
Joda det var mange ting Tore hadde lagt merke til i det seinere som ga signaler om at ting ikke var riktig som det skulle være.
I åkeren kunne du se striper etter traktorhjula hvor det vokste dårligere og i grisehuset hadde grisene begynt å bite rompa av hverandre.
Alle disse illevarslende ting om drivhuseffekt og nedsmelting av isen på Nordpolen og Grønland, som han hørte om på radioen og leste i avisen, la nå en knugende hånd over både fisketur og bærplukking og han falt, som sedvanlig når filosofiske skyer gled innover pannelappen, i dype tanker og refleksjoner om hvorfor og hvordan og hva kan jeg gjøre med det? 

Bærekraft og vekst dundra som slagstokker på Gong Gongen i hue til Tore der han hadde satt seg ned på krakken i nedkant av låvebrua.
Ingen firmaer kan overleve uten minst 6% vekst har han sett og hørt de store næringslivstoppene messe utover «allmenheten» på seminarer og lederutviklingskurs, og hans tanker går fort tilbake til den gang da han så
at hans egen «møkkakjeller» var dritt full av ting og tang som han ikke trengte og han måtte sette i gang tiltak med «stråforkorter», reduserende tiltak  for å få balansen tilbake, men allikevel så ble det vekst, og åssen i svart jord skal jeg få til å ha det like bra, uten vekst.

Personlig kristen hadde Tore aldri vært, og trær som vokser inn i en himmel som ikke finnes hadde han i hvert fall ingen tro på, men han var heller ikke reinspikka verken Ateist eller Darwinist, så altså var han vel som folk flest, i veit ikke bolken, og her er det mange. Faktisk så er alle sammen der tenkte Tore, for det er neigu ingen av døm som veit.
Noen ting virker allikevel mere innlysende enn andre og det at vi nå bruker opp en resurs i løpet av et par hundre år, som er dannet i løpet av milliarder av år, det får en konsekvens, og konsekvensen nå tenker Tore er at renseanlegget klarer ikke å ta unna kloakken, og her som i møkkakjelleren så renner det over, og nå med CO2 og annen dritt som moder jord ikke klarer å svelge unna.

Der fresa guttungen plutselig forbi låvebrua der Tore satt på krakken sin.  Stolt som en hane var lille Gaute, med hjelm, briller og kjøredress, for sikkerheten var viktig selv om moralen var så som så, for han var jo ikke mer enn 7 år den lille pjokken så noe motorisert ferdsel på egen hånd lå jo langt utafor lovens paragrafer, men her ute på landet var man nok litt mere både lemfeldig og overbærende med det.
Tore vinka guttungen bort til seg og nå hadde han et helt annet forslag å komme med, for nå hadde Tore tenkt.
Du min lille racerkjører, skal vi gutta i morra ta oss en tur inn til byen å se om de har noen fine El biler til salgs.
EL BIL ! Formelig skriker Gaute. De durer jo ikke. Nei de gjør ikke det sa Tore men de akselerer verre enn den feitaste Porsche. Næii vel sier småen.
Trur du det ikke så får du vel bli med til byen i morra da og teste ut en  El.værsting.
Hurra, hurra roper Gaute vi skal til byen å teste batteribil i morra.
Hva er det du sier, sier mor Dhagmar.
Jo du forstår sier jeg, at nå har jeg studert og lest så mye om El biler i det seinere at jeg har lyst til å prøve en type som har kommet på markedet og som skal siges å kunne kjøre 70mil på en lading og dessuten har over 500 skatte og avgiftsfrie hestekrefter under panseret, og sist men ikke minst så forurenser den ingen ting.
Du min gode mann sier mor Dhagmar, det der tror jeg ikke noe på.
Jamenn det er helt sant sier Tore, og dessuten så kan du parkere gratis, lade gratis og attpåtil kjøre i kollektivfelt og gratis igjennom alle vei og bomsystemer i hele landet.
Alt det der er jo kjempeflott det, sier Dhagmar, men kan du ikke være så snill å sjekke det totale miljøregnskapet, og se om det holder mål alt det de sier og lover, før du handler, og det lovet Tore at han skulle gjøre.

Det ble ikke i morra at de dro til byen for å teste det nye EL. Vidunderet, for som Tore hadde lovet sin kjære så skulle han sette seg inn i det totale miljøregnskapet for både produksjon, drift og avhending av en EL bil og det var sannelig ikke gjort i ei bråvending.

