Ny bok kommer. Manus er klart, må bare få noen til å gi det ut. (Nåløyet er trangt) 

Forord:

En fiksjonalisert historie fra, virkelighetens fantasiverden.
Venner som alle er oppfostret i et trygt og tilsynelatende anstendige hjem med en helt vanlig hverdagsmoral, ble allikevel ikke helt vanlige. Deres hverdag utvikler seg, på tross av hjemmets anstendige og trygge ramme, til å bli alt annet enn anstendig og trygt. Hva det kan skyldes pirkes det litt i her.
Anstendigheten i hjemmet avslører på sikt sprekker og en litt slakk hverdagsmoral, som de håpefulle, bevisst og ubevist, tar etter og tilpasser sin egen tid. Når det er sagt må det understrekes at det også her er unntaket som bekrefter regelen.

Virkelighetens fantasiverden fordi, det kunne ha hendt. Flere hendelser ligger så tett oppunder virkeligheten at noe av dem kan hende også har hendt.
Persongalleriet er variert. Noen er kreative og risikovillige personer som bygger opp nettverk av venner og «forretningspartnere». Andre seiler med en stund, og noen er bare innom på en kort gjestevisitt.
En balansegang mellom, lov og moral, ditt, mitt, bruk og misbruk.
Ordtaket om at, ærlighet varer lengst, befester seg og slipper taket annenhver og hver dag ettersom fristelser byr seg, og noen ganger blir for store.

Livets tilfeldigheter blir belyst, uten at selvfølgeligheten alltid er like åpenbar. Tilfeldigheter, fordi det ikke var planlagt. Selvfølgelighet fordi, fortid og nåtid går hand i hand.

Vel lest.

Hilsen forfatteren.

(Innledning)

Retten er satt.

- Men herr Fjellberg, du sitter jo nå her i retten for fjerde gang tiltalt for akkurat de samme, eller tilsvarende forhold som tidligere, sier dommeren.
En mann med evner langt utover det gjennomsnittlige, hvorfor i all verden holder du på med dette?
Dommeren i rettssalen, på Britanniatorget i Drøbak, hadde vært igjennom flere rettsaker med Fjellberg og kjente godt til hans meritter.
- I tillegg har du en familie å forsørge, hvordan har du tenkt å få til det når du sitter i fengsel flere måneder, annethvert og hvert år? Spurte dommeren.
Bjarne Fjellberg, som så langt hadde sittet tilbakelent og avslappet, endret nå holdning og rettet seg opp i stolen. Rettsaken hadde holdt på i flere dager og alle de medtiltalte hadde forklart seg.
Bjarne Fjellberg stod selv som hovedtiltalt i rettsaken hvor tiltalen lød omtrent som følger:

For å ha overtrådt bestemmelsene som setter straff for den som ulovlig foretar tilvirkning eller omdestillasjon av brennevin. Alkoholloven § 53, 1. ledd. jfr.§ 44 Lov om tilvirkning og beskatning av alkohol.
For å ha overtrådt bestemmelsen som setter straff for den som overdrar mot vederlag rusdrikk uten hjemmel i lov eller forskrift, eller medvirker hertil, også videre oppramsing av paragrafer og henvisninger.

Bjarne satt rak i ryggen og så ned i bordplata foran seg uten å si et ord.
Paragrafer og ord fløt fritt rundt i hode hans og rant ut like lett som de kom inn.
Det som derimot ikke rant ut var ordene han hørte for sitt indre øre. Den bedende stemmen til mor Åse, som han kalte henne. Det mest lojale og overbærende mennesket han noen gang hadde truffet. Bjarnes kone og mor til deres to barn.
- Hvorfor i all verden holder du på med disse tingene, sa hun mang en gang. Tenker du aldri på hvordan det er å oppdra unger oppi dette kaoset av et liv som vi lever? Tror du ikke at de blir påvirket av deg og alt det lugubre som foregår. Akkurat det samme som dommeren nettopp hadde insinuert.
Hvorfor, hvorfor, hvorfor sang det i øra på Bjarne der han satt, fremdeles helt urørlig uten å si noe.
- Har du ikke noe å si til ditt forsvar herr Fjellberg?
Ordene brøyt stillheten og Bjarne våknet plutselig av den dype dommerhenførelsen han var blitt trukket inn i.
Han tar seg i til tider å være enig med dommeren, og da har det gått for langt. Han ser opp på dommertribunalet trekker pusten dypt og fyrer av:
- Jo det skal jeg fortelle Dem, ærede dommer.
Jeg arbeider tjue timer i døgnet når produksjonen går for fullt, og da er regnestykket enkelt.
20 timer x 30 dager x 8 måneder = 4800 timer. Kan de da forstå at jeg må ha ferie? Herr dommer.
- Jo, svarer dommeren, men nå må du svare seriøst og respektfullt til retten, Fjellberg.
- Det er jo nettopp det jeg prøver på. Det å sitte inne, er feriene mine, svarer Bjarne.
- Så det mener du, sier dommeren og kaster et blikk bort på sine meddommere for å registrere deres reaksjon.
- Men, vi snakker jo her om en illegal produksjon. Du kan da vel ikke mene at familien skal leve på penger som er tjent på ulovlig vis mens du soner dine dommer.
- Ulovlig? Det er vel ikke ulovlig å snekre rammer og kister, svarer Bjarne.
- Det ikke akkurat den produksjonen De står tiltalt for her, sier dommeren.
- Nei, det skjønner vel jeg au det, sier Bjarne, men avkastningen fra rammefabrikken kan vel familien leve av når jeg har ferie, og det har jeg når jeg sitter inne.
- Dessuten, fortsetter Bjarne. Hadde det ikke vært for myndighetenes dobbeltmoral og fravær av fornuft, hadde jeg som min kollega på Fyn, vært rammesnekker på heltid jeg også.
- Nå driver ikke vi politikk her i rettssalen, her der det lov og rett som råder, så den diskusjonen får du ta et annet sted, sier dommeren.
- Ja jeg får vel tid nok til det når bare dere får bestemt dere, svarer Bjarne resignert, og lener seg tilbake.

Både dommer og meddommere drar på smilebåndet nå. De forstår at denne mannen kommer de ingen vei med.
Fjellberg får dermed sin fjerde dom for produksjon og salg av sprit i stor og profesjonell skala.
Det blir bøter og inndragning av ikke ubetydelig verdi, men Bjarne tar ikke det så tungt.
All fast eiendom er ført på kona med særeie, så den får de ikke tak i, og noen penger å inndra finnes heller ikke.
Hva produksjonsutstyr angår så er han heller ikke engstelig for det, for han vet hvor lensmannen har sitt lager av konfiskert gods.

Bjarne gjør seg noen refleksjoner rundt konsekvensene av denne dommen. Han forstår raskt at han med dette er dømt til å drive illegalt og svart resten av livet. Selv overskudd fra rammefabrikken ville i fremtiden bli inndratt til fordel for statskassa.
Futen viser ingen nåde og inndrar så snart det er noe å hente.
Heretter gjaldt det, for Bjarne, å ikke vise fram noe som kunne minne om overskudd. Det som de tilsynelatende skulle komme til å måtte leve av, fikk komme fra kona, «Mor Åses», inntekt.