En ting som slo Tore ganske raskt, var at om en EL. Bil i liten grad direkte forurenser med sin drift, så forurenser den jo like mye som en hvilken som helst annen bil med sin tilstedeværelse, for den opptar jo like mye plass.
La gå med det tenker han men hva med effektiviteten på en El. Bil kontra en ordinær bil med forbrenningsmotor.
Tore snubler fort borti ei tankerekke som han har gjort seg mange ganger når det gjelder de såkalte stempelmotorene, hvor de fysiske lovene egentlig ikke spiller på lag med effektiviteten.
Tore som hadde vært til sjøs, i maskinen, i sin ungdom og hadde seilt om bord i en store båter hvor hovedmotoren på en av dem var en gigantisk koloss av en 7 sylindret MAN på 10.000 Hk.
Disse Hestekreftene som alle andre hestekrefter måtte også ha stellet sitt og stempelsjau var noe av det. Da måtte maskinfolka i full sving med åpning av hovedmotoren å heise ut av sylinderen med ei svær traverskran som gikk tvers over hele maskinrommet, et gigantisk stempel på sikkert 1 m i diameter og omtrent det samme i høyde.
Disse stemplene var det 7 stykker av og de gikk opp og ned i de svære sylinderne.
En primitiv virkemåte tenkte Tore der han så for seg den enorme massen som stempel og stempelstanga var, sikkert ett tonn, settes i bevegelse nedover i sylinderen av drivstoffeksplosjonen, for så å måtte stoppe helt opp å snu bevegelsesretningen oppover for hver runde som alle de 7 stemplene tvang veivakslingen rundt. Han så det nesten for seg som om han skulle kjøre rundt med eggforma hjul på traktoren, istedenfor at de skulle trille, runde og fine, bortover jordet, så ble det, opp og ned opp og ned akkurat som stempelet inne i skipsmotoren som han hadde sett, eller for den saks skyld stempelet inne i traktormotoren, om da enn, i mye mindre målestokk.
Nei da var det helt noe annet med det store sagbladet på sagbruket som de hadde. Rundt og fint med kvasse tenner gnog og sang det jamt og trutt, hele stokken lang, og hvordan kunne det det?
Jo fordi det var sirkelrundt og ble drevet av en elektromotor, som også gikk rundt og ikke sløste med energien ved å måtte starte og stoppe uavlatelig.   
    
         

Farken au, at alt skulle være så vanskelig, han hadde jo råd til å kjøpe seg hvilken som helst bil han ville, men kjente liksom at det var noe med den fisken som han Gaute snakka om at de ikke fikk lenger og de moltebæra som var blitt borte. Miljøskriket fra skogene formelig skar seg gjennom marg og bein og han hørte gong-gongen i hue igjen. Miljø, Miljø, Miljø klang det, og det måtte bli Miljøbil, og da var det vel bare EL. som gjaldt.
Prinsipp og virkningsgrad, ca 30 % for stempelmotorer og 90% for elektromotorer var han overbevist om, men drift, produksjon og destruksjon, ja kort sagt livstidsregnskapet var han ikke like sikker på, og han hadde jo lovet Dhagmar at han skulle vurdere helheten før han handlet, så her var det mye mer å sette seg inn i.                                                                  Tore fant ut at han måtte lage seg ei liste med spørsmål som han lurte på, og svar som han han kunne finne eller resonere seg fram til og han begynte med det vanskeligste spørsmålet først:

1. Hva med det følelsesmessige, de indre krefter?
2. Effektivitet og mekanikk.
3. Rein eller urein strøm.
4. Forurensning (hjul-tilstedeværelse- produksjon og destruksjon)
5. Batterier og teknologi.
6. Ladestasjoner og strømnett.
7. Subsidier og kollektivfelt.
8.Ny teknologi (Hydrogen og brenselsceller kontra strømnett og batteri)

Kapitel 2.

spørsmål 1. De indre krefter:
Ville han egentlig ha en El bil? En bil som ikke ga fra seg et eneste lite host en gang når han tråkka på gassen. Ingen feit V8 som han satte så pris på å kjenne vri seg i vonde, for å prøve å slite seg ut av motorfestene for dernest å bli tvinga ut i et vilt brøl og burne fra seg sin fossile energi gjennom girkasser og latex.
Det reiv og sleit i sjela nå og han tenkte på alle de fine turene som han hadde hatt på Mantorp Park, med dragracing og knatrende toppfuelerene.
Ingen Nitro-eksos og øresus lengere, bare blårøyk og skrik fra schlicks som blei burna fram til start, for der så å kulminere i et stille svitsj over stripa.
Ingen ørepropper og gåsehud bare et stille sus over varm asfalt.
Det satt langt inne å gi slipp på de vårkåte toppfuelerene som hissa seg opp for den brunstige ¼ mils hoppa som lå der foran dem med sitt svarte innbydende sug .
Han tenkte på sønnen Gaute og alt hva han kom til å gå glipp av, men samtidig så kunne han ikke fri seg fra tanken om alle de feller og farer som han ville slippe å bli utsatt for, og de var det mange av i et drag-race miljøet.
Han smilte i sitt indre der han så for seg den kliss nakne Svensken som skritta over rekkverket på lekterens nederste trinn og sikkert trodde det kom et trinn til, men den gang ei. Han braste 3m rett ned, og som et slakt flata han ut på grassmatta under og blei bært ut som en bekjempa gladiator av svaiende svirebrødre. 

Kapitel 3

Spørsmål 2: Effektivitet og mekanikk.
Dette temaet hadde Tore ferdigdebattert med seg selv og var i grunnen klar med konklusjonen: Rent isolert sett, motor mot motor, så var El motoren overlegent den beste, men farken heller, denne el motoren måtte jo også fylle tanken (batteriet) ett sted ifra, og all krafta i Buddalfossen hadde de jo benyttet til sagbruket, så der var det lite å hente, og da måtte han jo ut på nettet som det het, og den strømmen kunne han jo ikke vite hvor kom i fra.
At EL Bilen bruker i gjennomsnitt 0,2 kWh/km som igjen tilsier at om vi kjører ca 15.000 km/år innebærer dette et strømforbruk på 3000kWh/år. Dette tok tankene hans fort over til neste tema på lista.

Spørsmål 3: Rein eller urein strøm.
Plutselig ble han som ved slag fra stabbursklokka revet ut av sin el-transe av Dhagmars rop fra kjøkkenvinduet. Tore nå må du ikke sitte der å drømme deg bort. Middagen er snart klar og dine kjære svigerforeldre er her om noen minutter, så du får komme inn å vaske henda og få på deg reine bukser i hvertfall.
Kommer straks ropte Tore, samtidig som han tenkte at dette temaet skal jeg diskutere med Kamerat Kal, som er en opplyst og storvitende mann, med bakgrunn i fra kraftverk og EL. Produksjon.  

Vær så god sa Dhagmar og begynte å sende på fatene som var lagt opp med elgsteik, vakkert dandert med blomster-skjærte eple halvdeler og fin snittede gulrøtter.
Der var rosenkål og mandelpoteter, alt fra egen produksjon på gården, og ikke nok med det. Neida hans egen og vakreste blomst av alle på gården, Dhagmar hadde et jordstykke der hun drev forsøk med økologisk dyrking av grønnsaker, og disse var det hun vartet opp med nå til søndagsmiddagen på Buddalfoss.
Tore så med et tilfreds smil sin lotusblomst inn i øynene og sa.
Ved min Dhagmars hånd skal vi alle i dag ete vår mat med god samvittighet og stort velbehag. Amen. 
Med god samvittighet mente han egentlig i miljøets ånd, for det opptok Tore mer og mer ettersom tiden gikk og han så hvordan ting utviklet seg.

Du kamerat Kal, som kan og vet så mye, jeg vurderer for tiden å kjøpe meg en EL bil, men så er jeg så fordømt usikker på om det er det egentlig er det beste for miljøet.
Kal Dala, som han het, bråstopper å tygge og griper etter vannglasset. Er du gæren eller? utbryter han etter å ha fått svælja ned poteta, som ved sjokket hadde satt seg fast i halsen på mannen. Nei, jeg blir ikke vurdert som det av verken prest eller fut, svarte Tore.
- Neimen hør nå her da sa Kal, de går jo ikke mer enn noen få mil før du må lade, også er de iskalde kalde om vinteren, og de fleste livsfarlig små å kjøre med.
-  Glem det sier jeg, det jeg tenkte du som er elektroingeniør kunne svare meg på var litt om denna strømmen og om hvordan det derre strømnettet egentlig fungerer. Detta var som et Sesam for Kal, og han åpna fossen av et ordforråd som han hadde demma opp for, og glemte tvert hele EL. Bilen.
- Han dro i gang en durabelig avhandling om samkjøring og balanse i den nasjonale kraftproduksjonen. Han forklarte med iver og glød at nettet fungerte omtrent som en stor rørledning med vann som gikk rundt hele landet, og nå også Europa, der man hele tiden prøvde å opprettholdt det samme trykket ut i den minste grend uansett forbrukt mengde vann. Dette gjorde man ved å starte og stoppe pumper, eller som i tilfellet med strøm, starte og stoppe vannturbiner med strømgeneratorer, for å opprettholde spenning og strøm.
Spenningen 230Volt kunne liksom sammenlignes med trykket på vannet og strømmen som måles i Ampere kunne sammenlignes med vannmengden du fikk i bøtta.
Men så ble han plutselig litt roligere i stemmen, og det var da han kom til overføringskabler og utlandet, det likte han tydeligvis dårligere å snakke om.
Tores kamerat, var en vitebegjærlig mann og hadde satt seg godt inn elkraftsystemet. Samtidig var han veldig snever i sitt syn på og vurdering av det globale samspillet. Kongens valgspråk, Alt for Norge, var nok like mye et valgspråk for Kal tenkte Tore, bare det at Kal, ikke eslet en tanke til det at drivhuseffekt og nedsmelting av polisen også har en konsekvens for Norge.
Heldig for oss tenkte Tore, at vi har alle disse fossefallene og kraftverkene hvor turbiner og generatorer surrer miljøvennlig rundt og forsyner oss med all den miljøvennlige kraften som vi har behov for i dette landet.
Men, hva med flate Danmark, Sverige, Europa og verden for øvrig, hvordan har så de det?  Svaret det visste han, men et sted må vi begynne uansett tenkte Tore og lente seg tilbake med sin kaffe og en solid XO og skålte for miljøet og et fantastisk måltid med de 3 andre til bords. Kal, hans kone Mahya og sin elskede livsledsager Dhagmar.

Litt klokere hadde Tore blitt etter denne middagen og konkluderte med at nasjonalt og lokalt sett så var El bilen et godt alternativ for miljøet.
Videre så hadde han jo også lest at Europas største industriland, Tyskland, nå hadde flagget gigantsatsning på fornybar energi med nedleggelse og avvikling av både kull og atomkraft, og det ville jo bidra til at på sikt så ville EL bilen kunne fylle batteri-tanken sin med fornybar og ren energi, eller?
Alle nasjonale og internasjonale krumspring med opprinnelsesgarantier, El sertifikater og marginalproduksjon er vel og bra det, men slik jeg vurderer det tenkte Tore, så er alt sammen etablert med bakgrunn i, at man er enige om, at fornybar energi er fremtidens løsning på energispørsmålet også prøver vi å finne frem til insitamenter for at både økonomi og miljø skal kunne vinne frem, for en ting er han hellig overbevist om: Menneskene vil ikke frivillig gi slipp på de goder og den bekvemmelighet som de har. Nei, vi prøver hele tiden i stedet å finne løsninger som kan rettferdiggjøre at vi fortsetter som før.
6% vekst må vi ha for at ballen skal kunne rulle videre sier økonomene.
Utvikling er veien til avvikling tenker Tore, og lurer videre på hva det egentlig var han tenkte med det.

Kapitel 4

Spørsmål 4: Tilstedeværelse
Nå synes Tore at han begynte å nærme seg den fulle og hele forståelsen av samspillet mellom Bil, utslipp og forurensning, men det var fremdeles ting som han ikke hadde fått helt klarhet i og som han ikke hadde reflektert noe særlig over, og det var jo ikke så rart heller, for der på Buddalfoss som de bodde visste de jo knapt nok hva trengsel og køer var.
At forurensing og dritt som andre produserer kommer innover landet med skyer og vind og detter ned i naturen her oppe i kalde nord det kan de både se og forstå men at bilkøene på veiene kunne være noe stort problem det hadde Tore fortrengt helt til den dag da han selv stod der i en kø fordi han var blitt avhengig av å få transportert sine produkter inn til de store byene.
Tore hadde selv moro av å håndtere store maskiner, og tidlig i sin ungdom mens han var i kongens klær i Brigaden Nord hadde han benyttet anledningen til å ta førerkort klasse 2 for både buss og vogntog, og nå satt han der da i egen kranbil med et fullt plankelass på vei inn til hovedstaden hvor en av de store byggkjedene var kundene til trelasta fra Buddalfoss Sag.
Han nærma seg nå Oslo og hadde passert hovedflyplassen Gardermoen der han i jevnt driv i høyre fil og med fartssperra i full blokkering på 90km/t lot Scandia´n jobbe seg fremover mot målet, mens trafikken stadig ble tettere og tettere.
En ting blant mange som han ikke kunne unngå å legge merke til var alle bilene med kjennemerke EL. Før var disse en sjeldenhet av stygge uformelige bobler og Postmann Pat biler, men nå var de blitt mange og adskillig likere en vanlig småbil, ja ikke bare det, noen var også blitt råtøffe og store familiebiler.
Trafikken var nå blitt så tett at den til dels stoppa helt opp, i de vanlige filene, men i kollektivfeltet gled trafikken av busser, drosjer og El biler jevnt og trutt innover mot sentrum, men kun jevnt og trutt, ikke i full fart, og hvorfor ikke det?
Jo nettopp fordi at det begynte å bli fullt i dette feltet også og litt som Kals´ sammenligning med strøm som vann i en rørledning så er det jo omtrent det samme fenomenet som oppstår på en vei tenkte Tore.
Han så nå for seg veisystemene som bekker og ælver hvor det til slutt er utløpet til havet som begrenser hvor mye vann som kan svelges unna før det blir flom. Sett i fra fly der en ser alle veiene som små ælver og trafikken som vann så er det ikke så vanskelig å forestille seg hva som skjer, og nå var det flom i alle løp inntil byen og trafikken stod dørgende stille. 

El bil, vel og bra men nå var de faktisk i ferd med å bli et problem for kollektivtrafikken. De fylte opp kollektivfeltene med nettopp, sin tilstedeværelse.
Køen sneglet seg avgårde og Tore fikk god tid til å filosofere over de store spørsmålene rundt sitt for tiden heteste tema, Kjøp av EL Bil.
Etter 2 ½ time i kø fra Kløfta til Alnabru takket Tore til høyere makter for at han ikke måtte pendle på jobb til noen av de store byene hver dag, men hadde sitt privilegium i bare å kunne gå noen 100m over tunet og inn på sitt kontor som han hadde bygget og innredet i en vinkel til den nye driftsbygningen på gården.
Endelig hadde han da fått levert plankelasset og parkert bilen, for selvfølgelig, når han først var i Oslo så fikk han jo nytte høve til å få tatt en prøvetur med en av disse nymotens vidundere. Han hadde bestemt seg for like godt å prøve den aller gjeveste, den derre Teslaen, som alle snakket om nå for tiden, og på forhånd hadde han avtalt med firmaet om prøvekjøring.
Tore som hadde bestilt drosje, nyttet høve til å spørre ut drosjesjåføren litt om hva hans mening var om El biler.
Sjåføren mente at i mange tilfeller hadde EL biler sin klare berettigelse med hensyn til lokal forurensning, men viste stor irritasjon, ja hen imot forbannelse over at disse nå var i ferd med å fylle opp kollektivfeltene i byen.
Han hadde også sterke meninger om alle subsidieordningene som var satt i verk for å få folk til å kjøpe og bruke disse bilene som han slett ikke var sikker på om var fremtidens løsning på verken forurensningsproblematikken eller transportbehovet. Ali som drosjesjåføren nå hadde presentert seg som i løpet av samtalen, hadde stor kunnskap om brenselsceller og hydrogendrift av biler og stor tro på at noe ala et slik system ville være langt bedre enn å måtte kjøre rundt med flere 100kg tunge batterier som hadde sin klare begrensning både i kjørelengde og også teknisk/kjemiske utfordringer i vinterkulda.
Han var nok en belest mann denne Ali og etter som samtalen utviklet seg kom det fram at han var elektroingeniør utdannet ved universitetet i Delhi og hadde sitt daglige virke Offshore i Nordsjøen, men kjørte litt drosje for en onkel i de periodene da han var hjemme.
Ali påpekte også med et smil om munnen at det var nok ikke den reduserte forurensingen som opptok folk flest som kjøpte El bil, men de økonomiske fordelene for den enkeltes lommebok, veide nok tyngst, mente han.
- Subsidieordningene som i dag holdt liv i dette markedet, de vil jo ikke vare så lenge skjøt han inn, og det var jo Tore skjønt enig i, men slik er det jo med så mange ting her i livet at den som er tidlig ute vil kunne dra nytte av nyvinningene før de store massene kommer etter, så det er jo en ærlig sak, tenkte han. Jo riktig nok det sier Ali, men har du tenkt på hvor mye strømforbruket i landet vil øke når alle får en El Bil som nr. 2 bil i familien?
Ja sier Tore det har jeg reflektert over og funnet ut at blir ganske beskjedent sammenlignet med det økte El. forbruket vi har fått fordi at folk nå ikke gidder å fyre med ved lengere nå som disse nymotens varmepumper, såkalte Luft til Luft pumper reduserer de elektriske fyringsutgiftene til bare ¼ del av hva de ellers ville ha vært om du skulle fyre med strøm.
- Det har du rett i sier Ali, for det som folk ikke tenker på er at selv om de de bruker bare ¼ i strøm i forhold til hva de gir i varme, så bruker de allikevel strøm der de før brukte ved og resultatet er et formidabelt økt strømforbruk i landet pga. av disse varmepumpene, og som om ikke det skulle være nok til å tenke seg om 2 ganger, så bruker folk dem fordundre meg til aircondition om sommeren og da er forholdet akkurat det samme bare med motsatt fortegn. De bruker 3 ganger så mye energi i strøm som de klarer å levere i kulde og hvordan blir regnestykket da?
- Hva mener du med det? Sier Tore.  Jo, sier Ali, om sommeren så leverer varmepumpene varmen ut og kulda inn og da sier det seg jo selv at vinninga går opp i spinninga: Det du sparer om vinteren taper du om sommeren.
Detta ble litt av en drosjetur sa Tore som måtte betale 350 kr for 3 km, men allikevel følte at han hadde fått mye for penga, og takket Ali for en god tur og informativ samtale.

Selger, med stor S, for selvtillit, Per Spenning tok vel imot Tore da han steg ut av drosja rett foran hovedinngangen til bilbutikken.
Han presenterte meg og la frem sitt ærend, hvorpå Spenning bukket og nikket og spurte om en kopp kaffe kunne falle i smak mens vi snakket bil, og det takket jeg ja til.
Tore ble raskt gjort oppmerksom på den lange leveringstiden han måtte påregne, og han følte det nesten som om kontrakten var ferdig underskrevet før han hadde vært i nærheten av å åpne munnen sjøl.
Jeg hadde nå bare tenkt jeg skulle prøvekjøre meg en tur først jeg da, sier Tore,
og det hadde selvfølgelig Spenning full forståelse for, og så øste han på med hestekrefter og dreiemoment, akselerasjon og aksjonsradius så jeg faktisk begynte å bli engstelig for om jeg turte tråkke på gassen eller riktigere sakt, pådragspedalen i det hele tatt.
Turen ble som en drøm i et romskip, og bilen gikk faktisk som et hælvete.
Helt stille tok den i gang og helt stille ble det i hvert eneste lyskryss, mens i 130km/t på E-6 nordover mot Gardermoen, så støyet det omtrent som i en ordinær bil, og det fortalte han jo bare at det er vind og hjul som lager mesteparten av støyen i en bil på landeveien. Dette fikk Tore også til å tenke på at, EL. eller ikke så forurenser den like mye med svevestøv fra hjul, veislitasje og støy mot naboer i høy hastighet som en hvilken som helst annen bil, og produksjonsregnskapet hadde han foreløpig ikke satt seg inn i.

Kapitel 5 

Spørsmål 5: Batteri og teknologi
Tore hadde nå kommet seg hjem til Buddalfoss etter Oslo turen og var glad og lykkelig for det. Han var også enig med seg selv om at kjøreopplevelsen han hadde hatt med Tesla bilen i Oslo hadde vært både positiv og morsom, og pristilbudet som han fikk av herr Spenning var heller ikke avskrekkende, men.
Det var fremdeles ett men eller to som holdt igjen og et av spørsmålene som han hadde listet opp var dette med batterier, produksjon, holdbarhet, sikkerhet ved kollisjon, destruksjon, ja kort sagt, helheten og livsløpet til disse batteriene.
Akkumulering av energi er verdens desidert største og viktigste oppgave å få løst.
-  Vi har nok energi til alle i uoverskuelig fremtid. Sol, vind, vann, geo, bio, kemo, og til sist verstingene, fossilt brensel og Atomkraft.
-  Alle er de jo naturlige tenker Tore, men det er for tiden bruken av det fossile brenselet som er i ferd med å ta kveletak på oss.

Fornybart og ikke fornybart. Klart er det fossile brenselet også fornybart ellers så var det jo ikke der, det tar bare noen milliarder år å få fornyet det, mens vi bruker det opp på noen hundre, og da blir det trøbbel, når moder jord får all dritten, CO2 ned i halsen på bare noen få 100 år i stedet for i små porsjoner over noen, i hvert fall, 1000 år.
- Der ringer telefonen, og river Tore ut av hans filosofiske tankebaner og godt er det ellers så hadde han vel bitt sittende der å sirkle seg lengere og lengere ut i fra det han egentlig prøver å finne svar på, nemlig batteriteknologi.
Jo mere han leser, jo mere forstår han at her er det langt hjem, ja faktisk så langt at troen på at det siste på markedet som nå er Litium Ion batterier er det eneste saliggjørende, er nå såpass svekket at om ikke noe helt revolusjonerende skjer med denne teknologien, hvilket fort kan skje, så føler Tore her og nå for å avvente bilkjøpet til han vet mere om
Brenselscelleteknologien, hydrogendrift og dens utvikling, som han har hørt og lest at nå virkelig begynner å skyte fart.         
 
 6. Ladestasjoner og strømnett.
Selv om Tore nå var blitt mere og mere overbevist om at kjøp av El bil på det nåværende tidspunkt ikke var riktig så ville han allikevel prøve å gjøre seg opp en mening ut ifra at alle, for han aktuelle spørsmål, var gjennomgått og evaluert, og dette med ladestasjoner og ladetid hadde han hørt mye om, og tenkt mye på, så han bestemte seg nå for å gå litt i dybden av denne materien, som det så fint heter.
Rart med alle de nye ordene som stadig dukker opp i daglig tale. De har sikker vært der fra tidenes morgen, men det har vel ikke vært bruk for dem før. Akkurat som oss mennesker tenker Tore, så er vi alle barn av vår tid, og sånn er det med ordene også, de skapes og dukker opp alt etter tidens behov, og ladestasjoner het for eksempel Skyss-stasjoner for bare noen hundre år siden.
Der stoppa heste-farende folk opp for å lade sine batterier. Hest med Høy og mann med mat. Døgnet var like langt og timene like mange, det var bare innholdet som forandret seg. Kvalitet og kvantitet kan aldri måles opp imot hverandre, da dommerne alltid har forskjellig syn på hva som er best for en selv. Noen vil ha mye og andre vil ha mer, og alle vet vi  jo hvem som ville ha fler.

Kapitel 6

Ny info om batterier kontra brenselceller.

- Til alle passasjerer om bord, hørte Tore stemmen si over høyttaleranlegget. Han hadde nettopp rigga seg til med kaffe og svele om bord på ferga mellom Moss og Horten, ja for han var på langtur nå og hadde vært og besøkt sin slektninger i Indre Østfold, og var nå på tur til sin Søster som hadde bosatt seg i Lillesand, av alle plasser.

- Han lente seg tilbake og kasta et blikk utover i kaféen, og der, fordundre meg dro han ikke kjensel på en kar. Han festa blikket på vedkommende for å få øyekontakt, og det tok ikke lang tid før karen så opp, og da var Tore helt sikker, og enda sikrere ble han da mannen smilte gjenkjennende tilbake.

- Tore reiste seg da sporenstreks og tok med seg kaffen og svela bort til bordet hvor kjenningen satt. De håndhilste og utvekslet noen fraser om hyggelig og lenge siden og alt det der før de kom inn på hverandres gjøren og laden.

- Det viste seg snart at møtet med denne kjenningen og elektroingeniør som han var, skulle bli et svært så interessant, og for Tores del, avklarende møte.

- Mannen hadde jobbet med El.bil utvikling på flere plan de siste 25 år, og det interesserte Tore langt utover vanlig allmeninteresse.

- Det tar jo nå selvfølgelig ikke mange minuttene før Tore har pensa samtalen inn på temaet om hva slags bil, og med hvilken energikilde, man skal velge i fremtiden.

- Han fremlegger sitt eget standpunkt, basert på den innsikt han så langt har klart å tilegne seg, og han har falt ned på at brenselseller som fremskaffer elektrisk kraft via hydrogen, mest sannsynlig vil være fremtiden.

Nå har det da snart gått to år siden Tore var av gårde og prøvde en Tesla, og du verden.

Men rekkevidden var, selv på en Tesla, for dårlig syntes han.

Dette standpunktet la han fram for ingeniøren som ganske umiddelbart parerte med at hydrogen bil, det trodde han ikke noe på, og nå fikk han også vann på turbinen, for å snakke i energiterminologi.

- Jammen hør nå her, sier han.

- Hvor mange ganger skal vi omforme/konvertere, de forskjellige energikildene før vi ender opp med den edleste av dem alle, elektrisitet?

- Skal vi gå veien om Hydrogen, så må denne først lages, og for å få til det må vi bruke energi, det være seg fra: Vannkraft, Sol, Atom, Kull, olje, ved og andre mulig energikilder.

- Tore suger inn og tygger på hvert eneste ord.

- Tja sier Tore, du er nok inne på noe vesentlig der, og ikke nok med det.

- Tore begynner nå sjøl å ta fram motargumenter oppe i hue for ikke å gå for Hydrogen/brenselcelle teknologien.

- Ikke det at han ikke har hatt disse temaene som elektroingeniøren her la fram, oppe til både evaluering og vurdering i hjernekassa før, for det hadde han, men. Han hadde nok også blitt litt fanga av den såkalte «rekkeviddeangsten» fremfor å se det positive med akkumulering på batterier kontra alle «krumspringene» som skulle til for å kunne benytte Hydrogen.

- Batteriteknologien var i rivende utvikling og bare på et par år så var både rekkevidden og levetiden økt betraktelig.

- Problematikken rundt forurensning ved produksjon og destruksjon var også vesentlig forbedret og endog til ble det nå forsket i å få selv dette i økobalanse. 

-  Han prøver å tenke tråden helt ut ifra grunnstoffet nr.1 H. for Hydrogen til fremdrift på hjulene, som det i denne tankesmia er snakk om.

- Når vi så da endelig har fått laget hydrogenet, for det må vi på en eller annen måte gjøre, så må vi transportere det til forbrukeren, eller rettere sagt, til et sted der forbrukeren kan få tak i det, tenkte han videre. Altså blir det et enormt logistikknett som etableres. Først nasjonalt og så kontinentalt og til slutt globalt.

- Hælvete, der hører Tore suset fra de store skoger, selv her ute på blåmyra, og veit med en gang at hans følgesvenn TB. (Tore Bak) dukker opp. Og der, som alltid høgger det tak i skuldra til Tore, og vipps så står han det.

- Tenkte jeg det ikke sier TB og stryker sin herre og mester over panna.

- Nå ser du jaggu sliten ut sier TB.

- Jo takk for det svarer Tore, men det er faktisk heller ikke noe rart i, for akkurat nå sitter jeg her, i dyp konsentrasjon og diskuterer med en elektroingeniør og merviter innenfor temaet el.bil og alternative løsninger, også kommer du.

- Sånne mervitere skal du passe deg for, de har sine egne «hester» som de seler på å kjører med blinkers helt inn dødens posisjon, svarer TB.

- Dødens posisjon? Hva er det du prater om svarer Tore som nå sitter i helt egne tanker.

- Du, følg med litt da sier TB. Selv om det er dårlig med travbaner der oppe i Namdalen så går det vel an å begripe at dødens posisjon, er noe du ikke kommer ut av.

- Slutt og tenk på det derre elbil greiene, og kjør på med Otto Diesel, det er ingen fare, for nå skal Norske Skog begynne å produsere Biodiesel og da har vi nok så det rekker både for Fredrik Hauge og Kurt Oddekalv tenker jeg sier TB.

- Tore har nok vært litt «bortreist», for nå hører han plutselig kjenningen der på andre siden av bordet si.

- Henger du med på argumentrekka mi eller? Jeg syntes du ble lit fraværende.

-Ja, ja svarer Tore jeg måtte bare røske opp litt i hjernekassa og få døra på gløtt for andre synspunkter enn de jeg sjøl har kjørt meg litt fast i.

- TB som hadde forstått at det her var flere med i diskusjonen hadde skygga banen, og godt var det tenkte Tore, der han prøvde å ta innover seg argumentene til ingeniøren. 

- Kjenningen forstår at han her må til med sterkere lut enn bare miljøargumenter og lader på med:

- Du skal også være klar over at den nye batteriteknologien som utvikles, en type som kalles Solid State, har 2,5 gang høyere energitetthet enn dagens Litiumbatterier og vil gi en rekkevidde på helt opp imot 800km, og skal i tillegg kunne lades på ett til to minutter, også er de så godt som temperatur uavhengige.

Ta en titt på https://www.abcnyheter.no/motor/bil/2017/11/15/195348074/kan-gi-elbil-revolusjon-800-km-rekkevidde så får du se hva som er på gang.

- Det ventes ankomst Horten om fem minutter og alle bilførere bes gå til bildekk, høres over høyttaleranlegget.

- Tore og kjenningen reiser seg og takker hverandre for en hyggelig og interessant prat og blir enige om å ta kontakt med hverandre for en mere sosial og inngående prat om både løst og fast ved en senere anledning.

Vel, vel tenker Tore som nå i løpet av bare en halv time har blitt overbevist om at han i hvert fall ikke skal kjøpe Hyundai NEXO, den nye generasjon hydrogenbil i morra, selv om den har 600km rekkevidde. 

God påske

Hilsen tore Buddhalfoss.